Denna artikel är endast tillgänglig för prenumeranter. Är du prenumerant kan du fylla i ditt prenumerationsnummer nedan för att få tillgång till artikeln. Vill du få tillgång till alla våra artiklar kan du teckna en prenumeration.
I verket História de los Indios de la Nueva España, fra omkring 1530, beskriver Fra Toríbio de Benavente – en av Cortés’ tolv misjonerende fransiskanermunker – musikkopplæringen av indianske barn:
I myten fanger et folks felles poetiske innsats gjenstanden nøyaktig slik det er mulig for det kjødelige øyet
– Richard Wagner
Mer enn for noe annet oratorium Händel skrev har historiske omstendigheter gjort Messiah spesielt imøtekommende for amatørmusikere. Händel skal ha kjent til de musikalske begrensningene til Dublins orkester, kor, og solister – som uroppførte verket våren 1741 – og fattet følgelig viktige tilpasninger: mange korpartier relativt til solistpartier, kun fire stemmer i korene, og fiolin og trumpet som eneste soloinstrumenter. En eller to koraler inkluderer krevende koloraturer, men den, av Händel selv, etablerte praksisen å tilpasse verket til spesifikke oppførelser har gjort det mulig for arrangører å utelukke visse partier uten videre samvittighetskvaler – noe, for eksempel, Bachs høytidelighet gir mindre rom for for dennes verker. Charles Jennens uvanlig eksalterte libretto, sammen med den mirakuløse komposisjonsprosessen har videre bidratt til å dette oratoriet opp på særegen høyde (i eksistensiell takknemmelighet over å friskmeldes fra sykeleie pennførte komponisten hele verket på fire-og-tyve dager høsten 1741, en hendelse, karakteristisk nok, inkludert i Stefan Zweigs Evige øyeblikk). Den unike oppførbarheten til Messiah illustreres i det faktum at det, som eneste verk fra barokken, har blitt spilt hvert eneste år siden det ble skrevet.
Som kunstform er den fotografiske særegen ved direkte å preges av teknologisk utvikling, i tillegg til øvrige endringer i stil og teknikk. Slutten av forrige århundre markerte det, foreløpig, siste teknologiske byks ved introduksjon av digitalkameraet som et allment instrument for avbildning. Utvikling av fotofilmens anvendelighet, og senere overgangen fra kjemisk til digital lagring av bilder, sees ikke bare i estetiske resultater i form av bildekvalitet, men også i en gradvis forringelse av høytideligheten omkring motivet, dets valg, oppstilling, komposisjon. Parallelt har også frykten for avbildningen spredt seg, både fra uformelt og offisielt hold. Hvis vi derimot går helt tilbake til fotografiets begynnelse, kan vi se hvordan en unik og utilsiktet portretteffekt oppstod i den første kjemiske fotografiske prosessen, daguerrotypien – en effekt hvis estetiske potensial har blitt lite bemerket.
Det fortelles at det kreves lengre tid for kontinuerlig avspilling av alle westernfilmer som er laget enn hva den historiske epoken de skildrer varte. Visuelt sett er estetikken tilhørende “The Wilde West”, eller “The American West”, sterk og umiskjennelig, men de nødvendige sosiale og geografiske omstendighetene sørget for at den egentlige Ville Vesten begrenser seg til tredveårsperioden mellom den Amerikanske Borgerkrigen og 1890-årene. Lykkejeger, pionerer, og ekspansjonister fikk boltre seg i det utemmede vestre territoriet mens det ennå hersket delvis anarki vest for Mississippi, mens de innfødte fremdeles kjempet for delvis suverenitet, og da utnyttelsen av råvarer i form av bever, bison, og gull ennå virket lukrativ. Langsetter jernbanelinjene slo mer eller mindre levedyktige byer rot; skal vi tro John Steinbeck, etter følgende etableringsformular: pionerer først, prostituerte og bevertningsfolk siden, eiendomsadvokater tilsist. Mulighetene og den lave reguleringen skapte en folkevandring vestover verden ikke hadde sett maken til siden Romerrikets fall. Da omsider de siste indianerkrigene var utkjempet, byene hadde nådd urban størrelse og karakter, myndighetene overtok for den lokale indrejustisen, og kvegdriften var flyttet inn i innhegninger, var epoken materielt sett over – men symbolsk så vidt begynt.
Vi må se på sivilisasjonshistorikken de siste par hundre år, hevder rettshistorikeren James Q. Whitman[1], hvis vi skal forstå hvordan universelt kortere, færre, og mildere straffer skulle gro frem fra det Europeiske rettsmylderet, mens allmenn bæretillatelse, dødsstraff, og fengselseksplosjon ble realiteten i Amerika. Hvordan kunne de Europeiske landene, etter århundrer med undertrykkelse, tiår på randen av sosiale revolusjoner, og relativt nylige perioder med fascistiske styresett, iverksette den humanistisk penologi? Hvordan kunne “den gamle verden” passere “den nye” i sivilisasjonsprosessen? (Whitman, selv Amerikaner, skjuler ikke hvilken side av Atlanteren som holder hans politiske sympati). Var det ikke USA som brøt med aristokratiets åk og frigjorde borgerne fra det stratifiserte tyranni?
Da omsider åtte måneder med post til min gamle adresse i Arizona fant veien til min nye postkasse oppdaget jeg til min store overraskelse at fire nummer av Opera Glass ventet på meg. Magasinet som kvartalsvis utkommer lokalt i Tucson må være noe av det merkeligste som gis ut på trykk i operaverdenen. Bladet er resultatet av én persons iherdige innsats; en redaktør/skribent/utgiver ved navn Iris J. Arnesen som tjener til livets opphold som revisor, men som lever for sine omtaler av klassisk kulturnytt i vår underlige sydvestlige provins. Som de fleste andre av hennes abonnenter plukket jeg opp et gratiseksemplar – hvilket de alle er – fra hendene til hennes mann(?) som deler dem ut utenfor oppsetningene til Arizona Opera Company. I samsvar med amerikansk norm om “patronage” sendte jeg en enkelt gang en mager sjekk på femten dollar til redaktøren (både handlingen og pengeinstrumentet helt uvant for en skandinav som meg selv). Siden har jeg mottatt samtlige utgivelser.
Selv om Fritz Lang skal ha latt seg inspirere av en reise til New York City til å skape det visuelle inntrykket til sin film Metropolis fra 1927, er det lite ved de nye byene sørvest i USA som minner om dennes estetikk. Byer som Los Angeles, Phoenix, og Houston har et glasiært vekstprinsipp som gjør dem vide og lave. Ny bebyggelse i utkanten oppstår brått, som fra rotglørne til en ulmende og gjenstridig skogbrann. Trass sin avstand fra Wall Street er like fullt byene i sørvest Amerika blant verdens mest kapitalistiske: De har vokst frem uregulert over skiftende tomtepriser etter entreprenørenes vilje. De har lite kollektiv transport siden de oppstod lenge etter biltrafikkens inntog. Dette har gjort dem sentrumsløse og endeløse (jeg har behandlet byene mer utførlig i Aorta 22). Det er dermed en spesiell opplevelse å besøke utstillingen “Metropolis” ved University of Arizona, School of Art, som varer til oktober 2010.
Arkeologi er fortsatt et delvis politisk fag. Ikke fordi utgravningsprosjekter er ideologisk motivert – de er oftest profesjonelt drevet –, men på grunn av den allmenne tolkning av funnene som blir avdekket. Av eksempler kan nevnes jernhånden Egypts vise-kulturminister Zahi Awass holder over publiseringen av egyptiske prosjekter; den greske lettelsen under stridsspørsmålet om det makedonske navn over at Manolis Andronikos tidlig på 1970-tallet fant Fillip II’s grav ved Pella – som, godt innenfor greske grenser, avdekket hellenske mytologiske motiver og greske inskripsjoner; eller analyser av skjelletter fra nordamerikanske urbefolkninger som, til moderne rousseauisters høylydte protester, antyder at voldsutøvelsen i før-agrale stammer var langt større enn i mer utviklede samfunn.