Amerikansk litteraturdebatt, Virgil etter August

På websiden The Huffington Post presenterer skribent, poet, og kritiker Anis Shivani 7 August i år en liste over det han mener er de femten mest overvurderte nålevende amerikanske forfattere. Det er egentlig en bemerkelsesverdig publikasjon, med tanke på den liberale-progressive profilen til websiden. Shivani viser ingen nåde i sitt angrep mot den rådende tendensen i akseptert diktning og mot holdningen blant akademikere som han mener “betrakter sine egne verker som overlegne litteraturen de dekonstruerer”. Faren, mener Shiva, befinner seg i etableringen av “creative writing programs” som tvinger forfattere til å alliere seg med akademia for å danne seg livsgrunnlag for sitt virke. En bemerkelsesverdig idé, ikke minst med tanke på det – med Europeiske øyne – lite statsstyrte og –sponsede amerikanske åndslivet.

Dødsbo uten arving? – ‘Grotten’ og Wergelands spøkelse

Etter komponisten Arne Nordheims bortgang 5. Juni 2010 er diskusjonen i gang om hvem som skal flytte etter ham inn i ‘Grotten’; Norges kunstnerbolig som opprinnelig ble oppført i Slottsparken av Henrik Wergeland i 1840. Spørsmålet man stiller seg er hvem som har gjort seg fortjent til nøklene. – Finnes det i dag en verdig kulturpersonlighet? Det er alt i alt få kunstnere som har blitt utmerket med adressen Wergelandsveien 2, og samtlige innflytningsfester har vært omgitt av kontrovers. Komponisten Christian Sindings medlemskap i nazistpartiet har henvist hans residentskap til obskuritet; dikteren Arnulf Øverlands kompromissløse okkupasjonsmotstand var delvis årsak til dennes innflytning (Grotten stod tom fra 1941 til 1946); størst motsand var det likevel mot Nordheim selv da han fikk utnevnelsen i 1981. Hvorfor måtte en kunstner få boligen? Hva med andre personligheter? (tidligere statsminister Einar Gerhardsen ble nevnt), eller utenlandske forfattere? (det var dem som tok til orde for Alexander Solsjenitsyn).  Tanken om offentlig bruk av bygget ble for alvor sirkulert, et Wergelandmuseum, kanskje? – et ungdoms- eller kulturhus? Lignende forslag nevens i dag.

Monarkiet: forspist, men ikke dekadent

Bryllupsfeiringen til kronprinsesse Victoria og Daniel Westling minner oss om følgende paradoks i moderne europeisk statsforvaltning: jo mindre politisk betydning, jo større seremonielle krav. Sant nok har monarkene alltid vært innsvøpt i et intrikat spinn av etikette og regler for alt fra antrekk, bordplassering, henvendelse, ekteskapsallianse, osv – et faktum Norbert Elias overbevisende vever in i sin teori om Sivilisasjonsprosessen. Dagens konger og dronninger er knapt nok regenter. Deres fordums makt er dem fratatt gjennom det sekulariserte folkestyret, men – ironisk nok – er ikke deres regalier omfordelt. Snarere tvert imot: deres apanasje og gaver er gitt på det vilkår at seremoni og dekor vedlikeholdes og presenteres. Herfra springer den knappe støtten fra folket. Dagens monarker går årlig kanossagang for folket, men – i kontrast til Henrik IVs botsskjorte – marsjeres det i pomp og prakt som paradegjess.

Die Meistersinger von Nürnberg og Retrogardismen

Etter å nettopp ha overværet den fremragende oppsetningen av Wagners MeistersingerGøteborgsoperaen må jeg spørre: finnes det egentlig noe klassisk-musikkverk som bedre presenterer det retrogardistiske budskap enn nettopp denne, komponistens eneste komiske opera? Foruten å presentere Wagners idealstat – hvor kunst er gravalvorlig hobby for enhver samfunnsborger og hvor kjærligheten aktes høyere enn penger og politikk – er verket en skildring av komponistens idé om kunstnerens høyeste vesen. Altså, ikke bare hva kunst består i, men hva som skal motivere de som utfører den. Meistersinger går videre enn Wagners andre, alvorlige, operaer, som utforsker kjærlighetens makt og vesen (Tristan, Tannhauser, Flygende Hollender) eller som mytografisk skildrer kosmiske krefter i samspill med psykologiske drifter (Ringen). Meistersinger gir Wagners svar på Montesquieus skisse over politisk styreform og styreformens prinsipp – mellom statsforvaltning og borgeres pasjoner. Den nürnbergske utopi befolkes av deltidskunstnere og håndverke og er slik sett selvforsynt både materielt og kulturelt. Marx’ samtidig formulerte passasje om hvordan mennesket under kommunismen vil leve et komplett liv som fisker på dagen, hyrde på ettermiddagen, og kunstkritiker på kvelden springer, tankevekkende nok, en lett i hu.

Elegi for Athen

Våren 2010 er Athen en by som holder pusten. Gravitasjonssenteret for Hellas’ og EUs finansproblemer, Europas ufrivillige “Ellis Island” og utdaterte politiske gruppers samlingspunkt har skremmende høy puls, men intet åndedrett – det stanses av hennes egne. Det er ikke mange år siden Athen var en av de minst voldelige hovedstedene i EU, på tross av at befolkningen hadde mangedoblet seg ved jevn tilflytning i hele etterkrigstiden (det kan minnes om at Athen, med sine dengang 10 000 innbyggere, slett ikke var selvsagt kandidat som gresk hovedstad etter frigjøringsrevolusjonen mot Tyrkerne på 1800-tallet). Denne våren forstår Moren at hun ikke har kustus på sine ungdommer og at hun har flere uekte barn enn hennes barm kan nære.

Symbolikk på alvor

Den særegne konstellasjonen av sosiale grupper i Italia under renessansen, sammen med motsetningsfulle intellektuelle strømninger, ga grobunn for et unikt symbolrepertoar i den visuelle kunsten. Kirkens kamp mot verdslige akademiske studier og gjenoppdagelsen av antikk mytologi på den ene siden, voksende handels- og bankfamilier i opposisjon mot den gamle aristokratiske stand på den annen, omdannet markedsvilkårene for maleryrket radikalt. Fra geistlig oppdrag til verdslig bestilling. Maleryrket formedes løst etter laugsmønsteret i andre håndverksfag der elever gikk i lære hos mestere, og hvor klienter stipulerte detaljerte kontraktskrav – for kunstkjøp av og til med pedantisk nøyaktige provisjoner om at en et gitt antall timer malerarbeid skulle utføres av mesteren selv, eller eventuelt erstattes med en tilsvarende verdsatt mengde gull i fargene hvis disse skulle påføres av lærlinger. Med andre ord oppstod anerkjennelsen av kunsterens håndverk, privateie av malerier, og markedets verdsettelse samtidig i denne perioden. Motivene ble også mer ledig behandlet siden kunsterne stod friere til  eklektisk å samle symbolikk fra et antikt og kristent substratum. (Denne symbolikken er ikke like tilgjengelig for moderne betraktere som helst må studere kunsthistorie for å forstå motivene og de kunstneriske intensjonene i verker fra den italienske quattrocento.) Mening ble investert i alle avbildingens detaljer; budskap kunne tolkes ut av botanikken i bakgrunnen, hovedskikkelsers positurer, og fargespråk – nærmest som en visuell mytologisk rebus.

Pengenes språk

Som Georg Simmel argumenterer for i den klassiske sosiologis mest undervurderte verk (Philosophie des Geldes) er penger menneskets mest abstrakte verktøy. Penger er ‘ren’ verdi, men kun som abstraksjon for andre produkter og tjenesters verdier. Pengers eksistens er fullstendig lukket og selvrefleksiv, deres vesen er utelukkende opprettholdt av vår felles tillit til dem. Ironisk nok, stoler vi mer på pengene – altså hverandres tillit – enn vi stoler på hverandre.

Roar Kjærnstads utstilling i Oslo, 24.04.10 – 08.05.10

Roar Kjærnstad arbeid blir vist i sin bredde og prakt på Galleri Tonnes pågående utstilling (åpen til 8. mai). Ved siden av enkelte tegninger inneholder utstillingen hovedsakelig malerier som viser Roars fremragende teknikk, en teknikk han selv hevder oppdaget ved en tilfeldiget da “malerfillen kom borti lerretet i et ansikt”. Motivenes konturer får, med denne teknikken, en hektisk vitalitet som frembringer detaljene særdeles virkningsfullt.

Arthur Rimbauds nye ansikt

Ansiktet til Arthur Rimbaud – poeten som mer enn noen annen definerte fin-de-siecle dekadansen – kjenner vi nesten utelukkende fra det berømte portrettfotografiet av ham som 17-åring. Senere fotos har vært av en slik forfatning at de kun gir et vagt inntrykk av omriss men ingen ansiktsdetaljer. Kanskje ikke helt upassende for en kunstner som produserte hele sitt oeuvre før de fylte 21? Fraværet av eksakte portretter er også emblematisk for et århundre som med finesse individualiserte og sekulariserte religiøse tabuer på visuell representasjon av sakrale motiver. De antikke grekerne hugget hodet av Orfevs, Jødene la Døperen Johannes sitt på fat; 1800-tallets dekadente rammet derimot inn ordinære, om enn uvanlig vakre, personer i ovale portretter (E. A. Poe) eller penslet dem til magiske allegorier (Wilde).

Europas skumring i farger

Flere store TV kanaler viser i skrivende stund restaurerte filmopptak fra 2. Verdenskrig: for eksempel NRK 2s Apokalypse – verden i krig (Norge), PBSs The Perilous Fight – Americas World War II in Color (USA), flere episoder på History Channel (internasjonal). Flere tusen timer med saumfaring av arkiver og glemte filmruller – for ikke å snakke om det møysommelige arbeidet med å reparere alt materialet – gjør det mulig å oppleve Europas mørkeste år i lyse farger. Man skulle tenke seg at opplevelsen ville skapt en større nærhet til materialet, men det er nærmest som å være vitne til en ny krig, en man ikke visste om.