Brava, Hélène Grimaud

I Aftenpostens kultursider har en dempet feide utspilt seg mellom avisens kulturredaksjon og flere lesere helt siden 18. Mars da Hélène Grimaud, sammen med Oslo Filharmonien, fremførte verker av Schumann, Hvoslef, og Tchaikovsky i konserthuset. Aftenpostens anmeldelse av Erlend Hovland kritiserte konserten for å mangle gnist og pianisten for å bruke for mye pedal og for lite innlevelse. Svar fra lesere som også hadde vært på konserten protesterte, den franske ambassaden sutret, men kulturredaksjonen stod på sitt. Ettersom flere leserprotester fulgte ble det imidlertid klart at det var mer enn konserten av 18. Mars som var stridens eple.

Hovland hadde i forbifarten nevnt at oslopublikumet som vanlig og – i hans øyne, – ukritisk hadde gitt Grimaud stående applaus. I klassisk-musikk-verden, later det til, føles det ekstra sårt å bli karakterisert som dilettantisk.

Applauskulturer er i seg selv et fascinerende felt. Som en grov karakteristikk vil en europeer på konsert på vestkysten av USA bli overrasket over den hyppige forekomsten av standing ovasions; på sitt mesterlige vis synkroniserer publikum de to amerikanske dydene effektivitet og høflighet: Når siste tone har sluttet å klinge er salen oppreist og det heftige torden i gang. Europeeren vil også bli forbløffet over hvor kort det intense bifallet vedvarer. Motsatt vil amerikaneren finne de mange tilropene og den uendelig lange applausen i europeiske saler uvant.

Trass visse kulturelle mønstre skal applaus og bifall helst virke spontante, ikke innøvde. Irettesettelsen fra Hovland til Oslos konsertgjengere er sårende fordi den avslører brudd med sosiale regler som tilsynelatende ikke er tilstede. Eller, rettere sagt, forsøket på å innrette seg applausreglene avsløres idét de ikke beherskes. Dermed blir det strebersk. Jeg blir lett henledet til å tenke på de mange gangene jeg har hørt med-publikummere stotre under tilrop i uvisshet om de burde følge italiensk grammatikk, og slik bøye “bravo” tilropet i forhold til mottagernes kjønn og antall (“bravissimi tutti” med kraftig engelsk aksent er min egen foreløpige favoritt).

Leserinnleggene som jevnt og trutt har sevet inn i Aftenposten forsøker å gjenerobre oslopublikumets verdighet med å insistere på oppriktigheten ved den stående klappingen Hélène Grimaud mottok. Noen beklagelse har de ikke fått fra avisens kulturredaksjon, men de får finne trøst i at samme forfengelighet sannsynligvis var motivasjonen bak irretesettelsen til å begynne med. På erkenorsk vis er kritikerne livredde for nordmenn som skal stille vårt land i provinsielt lys. En større eller til og med tilgjort likegyldighet under ærverdig pianistbesøk fra kontinentet ville vært til stor hjelp.

Alexander Z. Ibsen

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.