Det spekuleres i disse dager om David Suchet og hans produksjonsteam ikke blir innvilget midler til å filme de siste seks episodene av Agatha Christies 71-fortellings œuvre med sin belgiske detektivprotagonist Hercule Poirot. Oppdragsgiveren ITV opplyser om skyhøye kostnader bak de overdådige settene kombinert med dalende seertall som årsak. Ikke kunstneriske avveininger, men budsjettsforhold, med andre ord. Suchet selv har uttalt at han ikke kan se for seg å spille detektiven etter sin 65 år dag – som er halvannet år unna i skrivende stund – siden umaskerbar alderdom vil frata karakteren hans tidløse estetikk.

Selv tilhører jeg den ikke så helt ubetydelige skaren fans av serien som av rent sentimentalske årsaker krysser fingrene for at ITV skal komme på bedre tanker (vi simpelthen må ha det komplette DVD settet for oss selv!). Selv om det allerede befinner seg 63 episoder i min nåværende Collectors’ Box hjemme ser jeg på det som tragisk om det storslagne prosjektet skulle falle før målstreken, av følgende grunn: dette er sannsynligvis siste mulighet for at noe lignende skal bli gjort. Det er i dag reality TV som gir avkastning, ikke årelange og påkostede kostymedrama over velkjente historier.

Samtidig med kringkastingen av siste produserte Poirot-episode i England ble dens seertall knust av, blant annet, Celebrity Big Brother. Ja visst, enkelte kommentatorer vil hevde at de litterære kvalitetene til Agatha Christie ikke står mye over kjendisers babbel i et overvåkent hjem. Uansett fremstår dette for meg som et lineært forfall: i stedet for Christies elegante introduksjon til et karaktertableau og Poirots reverse engineering av et mordmysterium foretrekkes altså velkjente menneskers planløse og ukoreograferte partyskvalder.

Av alle ting Christie har blitt anklaget for er det egentlig kun én som for meg fremstår som interessant: metafortellingen bak alle hennes historier har blitt beskrevet som reaksjonær og konservativ i sin “rettferdigheten-seirer” struktur pådyttet den engelske imperialismens trygge hjemlige overklasse. Hvis intrigene Poirot løser er anakronistiske, er – etter mitt skjønn – uansett reality TV langt mer dekadent: høyst virkelige personer som lever matleie seeres surrogatliv på fjernsyn er ikke den Vestlige sivilisasjons selvtilfredshet, men dens implosjon.

Alexander Z. Ibsen