Operanytt fra ‘la fanciulla del West’

Da omsider åtte måneder med post til min gamle adresse i Arizona fant veien til min nye postkasse oppdaget jeg til min store overraskelse at fire nummer av Opera Glass ventet på meg. Magasinet som kvartalsvis utkommer lokalt i Tucson må være noe av det merkeligste som gis ut på trykk i operaverdenen. Bladet er resultatet av én persons iherdige innsats; en redaktør/skribent/utgiver ved navn Iris J. Arnesen som tjener til livets opphold som revisor, men som lever for sine omtaler av klassisk kulturnytt i vår underlige sydvestlige provins. Som de fleste andre av hennes abonnenter plukket jeg opp et gratiseksemplar – hvilket de alle er – fra hendene til hennes mann(?) som deler dem ut utenfor oppsetningene til Arizona Opera Company. I samsvar med amerikansk norm om “patronage” sendte jeg en enkelt gang en mager sjekk på femten dollar til redaktøren (både handlingen og pengeinstrumentet helt uvant for en skandinav som meg selv). Siden har jeg mottatt samtlige utgivelser.

Ved siden av operaomtaler og presenterer Arnesen ofte krasse og politisk ladede samfunnskommentarer hvilke ville være for debattinnlegg å regne om Tucson hadde hatt hennes like som kunne fulgt opp diskusjonen. Som høykulturens beskytter i lavkulturens metropol sniker hun inn sine reprimander til tucsonpublikumet for sin konsekvente stående applauser, sine avbrytelser mellom konsertsatser, og dårlige oppmøte ved konserter med utøvere fra utlandet.

Det mest slående er likevel hennes kompromissløse republikanske holdning. Visst finnes det kulturinteresserte blant velgermassen til The Grand Old Party, men i hovedsak er denne velgermassen fiendtlig innstilt til alt som minner om elitisme eller vanskelig tilgjengelig kunst. At Arnesen sparer sitt kraftigste skyts til å angripe statsstøttet kunst og kapitalismefiendtlige literater – samtidig som hun dyrker markedssvak kunst – gjør dermed Opera Glass til unik lesning. Et par passasjer fra nestsiste nummer burde tjene som god illustrasjon:

Why do artists and art administrators think they should be exempt from the economic realities that other individuals and businesses have to deal with in our capitalist society? How come they think they’re entitled to free money? What makes them so special?

(. . . )

If our society really valued the products of art, what would we see all over the place as we drove down our main streets? We’d see buildings with signs advertising music and dance lessons. We’d see ones offering instrument sales and repair. We’d see theatre marquees promoting next weekend’s plays: Euripides one night, and Strindberg the next. But that’s not what we see.

What do we see? Tattoo parlors. They’re everywhere. The practitioners and consumers of tattooing refer to it as art, and you don’t see the shop owners besieging the government for grants so that they can continue doing their art. Their customers are legion, and they’re willing to pay.

(Opera Glass, #49)

(Det trengs vel ikke nevnes at disse statlige overføringene som forarger Arnesen er marginale i USA sett med skandinaviske øyne?)

Kan hende er noe av forfatterens indignasjon ansporet av hennes self-made redaktørskap; Opera Glass deles ut gratis uten støtte, og lever kun på Arnesens idealisme og lokale velgjøreres donasjoner. Personlig tror jeg det heller er den dypt forankrede westernmentaliteten i Arizona som er årsak. For likeledes langer hun ut mot moderne kunst, da i særdeleshet intellektuell samtidsmusikk:

What is wrong with modern opera is simply this: An overwhelming percentage of these [modern] works consist of dull plots, unengaging characters, and unmemorable music; and the reason for this is that for the last 86 years [Arnesen daterer operakunstens nekrolog til Puccinis dødsår] composers have believed that opera is all about them.

The modern opera composer doesn’t want to produce something entertaining; he wants to produce something important. He wants to make certain that he will be included on the roll of those who kept classical music advancing into the future. What the audience wants to hear is not a matter of great importance to him. That is something that composers for Broadway worry about.

(Opera Glass, #50)

Arnesens påstand er noe alle operakjennere innerst inne vet, men det kreves en cowgirl med løs avtrekker for å tørre å skrive det. Om hennes kulturpolitikk er diskuterbar er det hold i hennes estetiske betraktninger. Det er bemerkelsesverdig at man må til en marginal kommentator i det golde sørvestlige USA, utenfor samtidens kunst- og pengestrømmer, for å lese operaanmeldelser med oppriktig og sannferdig budskap. Her ute i det skarpe lyset ser hun godt om keiseren er naken. Like inderlig som også jeg selv ønsker meg opera lik den fra den italienske gullalder (til regi som ikke konkurrerer med Quentin Tarantinos), håper jeg Iris J. Arnesen sender til norsk adresse når jeg returnerer til Oslo i 2011.

Alexander Z. Ibsen

Leave a Reply

Your email address will not be published.