Camille Paglia (Sexual Personae) karakteriserer vestlig sivilisasjons kunst- og åndshistorie som et maskulint brudd med det kvinnelige. Det er, for henne, en fryktfull flukt fra Moder Jords feminine trussel om å låse den mannlige skapertrang i naturens uorden av død, reproduksjon, og uorganisasjon som har gitt kulturen dens kjennetegn: tilslørte atenske kores i skyggen av avkledte koroi; stive herredresser som motsier naturlovene; kartesiansk vilje til universelle abstraksjoner, og den naturvitenskapelige impuls for øvrig, er for Paglia uttrykk for et sær-vestlig ønske om å slippe løs fra det feminine favntak. Men forsøkene er aldri fullstendig virkeliggjørbare eller varige. Kvinnelige trekk lister seg inn i Renessanseskulpturers nakenhet, mystisismen finner veien inn i logikken gjennom dogmatikerens naive optimisme eller via aksiomers eksterne ubevislighet – Gödels teorem, kunne vi med Paglia si, erklærer slik maskulinitetens begrensning. Perfeksjoneringen av estetiske ordner sørger for å underminere deres underliggende logikk, det kvinnelige innhenter det maskuline og gir kunstutrykket en androgyn karakter, mener Paglia. Hellenismen, Barokken, “Hollywood”, trekkes av henne frem som eksempler på slik dekadanse.

Hvis vi tillater vår spekulative sosiologi fritt utløp vil krigføring fremstå som den primordiale maskuline bedrift, slik stell og pleie av småbarn vil stå for den kvinnelige. Dette skulle være sant for alle krigens aspekter, fra den destruktive innlevelsen drap og overfall krever til den deduktive autoritetstro i den militære hierarki. Hæren forener testosteronet som flommer under barslagsmålet med logikken i Clausewitz strategi og taktikk. Det napoleonske blikk skal gnistre ut fra en manns pupiller. Befalsordenen er også fundert på et ulikt samhold enn det følelsesladde mellom mor og avkom; den ligner heller de juridiske og moralske forpliktelser fra ynglinger til patriark. Det spørres ikke, det adlydes.

Paglia, som selv oppmuntrer moderne ambisiøse kvinner til å studere krigshistorie heller enn “women’s studies”, anser denne gjennommaskuline estetikken i krigskulturen som særegent vestlig. Hun kontrasterer de blanke rustninger fra både middelalderen og gresk antikk mot den organisk ornamenterte beskyttelsen fra “Østen”; sistnevnte er utformede i pakt med naturen, ikke i teknologisk opposisjon til den, slik Hoplittens hjelm og Ridderens stålplater var. Det er en bemerkelsesverdig parallell i hennes betraktninger til analysene til militærhistorikeren Victor Davis-Hanson (The Western Way of War). Davis-Hanson identifiserer det som unikt europeisk å isolere krigen i tid og sted til enkelte og avgjørende slag med ubestridelige vinnere som mål. Motsatser, for Davis-Hanson, er endeløse konflikter (vendettaer), mindre trefninger (geriljakrig), uorganisert bemanning (barnesoldater), og kamper som ikke kjenner krigsetikette (terror).

Moderne krigsestetikk, ville vi kunne si med Paglia, er i dag i sin androgyne fase. Jeg sikter ikke her bestemt til den tiltagende bruk av kvinnelig personell på slagmarken, selv om denne så avgjort er del av bildet. Det er den maskuline estetikken som er vikende. Den antikke falanks bestod av eiendomsberettigede borgere som, utenfor krigssesongen, prydet veggene hjemme med sitt harnisk; europeisk adel nøt sitt privilegium til offentlig å bære våpen. I hvilket befalshjem finner vi bunker med etterretningspapirer som dekorasjon? De kamuflasjemalte soldatansiktene fornekter ikke naturen, de forøker å god i pakt med henne. Agenter undercover infiltrerer sivilbefolkninger. Nattkikkerter lyser ikke opp natten, de innfinner seg med dens premisser.

Vi må selvsagt ikke gjøre feilen å betrakte utviklingen som irrasjonell – snarere tvert om. For en nålevende person fremstår det som galimatias å sende tropper frem over åpen slette under lyden av trommevirvler mot en symmetrisk oppstilt fiende for deretter å skyte etter tur, slik som i den Amerikanske borgerkrigen (hvorfor la ingen seg ned?! utbryter den moderne impuls); skyttergravene fra 1. Verdenskrig var ikke stort mer skånsomme der de gravde soldatene fast på noen minebelagte og piggtrådomslåtte hektar slagmark. Å forlate slik ødsel med unge menns liv skal sees på som et uttrykk for fremskritt. – Men også som et skritt vekk fra maskulin krigskunst. I moderne perfeksjonert bruk av krigsmaskineriet og oppløsning av den allmenne verneplikt aner vi konturene av den dekadente krig. Spesialtrente styrker, men også endeløse konflikter; smarte bomber, men også den ktoniske miasmen fra biologiske våpen. Falliske atomubåter glir i konstant beredskap i verdenshavenes mørke skjød. Under militærparader bæres ikke lasersikter og kevlar, men utdaterte rifler med treskjefter og forgylte bajonetter. Ingen fremtidig krig vil kunne isolere pent oppstilte tropper fra den formløse sivilbefolkningen. Hermafrodittene har ikledt seg uniform.

Alexander Z. Ibsen