Monarkiet: forspist, men ikke dekadent

Bryllupsfeiringen til kronprinsesse Victoria og Daniel Westling minner oss om følgende paradoks i moderne europeisk statsforvaltning: jo mindre politisk betydning, jo større seremonielle krav. Sant nok har monarkene alltid vært innsvøpt i et intrikat spinn av etikette og regler for alt fra antrekk, bordplassering, henvendelse, ekteskapsallianse, osv – et faktum Norbert Elias overbevisende vever in i sin teori om Sivilisasjonsprosessen. Dagens konger og dronninger er knapt nok regenter. Deres fordums makt er dem fratatt gjennom det sekulariserte folkestyret, men – ironisk nok – er ikke deres regalier omfordelt. Snarere tvert imot: deres apanasje og gaver er gitt på det vilkår at seremoni og dekor vedlikeholdes og presenteres. Herfra springer den knappe støtten fra folket. Dagens monarker går årlig kanossagang for folket, men – i kontrast til Henrik IVs botsskjorte – marsjeres det i pomp og prakt som paradegjess.

Visst er det dem som hevder at en nålevende konge eller dronning gjør klokt i å nedtone tronens anakronistiske mytologi; nordmenn er, for eksempel, godt kjent med kong Olav Vs kjøp av enkeltbillett på Oslos sporveier. Min gjetning er at dette sannsynligvis var gunstig kun i en særegen historisk konstellasjon mellom personlig karisma og økonomiske vilkår etter Krigen. Vår velfødde generasjon ville, motsatt sin forgjenger, delt seg inn i de likegyldige og de skuffede hvis medlemmer av kongehuset var å finne på offentlig transport under rushtrafikken. Jeg er heller ikke helt overbevist om tradisjonsargumentet. For det første fordi flere eksisterende kongehus – blant annet det norske og svenske – slett ikke har noen ren og ubrutt linje å vise til; for det andre fordi tronfolkets oppførsel slett ikke er tradisjonell. Den er seremoniell, hvilket er noe ganske annet. D.v.s., den er strengere og mer avindividualisert enn før. De eneste som tillates individuelle særtrekk er de inngiftede uten blått blod (Princess Diana, Mette Marit, Daniel). Til sist tilbakeviser den internasjonale begeistringen for andre lands monarker at nasjonalisme alene holder liv i systemet (hvem la vel ikke merke til alle de tyske flaggene under den svenske bryllupsfeiringen?).

Hvis ikke politisk, karismatisk, eller tradisjonsbasert, hva da? – Jeg vil påstå at svaret er estetisk. Vi må ikke glemme at det alltid er noe tidsbestemt i verdsettelsen av kunst. Den kan være tidløs, men dette er en egenskap som ikke gjelder for helheten – bare den delen som gjør at den kan overskride epokers særtrekk (et sekulært moderne publikum har en annen orientering mot renessansekunst enn den gryende italienske handelsstanden, osv, osv). Monarkiets estetikk er slik helt moderne, den har ingen ting til felles med eldre tiders kongsmytologi eller enda eldre tiders karismatiske tevlinger under konungstekja. Man kunne si kitsch – som i masseproduserte etterligninger –, eller relikvier – som gjenstander med tvilsomt historisk verdipremiss. Uansett er det tale om en seremoniell kunst som oppfinner seg selv hver gang den iscenesettes.

Det var under den nylige bryllupsfeiringen, på svensk TV, snakk om hvordan vielsen kunne styrke oppslutningen om monarkiet. Jeg tror dette bare er indirekte sant: monarkiet faller den dagen folket ikke gleder seg til det neste kongelige bryllup.

Alexander Z. Ibsen

Leave a Reply

Your email address will not be published.