Det arkeologiske blikk

Arkeologi er fortsatt et delvis politisk fag. Ikke fordi utgravningsprosjekter er ideologisk motivert – de er oftest profesjonelt drevet –, men på grunn av den allmenne tolkning av funnene som blir avdekket. Av eksempler kan nevnes jernhånden Egypts vise-kulturminister Zahi Awass holder over publiseringen av egyptiske prosjekter; den greske lettelsen under stridsspørsmålet om det makedonske navn over at Manolis Andronikos tidlig på 1970-tallet fant Fillip II’s grav ved Pella – som, godt innenfor greske grenser, avdekket hellenske mytologiske motiver og greske inskripsjoner; eller analyser av skjelletter fra nordamerikanske urbefolkninger som, til moderne rousseauisters høylydte protester, antyder at voldsutøvelsen i før-agrale stammer var langt større enn i mer utviklede samfunn.

Under arkeologifagets fødsel fortonet det seg annerledes: etter en kort periode med idealistiske prosjekter ble utgravningene politisk motiverte som sentrale ingredienser i 1800-tallets nasjonsdannelser. Ironisk nok betød ikke dét at prosjektene spesielt rettet seg mot egen hjemlig jord: tvert om! Nasjonene som grov vekk de største jordlassene var kolonimakter som bedrev en slags åndsimperialisme. Fjerne land ble ikke erobret av arkeologene, men spadd bort. Frankrike, Tyskland, og – ikke minst! – Storbritannia var de mest aktive ved hakkene. Alle tre begikk de en slags intellektuell gravplyndring, dog med ulik ideologisk motivasjon, hvilket viste seg i både valg av gravplass og fremgangsmåte.

Forskjellen var påtagelig på gresk jord, spesielt med tanke på tyske og britiske prosjekter. Metaforisk, så vel som bokstavelig, kan denne forskjellen illustreres med Lord Elgins og Heinrich Schliemanns ulike strategier. Elgin fraktet Parthenonskattene fra Athens akropolis til London; Schliemann avdekket (det mulige) Troja og (det definitive) Mykene. Elgin begikk en logistisk transportbragd, Schliemann en djerv finansiell, diplomatisk, og svermerisk handling. Viktigst av alt; engelskmennene tok med seg det de fant (eller simpelthen ’snublet over’: parthenonmarmoren stod høylyst synlig i sin prakt på propylen i Athen), tyskerne lot det meste ligge. Selv Schliemanns britiske kollega og venn, den ellers så ærbødige Sir Arthur Evans, anbrakte store deler av levningene fra Knossos til Ashmolean Musem i Oxford etter at han kjøpte hele funnområdet på Kreta.

Den norske arkeologen Ingvald Undset (far til Sigrid) skrev på sitt sotteleie i 1889 reiseskildringen Fra Akershus til Akropolis, en beretning om sin egen odysse til Hellas og Italia. I sin skildring av utgravningene han slumpet over i Delfi gir han et særlig godt innblikk i det spesielle tysk-greske arkeologiske samarbeidet. Grekerne manglet både finanser og sentralstyre, og frigjøringen fra tyrkisk okkupasjon var ennå pågående. Tyskerne, på sin side, anført av en sær-germansk streben etter arkaisk autentisitet, betalte villig lokale arbeidere og sendte sine egne vitenskapsmenn til ruinene. Den samme nostalgien satt sitt preg på Tysk nasjonsdannelse hvor juristene forsøkte å børste romerlovens støv av de fordums teutonske moralske prinsipper; en kurs som skulle spore så tragisk av fornuftens skinner et halvt århundre senere (dette i motsetning til franskmennene som skuet til logikken i sine egne forpaktningsanstrengelser, og engelskmennene som trofast holdt fast ved sitt føyelige ‘judge-made-law’-prinsipp).

Hellas nøt godt av tysk investering og planlegging, tyskerne krevet i gjengjeld å være de første til å studere, katalogisere, og publisere fra funnene. Som Ingvald Undset forklarer ble dog få spektakulære funn gjort i Delfi, med ett bemerkelsesverdig unntak: Praxiteles’ Hermes med Dionysosbarnet. Undsets beskrivelse av den, sannsynligvis, første norske iakttakelse av skulpturen – i en provisorisk brakke – gjengis nedenfor i sin helhet. Ikke bare gir Undset et innblikk i et historisk unikt transnasjonalt samarbeid og den gryende institusjonalisering av arkeologifaget; i hans beundring av Hermesstatuen aner vi det kultiverte blikk fra den tid sivilisasjonsforståelsen fremdeles var monolittisk, tilbakeskuende, og beundrende. – Et arkaisk smil uten ironisk latter.

Den store muse[ums]bygning i Olympia for alle de fundne kunstverker og mindre sager var ved vort besøg endnu kun planlagt, og man havde begyndt at planere dens tomt. Flere aar var gaaet hen, siden udgravningerne var endte, men den græske stat havde ikke kunnet skaffe penge; en rig græker i udlandet havde saa skjænket flere hundrede tusent til oppførelsen af en bygning efter tegning af Adler i Berlin, der havde været medlem af udgravnings-direktionen. Foreløpig var alt det fundne bragt i ly i nogle yderst simple skur og barakker. Der maatte vi saaledes se Praxiteles’s Hermes-statue staa paa skurets jordgulv paa sine knærs brudflader, lænet op mod en nedrammet pæl, til hvilken den yderligere var bundet ved et reb under armene; overdelen af Bakkus-barnet og den høire fod var bevare tinde i den barakke, der gjemte alle smaasager. Jeg kunde saa godt forstaa, at Dimitriades [den lokale utgravningsleder] følte sig forpligtet til at gjøre en undsyldning, fordi et af oldtidens herligste kunstverker blev præsenteret paa slig vis, – men det var jo og kun rent provisorisk. Men trodds den saa forsmædelige opstilling og trods det daarlige lys i skuret fik man dog et levende indtryk af dette herlige kunstverk, hovedets fuldendte skjønhed og milde udtryk og fremfor alt det deilige, ungdomsfriske legeme, hvor man næsten fornemmer livet i de sunde former og under den fine hud. Og saa vidunderlig velbevaret, som hovedet og selve kroppen er, – den hele overflade, som om den antike mester igaar havde fuldendt den; at den høire arm omtrent fra albuen og begge ben nedenfor knærne er afbrudte og mangler, kan næsten intet afbræk gjøre i det skjønhedsindtryk, den giver. Naar Perthenons-skulpturerne undtages, saa er vel dette det eneste sikre originalarbeide, vi har, af en af oldtidens berømteste kunstnere; alene dette fund maatte siges at betale den hele udgravning! At statuen er kommen saa velbevaret til vore dage, derfor kan vi væsentlig takke den omstændelighed, at et jordskred fra Kronos-høiden allerede tidlig har begravet den med Heræon.

Fra Dr. Ingvald Undset. 1892 (ss. 31-32). Fra Akershus til Akropolis. Erindringer fra arkæologiske studiereiser. Kristiania og Kjøbenhavn: Alb. Cammermeyers Forlag.

Alexander Z. Ibsen

En takk rettes Ulrik Sverdrup-Thygesson for å ha forært meg Undsets reiseskildring.

Leave a Reply

Your email address will not be published.