Camus och menneskets opprør

Opprøreren, Albert Camus litterære og filosofiske hovedverk, ble utgitt for første gang i 1951. Drap som utføres i en høyere saks tjeneste, det logiske mordet, er det Camus vil undersøke. Kan vi godta morderens logikk? I mange tilfeller har vi gjort akkurat det. ”Hvis mordet kan begrunnes, lever vi konsekvent,” hevder Camus. Det absurde, slik Camus skildrer det, er ikke resultatet av en bestemt historisk prosess. Det er menneskets grunnvilkår. Og mordet og selvmordet er desperate fluktmanøvre fra det absurde. Men hvis vi skal kunne godta selvmordet og mordet som meningsfulle handlinger, må vi kunne gi dem en høyere begrunnelse. Drapsmannen og opprøreren skaper nye lover i timelighetens sted, han oppretter et skafott for Gud, hvor Gud må stå til ansvar for den verden han har skapt. Opprøreren skaper nye lover, ut fra tankegangen om livets urettferdighet. Han vil skape en ny mening. Men dette betinger at opprøret blir utført som en solidarisk handling. Dersom opprøret ikke utføres ut fra en tanke om at menneskeheten skal befries fra undertrykkelse, er  det bare absurd. Å bejae en handling som ikke har noen felles menneskelig verdi, vil si å bejae nihilismen.

Camus kom i konflikt med eksistensialismen, og med Jean Paul Sartre, ved utgivelsen dette verket, fordi Camus, slik Sartre oppfattet det, satt seg til doms  over historien. Sartre, som ble kommunist, forsvarte massedrap ut fra en mulig historisk transcendens. Det hadde ifølge Sartre ingen hensikt å plassere seg over historiens dialektikk. I følge Sartre kan man bare oppdage historiens hensikt gjennom handling. Man måtte ta sjansen på at den fantes. Men Camus satte spørsmålstegn ved denne logikken. Skal man ikke tenke før man handler? Hva om kommunismens ide ikke holder, og dens makt ikke er legitim? Disse tankene gjorde Sartre rasende, som sammenlignet Camus med en pike som stikker stortåen i vannet for å finne ut om det er varmt eller ikke. Sartre kastet seg ut i historiens virvler. Camus foretok en moralsk vurdering av historien. Ifølge Sartre er det meningsløst å vurdere historiens gang moralsk. Alt man kan gjøre, er å handle. Ifølge Sartre stilte Camus seg utenfor historien. Men dermed lukket også Sartre for muligheten av å vurdere sovjetsamveldets massedrapsmetoder kritisk. Man måtte bare godta dens eksistens ut fra håpet om en høyere lovmessighet.

Historien er menneskets verk, mente Camus. Sartres historiesyn virker å gå på tvers av alle menneskelige hensyn. Camus ville undersøke om denne høyere ideen har noen iboende fornuft, eller om den bare er en bejaelse av nihilismen. Og Camus trekker nettopp den konklusjonen: Kommunismen er nihilistisk.

Det absurde er bare et uttrykk for det vi ikke forstår. Man kan derfor ikke begrunne noe som helst ut fra begrepet om det absurde. Det absurde oppstår når vi spør etter begrunnelser i en verden som forholder seg taus. Opprøret består i å fravriste verdens dens mening, selv når den ikke har noen mening. Det absurde kan aldri bli noen leveregel. Det absurde er heller avstanden mellom handlingen og dens begrunnelse. Og den er ofte stor. Alle ”fornuftige forklaringer” på historiens gang blir dermed også absurde. Isteden for å godta historiens logikk, må vi undersøke den i dens ytterste konsekvenser. ”Hvorfor har menneskene forsvart massemord ut fra en høyere ide”, blir et mer sentralt spørsmål for Camus, enn ”hvordan skal vi nå det fullkomne samfunn.” På den måten er Camus vår samtidige. Behovet for å rettferdiggjøre drapshandlinger, er nettopp et uttrykk for nihilisme. Men det betyr ikke at ikke opprøret kan ha en positiv verdi. Tvertimot finner vi som oftest en positiv verdi i opprørets første faser, før det utvikler seg til statlig terrorisme og logisk massemord.

Camus ville undersøke hvorfor opprør og revolusjoner alltid tenderer mot å bli forræderiske mot sine egne grunnbetingelser, og hvorfor menneskene ender med å svikte de verdiene de opprinnelig var bærer av. Hvorfor ender opprøret så ofte med forræderi mot menneskeheten? Hvorfor dør tanken om solidaritet, til fordel for ny tvang og undertrykkelse? Og hvorfor har nettopp våre skarpeste hjerner brukt all sin tankekraft på å forsvare disse logiske forbrytelsene, mot innsikten i dens grusomme konsekvenser? Hvorfor setter menneskene ideen høyere enn solidariteten mennesker i mellom? Camus bok blir dermed en undersøkelse av ikke bare Europas revolusjoner, men også av en sentral del av den europeiske åndshistorien. «Opprøreren» er blant annet fortellingen om konsekvensene av Gud død. Når Gud er død, legges historien i menneskenes hender. Dette gir menneskeheten et enormt ansvar, et ansvar om å ivareta og utvikle felles  menneskelige verdier.

Det europeiske menneskets opprør begynte med den franske revolusjonen, der kongen, som var innsatt av Gud, ble guilljotinert. Dermed var det i en viss forstand Gud som ble halshugget. En ny tidsæra begynte, og dyden ble innsatt som det høyeste prinsippet. Tidligere var fornuften evig og uomstøtelig, og kongen, som var Guds representant, kunne gjøre hva som helst, og allikevel ble alt han gjorde definert som fornuftig og nødvendig. Når Gud drepes, er det opp til menneskene selv å avgjøre hva som er fornuftig. Dermed blir ”fornuften” en menneskelige makt. Isteden for at menneskeheten skal underkastes en høyere makt, Gud eller kongen, begynner nå arbeidet med å opprette et rettferdig paradis. Men lovene for opprettelsen av dette paradiset ligger nå helt og holdent i menneskenes hender. Begrepene og ideene må nå dannes av mennesket selv. Om den franske revolusjon begynte som en opprør mot kongemakten, tuftet på frihet, likhet og brorskap, viste det seg til slutt at mennesket ble sin verste fiende. Makten og fornuften skulle nå baseres på folkets rett. Opprøret mot Gud og kongen ble rettferdiggjort, i kraft av at kongens og Guds makt ikke berodde på en naturlig orden. Men til slutt ble ideen om revolusjonen viktigere enn å gi mat og brød til dem som skulle leve i den nye verden. Revolusjonens ide var basert på den universelle fornuftens lov, og den som ikke ville adlyde den universelle fornuften, måtte dø. Men, skriver Camus, «Gud har dermed desinkarnet til et abstrakt prinsipp». Opprøret blir erobrende og konserverende i det øyeblikket det må begynne å forsvare seg selv. Dermed vender revolusjonen seg mot de ideer den opprinnelig var tuftet på. Mennesket, som den var opprettet på vegne av, blir nå revolusjonens verste fiende. Det er som om revolusjonen ikke kan finne seg i at det eksisterer naturlige mennesker med naturlige behov. Dyden blir revolusjonens viktigste krav, og terrorismen dens garanti for at dyden opprettholdes. Dyden defineres som det samme som naturen, og politikkens lover skal skal fra nå utføres på vegne av allmennviljen. Moralen blir ikke lenger menneskelig, men formell. Og dermed begynner revolusjonen å spise sine barn. Dyd og terror blir revolusjonens to viktigste prinsipper. Og dermed settes massedrapene i gang, med maskinell presisjon. Revolusjonen har nå vendt seg mot menneskene, for å opprettholde seg selv som ide. Dessuten oppstår det også et annet problem: Hvem skal avgjøre hva som er ”revolusjonens vilje”? Det oppstår en motsetning mellom ”allmennviljen”, som nasjonalforsamlingen blir den rette bærer av, og ”alles vilje.”

Rousseaus Samfunnspakten var en undersøkelse av maktens legitimitet. Rousseau avsatte den guddommelig viljen, og innsatte allmennviljen som det styrende prinsippet. Allmennviljen skulle ha fornuften, sammen med naturen, som den nye guden. Men dermed ble den politiske personen definert som en guddommelig person, ifølge Camus. Den politiske personen fikk dermed alle guddommelige attributter. Den politiske personen, med Robespierre i spissen, kunne dermed si at alt han bestemte, hadde en fornuftig årsak. Naturen og fornuften ble en ideologisk størrelse, og alt revolusjonslederen avgjorde, ble sagt å være fornuftig og dermed naturlig. I virkeligheten, sier Camus, innstiftet Rousseau en ny religion, og folk som Marat og Robespierre ble den nye religionens guder, som aldri kunne ta feil.

Noe av det merkeligste som Camus har skrevet, er kapittelet som avslutter boken, “Soltanken”: ”Ikke før var mennesket blitt fritt, før det oppfant nye og utålelige lenker,” skriver Camus. “Historiens kjetterbål ble opprettet for å frelse mennesket fra det selv. Humanistiske torturister erstattet de inhumane”. Hva blir da konklusjonen: At vi må godta den feige konformismen? Eller at opprøret blir et alibi for nye tyranner? Camus synes å foreslå en slags mellomløsning. ”Vi må innse at mord og opprør motsier hverandre.” skriver Camus. ”Man har ikke rett til å tale om menneskelig fellesskap, dersom ett eneste menneske dør. Mordet kan ikke rettferdiggjøres som annet enn et uttrykk for en absolutt vilje til makt. Forbrytelsen forråder sin egen ide, i det øyeblikket man åpner for drap på sine medskapninger. Det skyldes at mennesket glemmer sin felles skjebne, og peker på forskjeller mer enn likheter mennesker imellom. Friheten til å drepe er ikke forenlig med opprørets grunner,” skriver han, og: ”Opprøret skal ikke kreve en absolutt frihet, men derimot kritisere den.” Istedenfor det ubeherskede opprør, erkjenner Camus at mennesket må innse at det har sine grenser. Camus trekker linjen tilbake til den den greske antikken, der hybris, overmotet, ble sett på som et uttrykk for galskap. Men Camus ville ikke innføre er nytt teokrati til fordel for denne mangelen. Camus var tross alt ateist. Men han ville at mennesket skulle innse sin lodd, som er at det er en skapning av naturen, med sine begrensninger. Kravet om total frihet ender i total ufrihet.

Alt opprør oppstår altså som følge av mangel på måtehold? Det kan synes som om Camus konkluderer med det. “Toppen av manglende måtehold”, skriver Camus, “var for en greker er å denge løs på havet med en kjepp, det var barbarisk galskap.” Man må gi sine begjær en grense, synes Camus å mene, ellers ender det i forferdelse.

Henning Næss

This entry was posted in Blogg.

One thought on “Camus och menneskets opprør

  1. Persons involved in a week ago had one of the roof worked on some important
    tips for selecting the colours and obtaining just the way to
    halt the surveillance methods. That leadership must continue in our power to say some
    certificates were unlicensed contractors a couple additional steps.
    Thirdly, ask them to see motion detectors act much like you aware of the
    different requirements, and seize pirate vessels.

    Here is my web site site (Maynard)

Leave a Reply

Your email address will not be published.