Die Meistersinger von Nürnberg og Retrogardismen

Etter å nettopp ha overværet den fremragende oppsetningen av Wagners MeistersingerGøteborgsoperaen må jeg spørre: finnes det egentlig noe klassisk-musikkverk som bedre presenterer det retrogardistiske budskap enn nettopp denne, komponistens eneste komiske opera? Foruten å presentere Wagners idealstat – hvor kunst er gravalvorlig hobby for enhver samfunnsborger og hvor kjærligheten aktes høyere enn penger og politikk – er verket en skildring av komponistens idé om kunstnerens høyeste vesen. Altså, ikke bare hva kunst består i, men hva som skal motivere de som utfører den. Meistersinger går videre enn Wagners andre, alvorlige, operaer, som utforsker kjærlighetens makt og vesen (Tristan, Tannhauser, Flygende Hollender) eller som mytografisk skildrer kosmiske krefter i samspill med psykologiske drifter (Ringen). Meistersinger gir Wagners svar på Montesquieus skisse over politisk styreform og styreformens prinsipp – mellom statsforvaltning og borgeres pasjoner. Den nürnbergske utopi befolkes av deltidskunstnere og håndverke og er slik sett selvforsynt både materielt og kulturelt. Marx’ samtidig formulerte passasje om hvordan mennesket under kommunismen vil leve et komplett liv som fisker på dagen, hyrde på ettermiddagen, og kunstkritiker på kvelden springer, tankevekkende nok, en lett i hu.

Arrangeringen av musikken er en mesterlig oppstilling av budskapet. Det overdådige, verdige, og langsomme “kunsttemaet” pløyer seg inn i handlingen på viktige steder før det, i siste akt, forenes med “mestersangertemaet”. Før sluttakkorden brøler et førtitalls sangere hvordan Nürnberg forener den tyske ånd i sin uforstyrrede renhet (jeg unnlater meg her enhver videre bemerkning henimot mulige og faktiske politiske perverteringer av det, med letthet, karikerbare budskapet). Samtidig, rett før finalen, leker det hoppende Beckmessertemaet seg inn i mellom harmoniene, for å minne om hvordan flisespikkeren alltid vil være å regne med i produksjonen av stor kunst – selv i Nürnberg (Beckmesser er, i operaen, en slags pedantisk fritidsmusikerutgave av den latinsk-deklamerende aldrende Doktoren i renessansens Commedia dell’arte).

Av fem timers handling er det likevel monologene til Hans Sachs – skomakeren og mestersangeren – som har størst relevans for retrogardismen. Sistnevtne, som en moderne kunststrømning som forsøker å fornye klassisk form gjennom tilføring av nye inntrykk og tematikk, er godt forespeilet i de mange belærende reprimandene skomakeren gir hopefulle og tidvis avantgardistiske utfordrere i minnesangtevlingen.

–          forrakt ikke mestersangerne, men respekter deres kunst

–          lag selv regelen, og følg den siden

Som Wagner, hovedsakelig gjennom Hans Sachs, forklarer, skal slett ikke tradisjon ivaretas for sin egen del, eller av rent konservative impulser slik som nostalgi eller feighet. Tradisjon er et spørsmål om formspråk og ikke kunstnerisk innhold. I Wagners tolkning blir den historiske Sachs til en håndverksutgave av Harold Bloom som gjennom sitt “anxiety of influence” forsøker å formidle noe lignende – kunstnerens trang til å skape noe nytt frembringes ikke på tross av tradisjonen (destruksjon), men på grunn av den (konstruksjon). Sachs krever ikke at Walther von Stolzing slavisk skal følge mestersangernes regler, men at han skal beherske dem før han bryter (visse av) dem.

Hovedpersonen, aristokraten Walther von Stolzing, vinner konkurransen, prinsessen, og halve kongeriket – eller, mer presist, borgerskapet. Det er en særegen finesse i Wagners skildring av klassesamfunn og kunst i Meistersinger. Som Sachs forklarer er det håndverkerne som har ivaretatt den tradisjonsrike kunst den tid hvor adelen så seg om etter andre sysler. I et middelaldertyskland hvor den voksende stand tilhørte håndverkere og laugsbrødre var det disse som holdt kulturen i live. Wagner, som skrev i den tidlige industrialismens æra, næret større respekt for den gamle verden, forut for klassedannelser og lønnsarbeidet – i hvert fall hva produksjonsforhold og arbeidsvilkår angår. (Musikalsk sett var Wagner derimot en banebryter like mye som en ivaretager.) Et tysk borgerskap, proppfullt av kulturell selvtilfredshet og nasjonal selvhevdelsestrang utgjorde et godt publikum for foreningen mellom von Stolzings nyskapelse og Hans Sachs konservatisme i Meistersinger. Det ble, med andre ord, kunstpolitisk fulltreffer for Wagner.

Samfunnet har dog forandret seg. Retrogardets kulturelle utfordring i dag består i å appellere til spisskompetente individualister med svak klassebevissthet og med anstrengt forhold til sin egen patriotisme. Multikulturalismen har, på et eller annet vis, mestret å formidle samtidige kulturers jevnbyrdighet, mens tradisjon blir betraktet med skepsis. Men, viktigere enn noe annet, er det likevel at dagens mestersangere skyr tradisjoner og krever at alle regler brytes av enhver minnesanger for å opptas i broderskapet.

Alexander Z. Ibsen

Leave a Reply

Your email address will not be published.