Støv, stjerner, piksler – en ny Orpheus synger

farestad_omslag_finale_”O høye tre i øret! Orpheus synger!” skrev Rilke i den første Orpeussonetten, utkommet i 1923. ”Hva vet vi om skyene, vi som er barn av støvet?” spør debutanten Ulrik Farestad litt mer spørrende enn Rilke, i denne sin sin første diktsamling, nylig utkommet på Bokvennen forlag. For dette er en diktsamling som virkelig stiller de store spørsmålene, i fullt alvor, og dette gjør sannelig Ulrik Farestad til en rara avis, en sjelden fugl, i den norske bokheimen.

Han liker å la spørsmål henge i luften. I kjernediktet ”Notat om den nye Orphismen”, et langt dikt som skildrer Orpheus død og hans mulige gjenoppstandelse – eller var hans død bare et rykte? – fremfører dikteren sin tro på at det fremdeles er mulig å besynge ”Språkets høye tre!”, for å sitere den franske modernisten Saint John Perse. Ifølge Ulrik Farestad har det lenge vært hvisket på busser og trikker om Orpheus manglende evne til å få steiner og trær til å synge. Diktet inneholder både en klar poetikk, og en klar kritikk av samtidens kulturelle skisma. Spørsmålet er hvor støtt dette treet står, når Ulrik Farestad skal besynge det, få det til å leve.

Jeg synes han gjør det meget overbevisende, tidvis nokså retorisk, riktignok, men debutanten må beundres for sin konsekvente og gjennomførte poetikk. Han gjør få forsøk på flørte med samtidens uskrevne krav til gyldig poesi, og går sin egen, høystemte vei. Det er i det hele tatt ikke så ofte man leser en dikter som lykkes med å skrive en helt gjennomført villanelle, for eksempel, og diktet ”Regler om makten og kronen” er et suverent gjennomført dikt, men samtidig noe langt mer enn en formøvelse. Personlig mener jeg at dette diktet tåler å sammenlignes med Dylan Thomas sitt berømte ”Do not go gentle in to that good night.”

Dikteren beveger seg naturlig mellom hverdagens ulike fremtredelser, som når dikteren observerer at søppeltømmeren plukker opp en falsk og billig imitasjon av et perlekjede, og stikker det i lommen, eller når dikteren kobler Vaterland med Argonautene, og får ”gimme shelter” til å rime på ”helter.” Heldigvis blir dette ikke anstrengt. Diktene er godt balanserte, men noen ganger blir de formelle løsningene noe oppstyltede, kanskje fordi dikteren insisterer på å bruke ujevnt stavelsestall, selv der hvor et jevnt stavelsestall ville gitt diktene en større grad av fortetning, som for eksempel i det ikke helt vellykkede diktet ”Med John Keats dødsmaske som bakgrunnsbilde.”. Dette diktet sier ikke denne leseren noe særlig, og vitner heller om en ung manns litt anstrengte forsøk på å vekke de døde til livet. ulrik_farestad_

Dikteren er fortidsvendt, noe som ikke skal legges ham til last; det er en vanskelig jobb å vekke døde ruiner til bevissthet, men han skal ha takk for et hederlig og godt forsøk. Det finnes gode bilder her, som når han kaller et plastikkforheng i en uferdig grunnmur for ”historiens sølete plaster”, eller når han forsvarer sin interesse for den arkitektonisk fasaden med utropet: “Vil moralisten rase mot sin egen hud?”

Det er litt for lett å plassere denne dikteren sammen med Eirik Lodén og andre fortidsvendte samtidspoeter, men han har sitt eget orienteringspunkt, sin egen bevissthet, og sin egen vilje til å forme stoffet, og han gjør det tidvis meget godt.

Diktsamlingen virker å være skrevet i skyggen av et tapt Europa, og han gjør et godt forsøk på å sidestille fortid og samtid, som om fortid egentlig ikke finnes, men at alt foregår samtidig, overalt? Og da er ingenting tapt, skal man tro denne dikteren.

Henning Næss

Fotnot; Ulrik Farestad; “Støv, stjerner, piksler; Bokvennen, 2013; 90 sider.

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.