Från ett upprört Oslo-retrogarde rapporterar vår återkommande medarbetare och gästbloggare Henning Næss om utvecklingen av rättsaken mot Odd Nerdrum:

Odd Nerdrum, som er Norges eneste internasjonalt kjente samtidskunstner, ble i dag dømt til to års fengsel for skatteunndragelse. Han har solgt bilder for mange millioner kroner, i perioden 1998-2002, uten å oppgi salget av bildene som skattbar inntekt til skattemyndighetene. Saken blir umiddelbart anket, sier hans advokat, Knut Olav Bakke-Hansen. Advokaten hevder også at pengene allerede er betalt, på Island. Denne påstanden tok retten ikke hensyn til.

Mange er de nordmenn som i dag vil godte seg over at Odd Nerdrum nå risikerer å havne i fengsel. Det er den felles mentaliteten som alltid vil prege et lite land: Det til dels ubevisste, mens også bevisste hatet til mennesker som rager over dem selv, intellektuelt og emosjonelt. Odd Nerdrums personlighet er av en slik karakter, at mange finner ham oppblåst, selvhøytidelig og av en annen verden, men dette er til dels projeksjoner. En nordmann skal helst beskrive seg selv som alminnelig og kjedelig, med beina på jorda. Gjerne med hodet i jorda også.

Jeg kan ikke svare for hva slags straff Odd Nerdrum burde fått. Kanskje burde straffen blitt betinget, og ikke ubetinget. Men det må uansett være lov å trekke noen historiske paralleller: Ikke bare ble Hans Jæger kastet i fengsel for  forfatterskapet sitt, han mistet også sitt arbeid som stortingsreferent. Etter fengselsoppholdet vendte han desillusjonert tilbake til Frankrike, hvor han fortsatte sin skapende virksomhet. Men hør: Den kjente litteraten og historikeren Edvard Beyer frakjente Hans Jæger enhver storhet ved å skrive: ”Han var ingen stor kunstner eller menneskekjenner.”

Denne dommen over Hans Jægers innsats er blitt stående. Hans Jæger, ingen stor kunstner eller menneskekjenner? Historien om hvordan man behandler kunstnere i dette landet, handler bemerkelsesverdig ofte om at man ikke vet noe annet å gjøre med dem, enn å ta livet av dem. Det er som å leve i et land der alle skal være like høye, og der man får de ekstra centimeterne hugget av, dersom man rager over gjennomsnittet. I Odd Nerdrums tilfelle ville det betydd øyeblikkelig halshogging.

Jeg påstår ikke at det er riktig at genier skal unndra seg skatteloven. Men kanskje er det verre, at man ikke annerkjenner ekte storhet lenger, og at begrepet «geni» bare brukes om vitenskapsfolk av typen Albert Einstein.

I Frankrike har man i mange tilfeller – det er et faktum – gitt amnesti til store kunstnere og forfattere. At store deler av den norske kunsteliten fremdeles ikke anerkjenner Nerdrums enestående begavelse, sier en del om hvilket kulturelt klima vi befinner oss i.

Agnar Mykle ble anklaget for utuktig skrift. Det samme ble Jens Bjørneboe. Men man skal ikke se bort fra, at dersom den samlede norske opinionen viste at den sto bak Nerdrum og støttet ham, så ville dette ha kunnet påvirket rettens kjennelse, kanskje i retning av en mildere dom, kanskje i retning av en betinget straff. Men det kommer den norske befolkningen aldri til å gjøre. Kanskje ville også en slik ubetinget kjærlighet til en stor kunstner, ha gjort dommen lettere å bære for ham det gjelder. Det er bare det, at det norske folk ikke har en slik ubetinget kjærlighet i sitt hjerte. Så langt derifra.

Hatet mot dem som er annerledes, er en del av den norske folkekarakteren. Nåde den som ikke bare snakker om frihet, men faktisk tar seg den frihet å leve ut sin ånd uten tanke på konsekvensene.

Den norske folkekravet burde lyde: ”Amnesti til Odd Nerdrum!» En rekke av hans bilder var iferd med å fortvitre, fordi malingen falt av. Skjønner noen hva dette innebærer? Er det noen som bryr seg? Skjønner noen at dette var en viktig grunn til at Nerdrum solgte bilder uten å oppgi inntekten til  skattemyndighetene? At han måtte male alle de gamle bildene opp på nytt, og dermed mistet flere års inntekt? Odd Nerdum malte en rekke bilder med dårlig maling, uten å være klar over den manglende kvaliteten på malingen. De han solgte bildene til, krevde økonomisk erstatning da de oppdaget at malingen forvitret. Men i mellomtiden hadde verdien på bildene steget. Dermed måtte Nerdrum betale mange penger til sine kjøpere. Han handlet derfor kanskje i panikk, og bygget opp et hemmelig fond, på en slik måte at det ble svært vanskelig for skattemyndighetene å oppdage. Dette tellet i skjerpende retning. Kunne det ikke like gjerne passert som en formildende omstendighet?

Men Nerdrums bilder er uansett en nasjonalskatt. Nerdrum er ikke herr Jensen eller Herr Olsen. Han er like stor som Munch og Wergeland. Dette burde i seg selv være nok, til at det kulturelle etablissementet burde stille seg bak ham.

Men dessverre.

Noen vil kanskje finne saken komisk. Jeg finner den dypt tragisk. Tragisk, fordi Odd Nerdrum engang var en viktig samfunnsdebattant, og en polemisk kraft i den offentlige debatten. To års fengsel for Odd Nerdrum vil antagelig bety store lidelser for ham personlig, ikke minst på grunn av hans sykdom, Tourettes syndrom. At han har Tourettes syndrom, ble faktisk lagt til grunn som en formildende omstendighet i retten, og forkortet antagelig dommen. Men vi må bare se i øynene, at Odd Nerdrums isolasjon kommer til å forsterke seg ytterligere etter dette.

Odd Nerdrums skjebne begynner faretruende å ligne Hans Jægers og Agnar Mykles.

Spørsmålet er om vi har råd til å miste enda en samfunnsskapende kraft.

/ Henning Næss