Der de innfødte skriker

Noen tanker jeg gjorde meg etter å ha lest metal-miljøets reaksjoner på Håvard Rems bok om black metal, “Innfødte skrik”:

Boken betegnes blant annet som “pretensiøs”, “overanalyserende” og “ræva”. Pretensiøs er den bare idet den pretenderer å gi en sammenfattet historisk gjennomgang av et kulturelt fenomen og dets utvikling. Jeg synes boken lagt på vei lykkes i dette (den er dertil velskrevet, i motsetning til metal-journalistenes egne forsøk). “Overanalyserende” er derimot en mer vesentlig bemerkning – jeg satt selv igjen med et inntrykk av at Rems beskrivelse av refleksjonsnivået i metal-miljøet var generøs, for å si det mildt. Dette kan han egentlig ikke klandres for. Rem går til svartmetallen med en forestilling om at det finnes en substans og et tankeinnhold der. Når mennesker, historisk sett, har snakket om størrelser som Kristus, Odin eller Satan, har de tross alt ment noe med det. Et menneske som er fortrolig med den vestlige kulturs idehistorie, litteratur, trosstrider og brytninger, vil vente å finne i det minste en gjenklang av dette i svartmetallens voldsomme gester og postulater. Og et ekko finner man kanskje – men ikke mer. Metallfolket har formene, symbolene og, glimtvis, visjonene, men de mangler dannelsen, refleksjonen og evnen til å formulere i språk hva det er de driver med. (Mangelen på språk har også en etisk dimensjon; de aldrene svartmetallernes mumlende forhold til kirkebranner og drap). Slik sett er “Innfødte skrik” interessant – et menneske som kommer utenifra, med kulturell og historisk kunnskap, vil kaste et avslørende lys inn over black metallens lukkede, traurige landskap. Dette er bokens sekundære fortjeneste, slik jeg ser det: Den blottlegger, selv om forfatteren åpenbart ikke intenderer det, misforholdet mellom gester og tankestoff i black metal, og understreker derved hva som skiller Dostojevskij fra Darkthrone, Mahler fra Mayhem, eller Hamsun fra Burzum, for den saks skyld. Vestlig tanketradisjon og religionshistorie er ikke bare en godtepose som man kan plukke fritt fra uten konsekvenser. Tømmer man formene for innhold, har man allerede gått med på postmodernismens fallitterklæring – og ingenting kan lenger gjøre pentagrammet mer potent enn McDonalds’ M. Så ender man opp med “bare musikk”, “bare for gøy” og de som ikke skjønner det, de skriver “ræva” bøker. Man har ingenting å stille opp med annet enn “ræva” – språket når ikke lenger enn som så. Jørn Stubberud (Mayhem) sa i Dagsavisen han ville møte opp på Rems boklansering og stille “ubehagelige spørsmål”, men det skjedde naturligvis aldri. Svartmetallerne forsvarer bare sine borgerlige og økonomiske interesser (å få sin kriminelle eller rasistiske fortid avdekket kan naturligvis pinlig for berømte musikere), og ikke det åndelige innholdet de en gang “kjempet” for.

Black metal er, i motsetning til hva dens tilhengere fortsatt tror, ikke et opprinnelig, selvforsynt kunstnerisk og kulturelt uttrykk. Varg Vikernes skrev ikke “Håvamål”. Rem forsøker å gi svartmetallen en generøs og vidsynt behandling, og møter reaksjoner som er betinget av nettopp det han ubevisst avdekker – sneversyn og flaut refleksjonsnivå. Allikevel kan han ikke klandres for å ha trodd at det fantes noe mer, noe annet enn tomme symboler og fakter. Det forunderlige og unike ved plater som “Under a Funeral Moon”, “De Mysteris dom Sathanas” og “Anthems to the Welkin at Dusk” er like påfallende i dag som da de først utkom. Men dette er estetisk overskuddsmateriale fra et sprang som en håndfull unge nordmenn foretok tidlig på nittitallet – et sprang ut av sosialdemoraktiets insitusjonelle rammer, populærkulturens anti-hierarkiske vurderinger og den “gjenkjennelighet” man er underlagt i den moderne staten (som “sosialt betinget” individ). Dette var atten-nittenåringer på søken etter en tapt symbolsk orden, men som raskt måtte gi opp fordi deres utgangspunkt stadig var den norske virkeligheten. Spranget ble ikke båret av den nødvendige kunnskap og innsikt, og det ble ikke møtt av et publikum som fordret noe mer enn underholdning – det måtte derfor ende der det begynte; i klasserommene, ungdomsklubbene og konsertlokalene. For allmennheten ligger kanskje det interessante ved black metal nettopp i hva den ikke ble, og hvorfor den ikke ble det. Skjønt, de av oss som vokste opp med dette uttrykket ganske sikkert vil forsette å få frysninger av “Freezing Moon” og “A Blaze in the Northern Sky” – glitrende reststoffer fra et forfeilet alkymisk eksperiment.

Ulrik Farestad

This entry was posted in Blogg.

2 thoughts on “Der de innfødte skriker

  1. Tror värderingen är riktig, att icke-nominell motkultur är svårt, att den måste äga resurser att ta sig ut ur det omgivande medvetandets språk

  2. Per, det ligger mycket i vad du säger. Jag skrev för övrigt om deathmetal-subkulturen i tidskriften Pequods temanummer om musik 1992. I den texten reflekterade jag en hel del över det faktum att den subkulturen i så hög grad kretsar kring stoff som i gamla kulturer inkluderades i initiationsriter. Jag skrev: “Det är som om deathmetalmusik försökte simulera en initiation, då man insett att vuxenvärlden sviker på denna vitala punkt.” Jag tror att något liknande skulle kunna sägas om norsk black metal. Att initiationen är dömd att misslyckas beror förstås på avsaknaden av verkliga mentorer.

Leave a Reply

Your email address will not be published.