‘Messias’ til massene

Mer enn for noe annet oratorium Händel  skrev har historiske omstendigheter gjort Messiah spesielt imøtekommende for amatørmusikere. Händel  skal ha kjent til de musikalske begrensningene til Dublins orkester, kor, og solister – som uroppførte verket våren 1741 – og fattet følgelig viktige tilpasninger: mange korpartier relativt til solistpartier, kun fire stemmer i korene, og fiolin og trumpet som eneste soloinstrumenter. En eller to koraler inkluderer krevende koloraturer, men den, av Händel  selv, etablerte praksisen å tilpasse verket til spesifikke oppførelser har gjort det mulig for arrangører å utelukke visse partier uten videre samvittighetskvaler – noe, for eksempel, Bachs høytidelighet gir mindre rom for for dennes verker. Charles Jennens uvanlig eksalterte libretto, sammen med den mirakuløse komposisjonsprosessen har videre bidratt til å dette oratoriet opp på særegen høyde (i eksistensiell takknemmelighet over å friskmeldes fra sykeleie pennførte komponisten hele verket på fire-og-tyve dager høsten 1741, en hendelse, karakteristisk nok, inkludert i Stefan Zweigs Evige øyeblikk). Den unike oppførbarheten til Messiah illustreres i det faktum at det, som eneste verk fra barokken, har blitt spilt hvert eneste år siden det ble skrevet.

Handel’s oratorios thrive abundantly. They give me an idea of heaven, where everybody is to sing whether they have voices or not.

–          Horace Walpole, 1743

En amerikansk praksis som de siste årene har sett en viss spredning til andre land er såkalte ‘Massiah sing-ins’, eller ‘sing-alongs’ hvor publikumere deltar under fremførelsen av korpartiene fra salen. Populariteten for sing-ins er enorm: de fleste korister med fortid i kor av et visst ambisjonsnivå har sunget Messiah en eller flere ganger og den særegne ‘Händelske’ sjenerøse høytideligheten og den hektiske fremdriften i musikken gjør oratoriet til mange koristers absolutte favoritt. Over hele det amerikanske kontinentet produseres det ‘sing-ins’ før jul, alle med regionale og lokale særtrekk. I Stanford kreves det seks obligatoriske øvinger for samtlige deltagere, i Walt Disney Concert Hall i Los Angeles forventes det tilnærmet profesjonelle sangere, i Columbus, Ohio, er inngangsprisen så høy at kun fanatikere forventes å delta. Min egen nylige erfaring, fra Grace to the Nations Church i Tucson må være blant landets mest inkluderende. Gratis inngang uten musikalske forhåndskrav for de om lag tusen fremmøtte.

‘Sing-ins’ markerer det seneste kapittel i oppføringspraksis av barokkoratorier. På Händel s tid var besetningene relativt små, et delvis resultat av finansielle og praktiske hensyn – få gode musikere tilgjengelig, små konserthaller, i tillegg til at musikernes lønninger ofte utbetaltes av komponistene selv; dog er det sannsynlig at barokkens idealer rent estetisk favoriserte mindre ensembler: Messiah er ikke det mest typiske barokkverk i så måte, men selv her krever terrassedynamikken og koloraturene større vokal fleksibilitet enn hva store kor kan innfri. For å imøtekomme senere musikalske krav ble derfor Händel s eget partitur omskrevet av flere komponister – til og med av W.A. Mozart. Først på 1900-tallet ble det vanlig å etterstrebe klangen fra Händels egen tid, både i form av tempi, ornamentikk, ensemble, men også bruk av periodeinstrumenter og stemmefag.

Antallet sangere ved sing-ins bryter naturligvis med de spenstige små oratoriekorene Händel skrev for. Men det kan spørres om hvordan den religiøse entusiasmen ved slike oppføringer stiller seg til den opprinnelig intenderte effekten. USA er, etter Europeisk målestokk, et svært religiøst land, med en spirituell demografi som trolig minner mer om den engelske under Geogre II enn noe annet Vestlig land idag. I Grace to the Nations Church, foruten den høye amerikanske generelle entusiasmen ved offentlige begivenheter, oppførte en betydelig gruppe publikum-korister seg som var de på karismatisk gudstjeneste. Ved spesielt kraftige lovprisninger (“Hallelujah! For the Lord God omnipotent reigneth” eller “Blessing and honour, glory and power, be unto Him”) strakk flere av sangerne den karakteristiske ene hånden opp i luften, eller rullet spastisk med hodet. Etter kraftfulle satser brøt flere i den spontant oppståtte menigheten ut i bifall: “Indeed”, “amen!”, “Lord!”.

Man kan ikke hjelpe å undre om andre land vil adoptere tradisjonen like ivrig som den følges i USA, og om flere verk fra musikklitteraturen vil bli gjenstand for samme oppmerksomhet. Førstnevnte tror jeg allerede er underveis, sistnevnte verken tror eller håper jeg skjer. Ingen kandidater synes å melde seg: Bachs koraler er tyske og høytidelige, det virker respektløst å utsette ulike Requiem for fremførelsesrisikoen ved sing-ins, og verker fra-og-med 1800-tallet inneholder for stor symfonisk kompleksitet til å oppnå like stor folkelig appell.

Ingen må likevel misforstå sing-ins som noen slags form for allsang eller musikalsk “hyggestund”; konsertene er høyst ærbødige hyllester til ett spesifikt verk. Denne standarden holder seg så lenge Messiah oppføres noenlunde komplett, med solistpartiene inkludert. Ariene fremført av profesjonelle sangere har to heldige effekter: vi publikum-korister minnes på at vi tross alt er på konsert; nivået tvinges opp ett hakk. Om sing-ins bryter det strenge skillet mellom utøvere og tilskuere klassisk musikk kjennetegnes av, opprettholder de den langt viktigere klassiske kvaliteten i hevd. Foreningen av amatører og profesjonelle og mellom deltager og publikummer er dermed ikke annet enn nye sosiale og estetiske foreninger Händels monumentale oratorium er i stand til å danne, som i mer enn to-hundre-og-femti år har sørget for dets overlevelse og fornyelse. I verkets egne ord, fra den – paradoksalt nok sjeldent fremførte – koralen i andre del av Messiah: “Their sound is gone out into all lands, and their words unto the ends of the world”.

Alexander Z. Ibsen

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.