Kan virkelig kloakken være hellig? Akveduktene, som fører vann fra fjellene og ned i Roma, var forutsetningene for at det antikke Romas avfallsproblemer skulle kunne løses på en tilfredsstillende måte. I et kort tidsrom på 200 år ble de fire største akveduktene konstruert for å kunne gi byen dens nødvendige tilførsel av vann. Vannet gikk i rør fra de offentlige badene. Og det var disse rørene som igjen ble knyttet til kloakknettet, og som sørget for at kloakken kunne fylles med vann, slik at skitten kunne bevege seg uhindret. Akveduktene ble bygget slik at de ble koblet til vannrørene, som strømmet fra første etasje i de private boligene, og fra de offentlige badene. Roma ble, i likhet med byer vi ellers vet om i oldtiden, bygget på steder hvor det var rikelig med vann. Kun få hadde rennende vann hjemme, derfor ble hundrevis av private og offentlige bad bygget. Det første offentlige badet i Roma fikk vann fra Aqua-Virgo-akvedukten, og ble innviet i år 19 før Kristus av Marcus Agrippa. Han var nær venn av keiser Augustus. Før byggingen av en akvedukt, vurderte ingeniører nøye kvaliteten av en mulig vannkilde, ved å undersøke vannets klarhet, strømningsgrad og smak. De merket seg også helsetilstanden til dem som pleide å drikke av vannet. Deretter ble helningsrad og bane regnet ut av landmålere. Tidlig på 200-tallet etter Kristus hadde Roma elleve større akvedukter. Daglig rant det 190 000 kubikkmeter vann inn i Roma. Det rant da inn i fordelingstanker, og så inn i rørledninger som ledet det videre til andre fordelingsstanker