Gene Dalby (f. 1957) er kanskje en av våre best bevarte poetiske hemmeligheter. Denne påstanden kan synes paradoksal, all den tid han har et betydelig forfatterskap bak seg og har visst å gjøre seg bemerket  i offentligheten. Hittil har det blitt tolv diktsamlinger, samt et samarbeidsprosjekt med Cindy Haug. Men ikke desto mindre er han en sjelden plante i vårt litterære herbarium, og i så måte hviler det fortsatt noe hemmelighetsfullt over denne innbitte lyriske individualisten. ”Du skal skrive dit eget liv”, lød det første av Kristiania-bohemens ni bud. Dalby tenker ganske anderledes; for ham lyder snarere budet: Du skal skrive din egen tid! Men det betyr minst av alt at hans diktning tar form av høystemte lovsanger til samtidens fortreffelighet, tvertom er hans forhold til tiden spenningsfullt og tvetydig, og for å komme med nok en paradoksal formulering: Han er tidsmessig på en utidsmessig måte.