Gene Dalbys poesi revisited

GeneDalby2Gene Dalby (f. 1957) er kanskje en av våre best bevarte poetiske hemmeligheter. Denne påstanden kan synes paradoksal, all den tid han har et betydelig forfatterskap bak seg og har visst å gjøre seg bemerket  i offentligheten. Hittil har det blitt tolv diktsamlinger, samt et samarbeidsprosjekt med Cindy Haug. Men ikke desto mindre er han en sjelden plante i vårt litterære herbarium, og i så måte hviler det fortsatt noe hemmelighetsfullt over denne innbitte lyriske individualisten. ”Du skal skrive dit eget liv”, lød det første av Kristiania-bohemens ni bud. Dalby tenker ganske anderledes; for ham lyder snarere budet: Du skal skrive din egen tid! Men det betyr minst av alt at hans diktning tar form av høystemte lovsanger til samtidens fortreffelighet, tvertom er hans forhold til tiden spenningsfullt og tvetydig, og for å komme med nok en paradoksal formulering: Han er tidsmessig på en utidsmessig måte.

Alf Larsen – Dikter og mystiker

Alf Larsen”To ting fyller sinnet med stadig ny og tiltagende beundring og ærefrykt, jo oftere og mer uavbrutt ettertanken beskjeftiger seg med dem: Stjernehimmelen over meg og moralloven i meg”. Det er ingen ringere enn Immanuel Kant i Kritikk av den praktiske fornuft (i Øystein Skar og Bjarne Hansens fine oversettelse) som har formulert disse tankevekkende ordene, og vi lar dem stå som ouverturen til vårt essay om Alf Larsen som lyriker.

Nødrop fra en blå klode – Om Aasmund Brynildsens forfatterskap

16e03e5b33dc777830b2e2b02b95b5a5--pen-and-ink-pablo-picassoAsmund Brynildsen (1917-1974) er ikke et navn alle kjenner. Han debuterte litterært som syttenåring, i tidsskriftet Janus, hvor onkelen Alf Larsen var redaktør, med det bemerkelsesverdige essayet ”Pablo Picassos urbillede.” Her prøvde han å fange det metafysiske utspringet til Pablo Picassos kunst. Det typiske ved Aasmund Brynildsens essayistikk, er at de krysser akademiske grenselinjer, at de er preget av stor kunnskap og en sjelden analytisk evne. Han nøyde seg aldri med overfladiske beskrivelser av samtidens fenomener, men satte dem alltid i en dypere sammenheng. Det gjaldt enten han tok for seg en moderne roman, eller om han kommenterte politiske hendelser.

Men livet mitt får du aldri

unnamed (3)Stein Mehren har skrevet og publisert essays og kronikker i dagspressen like lenge som han har skrevet og publisert dikt. Nå har en del av essayene hans utkommet i et utvalg gjort av Eivind Tjønneland; “Stein Mehren/ Her har du mitt liv/ Utvalgte essays/ Aschehoug 2017”.

En “aandeleg dagbok” fra norsk poesis stormester Olav H. Hauge

Hauge 3Dagboksnotatene og protokollføringen, for å låne et uttrykk av Jens Bjørneboe, til våre største åndspersonligheter er en helt uvurderlig kilde til kunnskap om deres innerste hemmeligheter og sjelsliv. Tenk bare på verk som Goethes memoarbok Diktning og sannhet, Emil Boysons Før sporene slettes og en klassiker som Marcus Aurelius’ Til meg selv, som vel i vid forstand har minnelser om dagbokgenren. Uavlatelig fører den edle filosofkeiser samtale med seg selv, grunner over menneskenes dårskap og ondskap, over alle de kalamiteter, viderverdigheter og ulykksalige felttog som berammet ham selv og den stat som han – motvillig, vel å merke – var satt til å styre. Dersom man er interessert i slikt, kan man saktens ved å fordype seg i disse verker lære meget om mennesket og personligheten bak de selvstendige litterære produkter. Dét gjør man helt klart i Aurelius’ tilfelle, og det samme gjelder også for Olav H. Hauges (1908-1994) dagbok, som i høyeste grad inntar en plass for seg selv – ikke minst i kraft av sitt veldige omfang – i litteraturhistoriens rikholdige arsenal av selvbiografiske og selvutleverende åndsprodukter.

Paglia i stridsluften – Universiteten som uppfostringsanstalter

unnamedI nya numret av TIME magazine, April 3, 2017; prenumeranter får den lite tidigare) uttalar sig Camille Paglia, retrogardets gamla gudinna, om den tillväxande åsiktspolisen kring medias språkrekommendationer och vid universitetens regleringar av studentikost samexisterande, och gör samtidigt en överraskande kommentar till den ideologiska diskursen liberal/konservativ. Paglias TIME-artikel är en en presentation av hennes nya bok “Free Women Free Men – Sex, Gender, Feminism”, och här följer ett par första stycken av artikeln, som jag hoppas i förköp till boken blir läst och diskuterad i Sverige, och där språkbruket som alltid följer Paglias speciella temperament:

Sprekkene hvor lyset siver inn

sangen og katastrofenDet er mange gode poeters varemerke at de har evnen til å utvinne gull av søle, eller smaragder av hverdagens gråhet, og Ulrik Farestad viste i sin debut ”Støv, stjerner, piksler,” at han hadde denne evnen. På magisk vis oppsto Oslo anno 2000-tallet i milde, besvergende strofer. Nå følger han opp med diktsamlingen ”Sangen og katastrofen.” Farestads dikt opphever på mange måter tiden. De er ikke grensesprengende, men de fleste grenser er jo sprengt allerede, og hvorfor sprenge åpne dører? Ulrik Farestad har skrevet en universitetsoppgave om Rainer Maria Rilke, og Stein Mehren er også et tydelig forbilde. Han velger med andre ord sine forbilder fra en annen tradisjon en mange norske samtidspoeter. En stor del av diktene har fast metrum og enderim. Men han er ikke blant dem som lager ordleker og rebuser, eller litterære puslespill. Han gjør ikke som en del samtidspoeter, som lar en enkelt litterær komponent bli den dominerende, som for eksempel i form av rene ordklanger, isolerte rim eller løssluppen rytme. I Ulrik Farestads dikt klinger ord, rytme og klang sammen i en avdempet, gjennomlyttet helhet. Han er kanskje ikke en dikter som prøver å være original, men han er original nok likevel, uten at han prøver for hardt. Originaliteten kommer naturlig.

Vår myriade-sinnede Shakespeare – Ronny Spaans med ny Shakespeare-utgivelse

pettie-touchstone«Vi nævner et Navn – / straks syder der mot os / i Kornakres Guld, / det leker i Skoge, /det lugter av Muld.» Disse versene skrev Knut Hamsun til Bjørnsons 70-års dag, men de høver vel så godt på den dikteren som er emnet for dette lille essayet: William Shakespeare. En senere dikterbror av Hamsun, nemlig Olav Nygard, leste i høystemte vers nærmest kosmiske dimensjoner inn i skaldens intime slektskap med sin nasjons hjemlige jord: «Men Shakespeares jordham-molekyl laag gøymde / og nørde upp eit dulramt fyrespel / av liv, – det aldri slikt eit under strøymde / i jordskapt to.»

Stefan George; “Häxstrofer”

häxsabbathBåde retrogarde.org och vår tidigare pappersutgåva Aorta har upprepade gånger riktat sökarljuset mot Stefan George (1868-1933). Här till exempel, med introduktionen “En språkets föryngrare“. Tysk symbolist, språkmagiker, homosexuell. Ett intresse odlat med sådan iver att Dagens Nyheter (herr Fioretos) under hetare kampår rentav jämförde med George-kretsen och benämnde Oslo-retrogardet som varande en samling vitsminkade fjollor (sic). Här delar så eder trogne medarbetare Thomas Tibern, utan att darra på sminkpennan, med sig av ytterligare ett kort hommage till den bålde rhenländaren, och en vidareförmedlad hälsning till pseudomakten i huvudstaden och dess tomma prat. Puke, Pocker och Padda! /Thomas Tibern

Innenfor og utenfor loven

anubis egyptian god

Øyvind Rimbereid
Lovene
Dikt. Gyldendal. 2015

”Lovene” er tittelen på Øyvind Rimbereids nye diktsamling. Fordi det er lengste diktet i boken jeg oppfatter som det største og beste, vil jeg konsentrere meg om dette diktet i denne anmeldelsen, og hoppe over de til tider meget svake kortdiktene.