Fritz Langs Metropolis, Tucson 2010

Selv om Fritz Lang skal ha latt seg inspirere av en reise til New York City til å skape det visuelle inntrykket til sin film Metropolis fra 1927, er det lite ved de nye byene sørvest i USA som minner om dennes estetikk. Byer som Los Angeles, Phoenix, og Houston har et glasiært vekstprinsipp som gjør dem vide og lave. Ny bebyggelse i utkanten oppstår brått, som fra rotglørne til en ulmende og gjenstridig skogbrann. Trass sin avstand fra Wall Street er like fullt byene i sørvest Amerika blant verdens mest kapitalistiske: De har vokst frem uregulert over skiftende tomtepriser etter entreprenørenes vilje. De har lite kollektiv transport siden de oppstod lenge etter biltrafikkens inntog. Dette har gjort dem sentrumsløse og endeløse (jeg har behandlet byene mer utførlig i Aorta 22). Det er dermed en spesiell opplevelse å besøke utstillingen “Metropolis” ved University of Arizona, School of Art, som varer til oktober 2010.

Ved siden av et rom hvor en versjon av Fritz Langs stumfilm vises kontinuerlig, består utstillingen av en rekke amerikanske arbeider fra mellomkrigsårene som behandler motiver over teknologi og urbanitet. De er således fra samme tid som Metropolis, og tar for seg lignende tema.

Utstillingen, som gjøres til ære for et nylig slumpfunn av tapt materiale fra filmen, bærer preg av en sterk transkontinental spenning. – En spenning like stor som den mellom Fritz Langs kolossale sorthvitt motiver og Tucsons korngule ørkenlys. Tucson, som andre moderne amerikanske byer, gir en den ambivalente følelsen av vektløshet (motsatt Langs fordoblede tyngdekraft og befolkningstetthet). De er definitivt ikke totalitære byer, ingen ruvende skyskrapere over mørke og kalde gater i skyggen av dagslyset. Samtidig er de upersonlige, fri for gatevandring og fotgjengertrengsel – en kontrast Fritz Lang sikkert selv må ha følt da han emigrerte til Los Angeles før 2. verdenskrig. Kanskje var det derfor han senere uttalte forrakt for sin egen film, trygt fremme i landet som materielt og sosialt var nærmest å innfri dens økonomiske profetier, men lengst unna dens visuelle inntrykk?

Utstillingens viktigste kontrast er likevel å finne i verker tilhørende den såkalte “precisionist movement” (med store utøvere som Edward Hopper og Charles Sheeler i sin fortropp). Maleriene er figurative, dog geometrisk stiliserte. Likheten til Art Deco har blitt påpekt av flere, men precisionister tok selv avstand fra ethvert europeisk slektskap. Årsaken er verken teknisk eller faglig, men var å finne i estetisk motivasjon. Der europeisk kunst gjerne så med frykt på industrialderens mekanisering, naturlovsstridige arkitektur, og storbyenes avhumanisering, viser precisionistene teknologiens skjønnhet og styrke. Kapitalismens prometheiske hybris mot Naturen fortonet seg som optimisme, ikke dystopi.

Utstillingen begrenser seg til verker med lignende motiver som tableaux fra filmen Metropolis, hvilket naturligvis kun utgjør en brøkdels brøkdel av retningens produksjon. Det er, like fullt, fascinerende å merke seg forvandlingen av lignende bilder, fra Langs visuelle jeremiader, til teknologisk beundring. Jeg kan bare gjette meg til tanken de fleste lokale besøkende gjør seg når de går ut fra mørkerommet med kontinuerlig fremvisning av Fritz Langs dystopi og ut i Tucsons blendende varme: på tross av sine trafikkorker, sine strip malls, dårlig ivaretatte nabolag, og tilsynelatende endeløse vekst vil byen aldri reise et nytt Babels tårn, og ingen måtte jobbe for en Joh Fredersen under bakken. Befolkningen kan dobles uten at den blir en Metropol, hvilket den også har gjort hvert andre tiår.

Alexander Z. Ibsen

Leave a Reply

Your email address will not be published.

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>