Idyllisk poesi, slik den først oppstod i det 3. århundret f.kr. med den bukoliske diktningen til Theokritus kjennetegnes i innhold av skildringer av pastorale skikkelser, slik som gjetere, i landlige omgivelser og omstendigheter. Theokritus’ dikt spenner fra rene gledesskildringer av ferdesvenner på vei til innhøstingsfest (Idyll VII) til konkurranser i kappsang (e.g. Idyll VI), som også kan utarte seg til vulgære krangler over en geit (Idyll V). Tilsynelatende den samme arkadiske nostalgi og hyllest til Naturens herlige mysterium som en Lake Poet. Men det særegne med den greske åndelige holdning til naturen er at den ikke er lik den romantiske; naturen er ikke mal, men snarere en metafor. Mystikken og sannheten finner det greske sinn enten i mennesket eller i religionen.

Fra de homeriske “refrenger” om rosenfingrede solnedganger og vin-fargede hav til Seferis’ og Elytis’ dikt tjener de greske ord fra Naturens gjenstander dens skjønnhet kun til å pensle ut følelser som egentlig maler et historisk bilde av menneskelighet og greskhet. Greske lyrikere stemmer i Den Olympiske Hymne og dennes formaning om at “antikkens udødelige ånd bor i alle nasjoner” – ikke  i det asurblåe Egeerhavet, eller i de lærhudede olivenblader.

Påskepoesi

For grekere står, både i poetisk og melodisk, langfredagens tredje salme Ai geneai pasai (“Alle slekter”) som det vakreste kunststykke og som inspirasjon for de kjæreste barndomsminner (melodi reprodusert nederst). Spesielt er det ene verset tilegnet Marias klage over sin sønns døde kropp som vekker de sterkeste poetiske følelsene under påskehøytiden:

O glyki mou éar,

Glykitaton mou Téknon,

Pou edi sou to kalos?

Oversatt:

Akk, min søte vår

Mitt søteste barn,

Hvor gikk din skjønnhet ned?

Ordet edi, “å gå ned”, er enda nærere knyttet til de siste lysstrimene ved solnedgang i originalen. En direkte oversettelse til et konstruert og tåpelig bøyd verb “solnedgikk” vil på norsk ødelegge den tandre evokative stemningen i versets siste linje. Marias bruk av bilder fra naturen i sin klage er like fullt påfallende i den korte strofen. Hennes barn betegnes som en “søt vår”, og hans død skildres som tapet av solens varme skjønnhet. Slik er Naturen i den greske lyrikk: et bilde som i sine materielle gjengivelser er ment å gi klarere innblikk i det historiske og evig-menneskelige.