Arthur Rimbauds nye ansikt

Ansiktet til Arthur Rimbaud – poeten som mer enn noen annen definerte fin-de-siecle dekadansen – kjenner vi nesten utelukkende fra det berømte portrettfotografiet av ham som 17-åring. Senere fotos har vært av en slik forfatning at de kun gir et vagt inntrykk av omriss men ingen ansiktsdetaljer. Kanskje ikke helt upassende for en kunstner som produserte hele sitt oeuvre før de fylte 21? Fraværet av eksakte portretter er også emblematisk for et århundre som med finesse individualiserte og sekulariserte religiøse tabuer på visuell representasjon av sakrale motiver. De antikke grekerne hugget hodet av Orfevs, Jødene la Døperen Johannes sitt på fat; 1800-tallets dekadente rammet derimot inn ordinære, om enn uvanlig vakre, personer i ovale portretter (E. A. Poe) eller penslet dem til magiske allegorier (Wilde).

På et hittil ukjent fotografi, som tilfeldig dukket opp på et fransk loppemarked, stirrer Rimbauds ansikt mot kamera med en slapp mine og uengasjert halvåpen munn som yter både poetens rykte og dekadansens ideal rettferdighet. Mest forbløffende er det at utstrålingen prospektet viser er så likt dén Henri Fantin-Latour gav den langt yngre poeten i sitt maleri fra 1872. Begge to er gruppemotiver som viser Rimbaud i en underlig åndsfraværende intensitet, en mine av urban blasert virtuositet.

Alexander Z. Ibsen

Leave a Reply

Your email address will not be published.