Et spørsmål som ofte opptar meg er hvordan man intellektuelt kan forsvare retrogardistisk kulturforståelse – eller en hvilken som helst kulturforståelse, for den del – og hos hvilke tenkere og teoretiske tradisjoner en slik begrunnelse kan finne klangbunn. En enkel gjennomlesning av den nylig publiserte enquete i Aorta 25/26, med tittelen “retrogardisme reloaded” burde illustrere hvordan det er umulig å finne et ensartet svar på spørsmålet, selv blant medsammensvorne retrogardister. I samme nummer utforsket jeg selv muligheten i min behandling av George Steiner, en talsmann jeg anser som fruktbar for retrogardismen, og uunnværlig for enhver opplyst kulturdiskusjon uansett ståsted og tema. Hvem andre melder seg som intellektuell mesén? Maleren Christopher Rådlund satte meg nylig på sporet av den høykonservative engelskmannen Roger Scruton. – Filosof, vinkritiker, revejaktforsvarer, tobakksinvestor (og -røyker), operakomponist, og “poster boy” for overvintrede Burke-tilhengere i Storbritannia. Så omfattende og mangfoldig er hans produksjon at jeg skulle ville etablert neologismen scrutonize for målrettede akademiske undersøkelser over et vidt spekter, om bare engelsk var vårt språk her i bloggen. (Jeg vil, en passent, opplyse om at det ikke er meg bekjent til hvilken grad Christopher Rådlund deler Scrutons kunst og kulturbetraktninger – han var dog behjelpelig nok til å henvise meg til den særdeles interessante BBC dokumentaren med tema ‘skjønnhet’, hvor revejegeren hensynsløst braser med sin intellektuelle jaktlisens).

Det finnes tilstrekkelig i Scrutons arbeid som gir meg selv reservasjoner mot hans prosjekt (hans hyllest til den katolske kirke, hans skepsis mot homofili) og som trolig distanserer ham fra mange ellers likesinnede (hans politiske konservatisme og kategoriske forrakt for all moderne arkitektur, for eksempel). Se vekk fra slike meninger – og det faktum at man ubønnhørlig blir klassifisert som fascist om man nevner hans navn – er det flust med innsikt i hans arbeid som kan informere retrogardet.

Mest spennende er nok hans tese om hvordan kultur skal ha en følelsesdannende funksjon; kunst skal undervise dem med evner og vilje til å håndtere mestrene til å beherske et opplyst følelsesliv mener han. Ingen er redd for å bedømme en spøk som morsom, smakløs, opplagt, “bad taste” osv. Hvorfor kan ikke andre følelser enn de humoristiske evalueres med samme objektivitet? Scruton mener den både kan og bør, og at den moderne idé om all kunst som subjektiv og standardfri skyldes målrettede angrep på Vestens sivilisasjon både utenfra (fra et stagnert, hermetisert, og egentlig devolusjonert Islam) og – viktigst – innenfra; sistnevnte fra feminister, dekonstruksjonister, diskursteoretikere, multikulturalister, osv, som han fellesbenevner “culture of repudiation”. Kun det fåtall Scruton henvender seg til som “cultured freaks like you and me” sitter tilbake med den nødvendige ærbødighet til vår kulturarv.

Enhver tradisjonalist som Scruton risikerer selvsagt å fremstå som blodfattig slektsgransker som ikke makter annet enn å skrive nostalgisk krønike. Ingen sådan kan selvsagt ha noen verdi for en dynamisk bevegelse som retrogardismen. Mot dette skal innvendes at Scruton ikke er tradisjonalist for tradisjonens del, men ut fra rent pragmatiske og logiske hensyn. Historien er like mye en utvelgelses- som en ivaretagelsesprosess. Det er simpelthen fånyttes å tro hver generasjon skal finne opp kruttet på ny. Endring har han ingen ting imot, men han anser modernismen som et rivningsprosjekt uten nye byggeskisser. Uten tradisjonell forankring blir kunst meningsløs for alle andre enn eksperter. Konservatisme, kan vi si, ska ivareta en gradvis endret palimpsest, hvilket står i kontrast til den barnslige trangen til ‘control-alt-delete’ i modernismen.

Det er i så måte jeg ser verdien i Scruton: han gir mulighet til systematisk og fornuftig forsvar for tradisjonsfundert – kontra tradisjonsfornektende – kunst. – ufornektelig ironisk med tanke på at han selv insisterer på at all kultur er følelsesforankret.

Alexander Z. Ibsen

(Innlegget er hovedsakelig inspirert av følgende tittel: Scruton, Roger. 2007. Culture Counts: Faith and Feeling in a World Besieged. New York: Brief Encounters.)