Opprøreren, Albert Camus litterære og filosofiske hovedverk, ble utgitt for første gang i 1951. Drap som utføres i en høyere saks tjeneste, det logiske mordet, er det Camus vil undersøke. Kan vi godta morderens logikk? I mange tilfeller har vi gjort akkurat det. ”Hvis mordet kan begrunnes, lever vi konsekvent,” hevder Camus. Det absurde, slik Camus skildrer det, er ikke resultatet av en bestemt historisk prosess. Det er menneskets grunnvilkår. Og mordet og selvmordet er desperate fluktmanøvre fra det absurde. Men hvis vi skal kunne godta selvmordet og mordet som meningsfulle handlinger, må vi kunne gi dem en høyere begrunnelse. Drapsmannen og opprøreren skaper nye lover i timelighetens sted, han oppretter et skafott for Gud, hvor Gud må stå til ansvar for den verden han har skapt. Opprøreren skaper nye lover, ut fra tankegangen om livets urettferdighet. Han vil skape en ny mening. Men dette betinger at opprøret blir utført som en solidarisk handling. Dersom opprøret ikke utføres ut fra en tanke om at menneskeheten skal befries fra undertrykkelse, er  det bare absurd. Å bejae en handling som ikke har noen felles menneskelig verdi, vil si å bejae nihilismen.

Mikael van Reis recenserade Aorta i Göteborgsposten 2011-08-29. Tyvärr är recensionen inte utlagd på nätet, varför vi tar oss friheten att citera den nedan:

“Bland Göteborgs kulturtidskrifter finns Aorta som befrämjar retrogardistisk kultur. Termen är motsatsen till avantgardism och ­innebär att viss tradition hyllas som bas för ny litteratur.