Jens Bjørneboe og det politiske. En kommentar

Henning Næss återkommer här som gästskribent, med ett svar till Professor Tore Rem vid Oslos universitet. Rem utgav förra året en i Norge mycket omdiskuterad biografi över Jens Bjørneboe, “Sin egen herre”, som det första bandet av två. Bjørneboe som närmast varit en ikon för de norska ungdomsupproren i flera generationer avkläds här till att ha varit en opolitisk och i grunden reaktionär kulturpersonlighet.

Bland de många replikerna till Rems framställning kan nämnas de från framstående antroposofer som Kaj Skagen och den från diktarens dotter, Therese Bjørneboe. Det är uppenbart att Tore Rem med en kulturradikal hållning som verkar stå den norska socialdemokratin nära kommet att göra en serie påfallande oförstående läsningar ställd inför Björneboe med dennes bakgrund i antroposofin där denna uppvisar både starkt kulturradikala och starkt kulturkonservativa drag. Det komplement till den utkomna första biografidelen som Rem gett prov på i Nytt Norsk Tidskrift är vad som mer omedelbart föranlett kommentaren från Henning Næss, som samtidigt trycks i tidskriften Libra. Vi önskar därmed inte i någon väsentlig utsträckning gå in i debatten om Jens Bjørneboe och antroposofin utan förmedlar här i första hand kommentaren i dess egen rätt, för de även för den retrogardistiska miljön intressanta och väsentliga formuleringar den bjuder på kring frågor som vänster/höger, konst/politik och politik/metafysik. H. S.

I Nytt Norsk Tidsskrift nummer 2 2009, skriver Tore Rem en artikkel om «Jens Bjørneboe og det politiske», som antagelig skal innlemmes i det neste bindet av hans Bjørneboe-biografi. Artikkelen har, såvidt jeg har kunnet konstatere, ikke blitt kommentert noen steder.

Artikkelen omhandler den perioden i Bjørneboes liv som innleder hans kulturradikale periode. Tore Rem skriver: «Det følgende er et forsøk på å nyansere bildet av den politiske Bjørneboe gjennom å tilby et overordnet perspektiv på hans forhold til det politiske.» I denne artikkelen kan det virke som om Rem modererer sine standpunkter noe, i forhold til det han tidligere har hevdet i «Sin egen herre», der han hevdet at Bjørneboe var upolitisk. Rem gjør dette, uten at det sies eksplisitt at han prøver å imøtekomme den massive kritikken fra antroposofisk hold.

Rem skriver: «Det kan være på tide med en viktig presisering. Mitt poeng er ikke at Bjørneboe aldri var politisk radikal i mer konvensjonell forstand, men  dette gjelder i en begrenset periode som synes å begynne med hans store fengselsdebatt fra julen 1959, og som varer en fem-seks års tid».

Gjennom det første bindet satt ihvertfall jeg igjen med det inntrykket, at Bjørneboe i Rems tolkning var grunnleggende upolitisk. Nå hevder Rem at Bjørneboe var politisk – «en fem-seks års tid.» Bjørneboes radikale periode begynner altså, ifølge Rem, fra det øyeblikket hvor Bjørneboe innleder sin fengselsdebatt, og hvor han begynner å skrive for Dagbladet og Orientering. Det er også i denne perioden han skriver romanen «Uten en tråd.» Umiddelbart lyder det nokså merkelig at Bjørneboe skal ha vært radikal og politisk «en fem-seks års tid.» Det er også i denne perioden Bjørneboe, ifølge Rem, blir lettere å plassere entydig på venstre-siden i norsk politikk, og hvor han tar kontakt med Pax forlag, og kommenterer Arbeiderpartiets kulturprogram. Men, når Bjørneboe, igjen følge Rem, opplever skuffelsen ved fengselsdebatten, og motgangen i «Uten-en-tråd-saken», angriper Bjørneboe igjen det etablerte politiske systemet, og nærmer seg igjen, ifølge Rem, en upolitisk posisjon, og finner igjen «sin utsigelsesposisjon i kulturen.»

Denne utsigelsesposisjonen finner Rem igjen i store deler av den europeiske kulturelle arven, ikke minst hos Egon Friedell, som i sin «moderne kulturhistorie» plasserer det økonomiske livet nederst på samfunnsstigen, og religionen øverst. Tore Rem problematiserer så det perspektivet som store deler av den i kulturell forstand «konservative» intelligentsiaen inntok på femti og sekstitallet, fra Minervakretsen til Den Annen Front, samt til antroposofene. Rem skriver så i et historisk retrospektiv om den klassiske europeiske kulturkritikken som ble utformet på 1700-hundretallet, der kapitalisme, demokrati og opplysningsidealer ble utformet, og der sivilisasjonsbegrepet ble diskutert og kritisert og fremskrittsbegrepet problematisert. Rem begynner med å plassere Herder som den første representanten for denne arven, og som en av de viktigste tyske kritikerne av den moderne sivilisasjonen. Rem beveger seg videre til attenhundretallet, der Thomas  Manns begrep om «det upolitiske», blir satt i sammenheng med et kultursyn der teknikken og biologien blir underlagt kultursfæren, og Rem kommer så inn på Oswald Spenglers fundamentalkritikk av moderniteten, før han altså avrunder det hele med å sette Bjørneboe i sammenheng med Egon Friedells kulturhistoriske posisjon. Alt dette gjør Rem for å vise hvilke personer og ideer som danner grunnlaget Bjørneboes kulturarv. På denne måten viser Rem Bjørneboes kulturelle representativitet. Rem skriver:«Bjørneboe er ingen spesiell case i europeisk sammenheng».

Og Rem konkluderer så, idet han trekker inn Eliots katolisisme som et eksempel på en konservativ motsats til Bjørneboes posisjon, at: «Slik sett deler disse svært ulike kulturoppfatningene en fiende i politikken, som en form for generell autoritet. Politikken avvises fordi den ikke makter å ta opp i seg kulturens moralske forfall.»

Rem plasserer altså Bjørneboe i en lang kulturell tradisjon med mange ulike forgreninger, der det antropsosfiske er en forgrening, mens det katolske er en annen forgrening. Og det de har til felles, i Rems fortolkning, en sterk skepsis til modernitetens rolle i samfunnet, forstått som «fremskritt» «opplysning» «kamp for demokrati» og så videre. Men kan, mens man leser, undre seg over hva Rem ønsker å oppnå med denne kulturelle undersøkelsen, men så, endelig, skjønner man hvor han vil. Rem skriver nemlig: «Det betyr ikke at det ikke ligger en innsikt i den kulturkritiske tradisjonen, nemlig at politikken ikke kan være alt. Problematisk blir det først når kulturen fremstår som løsningen på politikkens problemer, som hierarkisk overordnet den samme og endatil som dens erstatning. Og når dette fører til en avvisning av politikken som et privilegert felt for forhandling mellom interessekonflikter, for maktutøvelse og autoritet, for engasjementer for et offentlig felles gode, enten politisk aktivitet bli forstått som middel eller forstått for sin egenverdi, så avtvinger til syvende og sist konfrontasjonen med en slik metakulturell diskurs et forsvar for politikken.»

Ifølge Rem trenger Bjørneboe det Rem kaller «en metakulturell diskurs», en overordnet problemstilling, og de ledende kulturkritikerne i Norge i denne perioden gir han navnet «regimeopposisjonen.» Rem innrømmer at: «Synet på kulturens overordnete forhold til politikken kan være både produktiv og problematisk.» Men i den språklige vendingen: «Det betyr ikke at det ikke ligger en innsikt  i…», er det temmelig tydelig, for ikke å si overtydelig, hva Rem egentlig gjør. Hans kritikk av Bjørneboe og «regimeopposisjonen» er på en gang både smålåten og overtydelig. Det er som om Rem ikke riktig våger vise hvilken posisjon han selv inntar, for det han gjør, er nemlig, helt alene, å kritisere hele den sentraleuropeiske kulturtradisjonen for å være udemokratisk! Så modig kan man altså opptre, når man har fått en høy posisjon i samfunnet, er idehistoriker og professor på universitetet i Oslo.

Hvorfor avføder hele denne tradisjonen, lang og ærverdig som den er, et forsvar for politikken? Det svarer ikke artikkelen klart på, men la meg gjette: Den avføder dette forsvaret, fordi Bjørneboes posisjon innebærer manglende respekt for samfunnets fellesgoder, manglende respekt for alle de offentlige fellesinteresssene, og manglende respekt for demokratiske virkemidler i en offentlig diskurs. Summa summarum: At den tradisjonen Bjørneboe tilhører, er grunnleggende udemokratisk, autoritær og ensrettende, ja, fascistisk og nazistisk. Puh, det var godt å få sagt det. Hvorfor kunne ikke Rem si dette selv? Hvorfor må andre si det for ham?

Noen ganger hevder Rem at Bjørneboe var upolitisk, andre ganger at han handlet politisk, men anså seg selv for å være upolitisk, en tredje gang at Bjørneboe tenkte upolitisk, men handlet politisk, ihvertfall en fem seks års tid, eksempelvis i riksmålsaken. Jeg tilstår at jeg er forvirret.

I Rems kronikk foretas det en, hva jeg vil kalle, smygende fundamentalkritikk av Bjørneboes kulturelle posisjon. Rem usynliggjør sin egen kritikk, ved å pakke den inn i bomull og vatt. Hvorfor gjør han det, hvorfor kan han ikke bare si det som det er; at Bjørneboes posisjon var autoritær, fascistisk og udemokratisk? Er Rem redd for at noen skal bli sinna på ham? Redd for at noen skal synes han har gapt over for mye?

Hvorfor skulle Rem plassere Bjørneboe i samme bås som den katolske Thomas Eliot, hvis han han ikke mener at Bjørneboe, til tross for sin antiautoritære holdning, bare var autoritær på en annen måte? At hans rykte som kulturradikaler er det rene oppspinn? At han, bortsett fra i disse fem seks årene, ikke fortjener sin rolle som antiautoritær opplysningsmann, anarkist og opprører, i annen forstand enn som en som var antiautoritær på en autoritær måte, anarkistisk på en antroposofisk måte, og opprører på en metafysisk og dermed  fascistisk måte?

Når Rem skriver at «Bjørneboes posisjon avtvinger et forsvar for politikken,» hva mener han egentlig? Jo, han mener selvsagt at Bjørneboes posisjon som kuturradikaler i Norge er dypt feilaktig, at Bjørneboe aldri var den han fremstilles som. Bjørneboe var ikke «de svakes forsvarer», (bortsett fra kanskje en fem-seks år), og  ikke antiautoritær, men antidemokratisk, fascistisk og elitær. Men hvordan, må jeg spørre, hvordan har den samlede norske kulturelle massen, som har gitt Bjørneboe hans posisjon som de svake forsvarer, og som antiautoritær, kunnet ta så fundamentalt feil?

Jeg må innrømme at jeg ikke finner noe svar. Bare Rem må kunne svare på dette. Bare Rem må kunne vise og forklare hvordan en så viktig forfatter har kommet til å bli lest og forstått på en så feilaktig måte.

I en viktig og sentral, men likevel lite kommentert artikkel i boken «Bøker og mennesker» skriver Bjørneboe om Heinrich Von Kleists novelleperson Michael Kolhaaas. I denne artikkelen, som Rem hittil ikke har berørt, ligger mye av nøkkelen til den rette forståelsen av Bjørneboe, slik jeg ser det. I denne berømte novellen foretar den ubetydelige hestehandleren Michael Kolhaas et opprør mot hele verdensordningen, fordi han blir frastjålet et par hester.

Hvorfor begår Michael Kolhaas et slikt fundamentalt opprør? Jo, «fordi det er noe i veien med verden». Michael Kolhaaas absolutte opprør er et opprør mot universet, men også mot en urettferdig samfunnsordning, ikke en av delene. Michael Kolhaaas trenger bare denne lille gnisten for å antenne et bål. Fordi det er noe i veien med verden.

Urettferdigheten ligger både på det jordiske og på det metafysiske planet, både i denne virkeligheten og i virkeligheten hinsides. Bjørneboe er med andre ord både politisk og metafysisk, ikke upolitisk og metafysisk. For politisk og metafysisk er ikke, som Rem tror, motsatte begreper.  For Rem er Bjørneboe først og fremst en udemokratisk elitist.

Jeg spør igjen: Hvordan har hele den norske kulturopponionen, hvis Rem har rett i sin tolkning, kunnet ta så fundamentalt feil av personen Bjørneboe, som de må ha gjort? Bare Rem kan svare på dette. Og uten å svare på dette, faller hele hans kulturelle kritikk på sin egen urimelighet.

Henning Næss

This entry was posted in Blogg.

One thought on “Jens Bjørneboe og det politiske. En kommentar

  1. Björneboe må ha varit reaktionär, men följande verser gillar jag:
    Tenk alltid på hvad folk vil si
    Og ta den sterkestes parti.
    Og tviler du, så hold deg taus
    Til du ser hvem som får applaus.
    Tenk nøye ut hva du bør mene:
    Det kan bli dyrt å stå alene.
    Følg ingen altfor høye krav,
    Men si, hva du har fordel av.
    Si alle hva de gerne hører,
    Gå stille gjennom alle dører.
    For sannhet bringer sorg og nød,
    Mens daglig løgn gir daglig brød.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>