Spite Houses, kunsten å sjokkere

Det er alltid lurt å spørre som Mikhail Bakhtin gjorde, hva er det egentlig som utgjør forskjellen mellom den elitistiske og den folkelige kultur? Hans eget svar kan sammenfattes som følgende: den elitistiske vestlige kultur forsøker å vedlikeholde kunstens hierarkier ved å seremonielt isolere ulike menneskelige handlinger og kunstuttrykk fra hverandre; den folkelige kultur prøver å bryte ned den elitistiske (eller “offisielle”) estetiske orden. Det er spesielt lurt å stille seg Bakhtins spørsmål i dag, hvor det kan synes som om elitistisk kultur enes om det brutale mål “å sjokkere”. Fra Piss Christ, Merda D’Artista, gullfisker i blendere, banal bruk av avføring (om annen bruk skulle finnes), synes den mest intellektuelle kunsten å være dén som kan skape ubehag, med påfølgende kontrovers debatt:

–          Er ikke et krusifiks nedsenket i urin blasfemisk?

–          Nei, vent, er det ikke heller en inderlig religiøs kritikk av hvordan det moderne mennesket forholder seg til Gud?

–          osv.

Shock Art har blitt omtalt som den “tryggeste” kunstform av flere kritikere. Filisteren liker den ikke fordi den er smertefull å betrakte eller fordi hun/han ikke er i stand til å sette pris på kunstkontroverser. Like fullt, provokasjonen er essensiell, også for dem med den korrekte verdsettelse, siden kunsten mister sitt vesensgrunnlag om den ikke blir møtt med reaksjoner. Vi har derfor å gjøre med følgende formular for vår tids legitime, altså elitistiske, kunst:

Vær ubehagelig

Vær iøyenfallende

Skap en effekt

Dann en ut-gruppe (dem som sjokkeres)

“Spite Houses”: folkelige men antagonistiske

Spite Houses, eller, ergrelseshus, er byggverk som er reist delvis for andres ubehag, irritasjon, eller som en fandenivoldsk fornektelse av vanskelige byggeforhold. Det klassiske eksempelet er hus som reises for å hindre utsikten til en nabo byggherren har kommet på kant med; men det kan også være snakk om å provosere et helt lokalsamfunn med, for eksempel, en skrikende stygg farge på ytterveggene. Årsaken til at provokasjonen reises som et hus og ikke simpelthen et høyt gjerde er delvis juridisk (det er ikke alltid tillat å blokkere andres synsfelt med upraktiske bygg), delvis strategisk (byggeplanene har flere funksjoner), og – som jeg skal komme tilbake til – estetisk. Privateiendommens juridiske posisjon i USA har gjort dette landet spesielt gunstig som museum for denne kunstformens ypperste bidrag. Disse er folkelige i opphav, men elitistiske i sin intensjon om provokasjon. De mest betydningsfulle blant dem oppnår nøyaktig samme indignasjon som den hos avisleseren som lærer at hennes skatteseddel har gått med til å finansiere en nyutdannet kunststudents påfunn med frossenvare fra kjøttdisken.

Alameda Spite House

(1) For over 100 år siden, i Alameda, California, eksproprierte delstaten et stort areal av arvetomten til Charles Froling for å bygge offentlig vei. I standhaftig protest satte tomteeieren opp det fortsatt bebodde Alameda Spite House hvis beskjedne flatemål på 50 kvadratmeter skjuler et absurd boforhold: bredden på huset er bare 3 meter – utvendig! Froling reiste sitt beboelige gjerde som en struttende langefinger til Staten California, med beleilig sekundæreffekt å obstruere utsikten til en irriterende nabo.

Intet Spite House kan undras Offentligheten og nettopp i dette ligger dets estetikk. Selv når verket er adressert en bestemt tilskuer (nabo) er bygget også reist for ettertiden – ingen fornemmelse av midlertidighet kan tillates. I en tekstuell forstand som burde fryde enhver frankofil Intellektuell får bygget et liv selvstendig sin snekker.

Skinny House

(2) Se bare på det eldgamle, men fortsatt bebodde, Skinny House i Boston, som gir sine nåværende innvånere det de selv beskriver som ”vertikal eksistens”. Disse eierne holder livet i en nesten 150 år gammel søskenkrangel: Da den ene av to brødre returnerte fra sin militærtjeneste i 1874 hadde broren hans kun etterlatt ham en smal stripe land av farsarven. Forarget blokkerte dimmitanten sin usjenerøse brors utsikt med Bostons smaleste hus. Hele nabolaget er for lengst revet og ombygd, med unntak av denne Kains gråmalte klubbe.

Tyler House

De fleste i dag verdsetter en kunstners spontanitet mer enn evnen til serieproduksjon. Alle Spite Houses er sterkt individuelle, situasjonsformede arkitektverk. Noen av dem avslører også kunstneren som juridisk virtuos:

(3) Doktor John Tyler – øyelege av profesjon, og den første amerikaner til å foreta øyekataroperasjoner – saumfarte Marylands lovverk etter en mulighet til å sabotere en påbegynt offentlig vei gjennom deler av hans tomt. En sovende paragraf ga landeieren rett til å forhindre ekspropriasjon hvis arbeid på en betydelig bygning hadde blitt påbegynt. Sent samme kveld i 1814 som han oppdaget det juridiske smutthullet fikk Tyler samlet en skare arbeidere som hurtig fikk støpt en grunnmur. Veien måtte følgelig legges i kronglete sløyfe rundt huset. Som om ikke Spite Houses visuelt skulle være tilgjengelige nok som offentlige skulpturer, er i dag Tylers hus et Bed & Breakfast – hans hus er følgelig i dag noe så moderne som et “deltagende kunstverk”.

En fakirs beherskelse

Den uforlignelig innflytelsesrike arkitekten Frank Lloyd Wright uttalte at hans yrke tillot ham å skape den komplette kunst: hans kjøpere måtte tilbringe hele sine liv i hans verker! Utsagnet tilhører funksjonalismens heyday og har liten resonans hos senere tiders skepsis mot praktisk kunst. Men hva med tilsiktede upraktiske hus?

Spite Houses er et personlige, følelsesladde, asketiske performance kunstverk hvor kunstnerne selv tvinger omgivelsene til å oppleve noe av deres egne frustrasjon eller likefremme fandenivoldskhet. De uttrykker også en leken manøver i det moderne vestlige samfunns viktigste prinsipper, slik som privat eiendomsrett og offentlig ytringsfrihet. Selv om de kreativt leker med sjangre, med adskillelsen mellom kunstner og publikum, og oppfyller alle krav til Shock Art, er byggene dypest sett folkelige. – Og de er djervere enn pretensiøs lek med mat og kroppssekret i håp om anerkjennelse hos kunsteliten; ikke en gang de nærmeste naboer beundrer kunstnernes fakiriske eksistens. Men lik den paradoksale gleden Albert Camus postulerer på vegne av Sisyfos skal vi anta at det svir behagelig i flagellantenes ryggskinn når han vet piskesmellene driver hans verste fiende til vanvidd.

Alexander Z. Ibsen

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.