Dødsbo uten arving? – ‘Grotten’ og Wergelands spøkelse

Etter komponisten Arne Nordheims bortgang 5. Juni 2010 er diskusjonen i gang om hvem som skal flytte etter ham inn i ‘Grotten’; Norges kunstnerbolig som opprinnelig ble oppført i Slottsparken av Henrik Wergeland i 1840. Spørsmålet man stiller seg er hvem som har gjort seg fortjent til nøklene. – Finnes det i dag en verdig kulturpersonlighet? Det er alt i alt få kunstnere som har blitt utmerket med adressen Wergelandsveien 2, og samtlige innflytningsfester har vært omgitt av kontrovers. Komponisten Christian Sindings medlemskap i nazistpartiet har henvist hans residentskap til obskuritet; dikteren Arnulf Øverlands kompromissløse okkupasjonsmotstand var delvis årsak til dennes innflytning (Grotten stod tom fra 1941 til 1946); størst motsand var det likevel mot Nordheim selv da han fikk utnevnelsen i 1981. Hvorfor måtte en kunstner få boligen? Hva med andre personligheter? (tidligere statsminister Einar Gerhardsen ble nevnt), eller utenlandske forfattere? (det var dem som tok til orde for Alexander Solsjenitsyn).  Tanken om offentlig bruk av bygget ble for alvor sirkulert, et Wergelandmuseum, kanskje? – et ungdoms- eller kulturhus? Lignende forslag nevens i dag.

Det er Wergelands spøkelse som hjemsøker debattene ved troneskifte, man er på sett og vis engstelig for å fornærme hans minne ved å benytte boligen mot hans opprinnelige intensjoner eller ved å la den falle i “uverdige” hender. Man bør derfor spørre seg om hva Wergeland selv ville ha tenkt seg. Hans dikt ‘Auktion over Grotten’ – skrevet i anledning at hans finanser tvang ham til tvangskausjon i 1845 – forteller om sorgen byggherren følte ved tapet av sitt hjem: “Mit Hus er med min Sved betalt”, og “Kanskee nu i min Hytte skal / en Høker fæste Hus. / Min kjære Pult / skal blive skjult / af Flæsk og Ost og Smør og Smult, / Øk trilles ind i Grottens Hal, / Kognak og Spiritus.”

Men diktet avslører også en annen tanke som er forsonende og oppgivelsesvillig. Én som med buddhistisk sinnelag gir avkall på jordiske og materielle behov:

(…)

Lad Huset gaa! men Brunen skal en ærlig Kugle faae . . .
Her er en Hud . . .
Kom, gjør et Bud!
Det Hul ei skjæmmer Tingen ud.
Men kjøb min Hund ei; dit Befal den vil dog ei forstaa.

Jeg finder vel et Tag et Sted; og er det ikke nok?
Snart fire Bord
Og Sex Fod Jord
Er nok for aldrig En saa stor.
Min Genius skal flytte med, min Viv, min Dueflok.

(…)

Wergeland døde Juli 1845, men rakk akkurat å forlate ‘Grotten’ to måneder før. Måtte ingen politikere eller antikvarer glemme dette når de engster seg for hans skrømt.

Alexander Z. Ibsen

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.