Den store, hellige kloakken

GE DIGITAL CAMERAKan virkelig kloakken være hellig? Akveduktene, som fører vann fra fjellene og ned i Roma, var forutsetningene for at det antikke Romas avfallsproblemer skulle kunne løses på en tilfredsstillende måte. I et kort tidsrom på 200 år ble de fire største akveduktene konstruert for å kunne gi byen dens nødvendige tilførsel av vann. Vannet gikk i rør fra de offentlige badene. Og det var disse rørene som igjen ble knyttet til kloakknettet, og som sørget for at kloakken kunne fylles med vann, slik at skitten kunne bevege seg uhindret. Akveduktene ble bygget slik at de ble koblet til vannrørene, som strømmet fra første etasje i de private boligene, og fra de offentlige badene. Roma ble, i likhet med byer vi ellers vet om i oldtiden, bygget på steder hvor det var rikelig med vann. Kun få hadde rennende vann hjemme, derfor ble hundrevis av private og offentlige bad bygget. Det første offentlige badet i Roma fikk vann fra Aqua-Virgo-akvedukten, og ble innviet i år 19 før Kristus av Marcus Agrippa. Han var nær venn av keiser Augustus. Før byggingen av en akvedukt, vurderte ingeniører nøye kvaliteten av en mulig vannkilde, ved å undersøke vannets klarhet, strømningsgrad og smak. De merket seg også helsetilstanden til dem som pleide å drikke av vannet. Deretter ble helningsrad og bane regnet ut av landmålere. Tidlig på 200-tallet etter Kristus hadde Roma elleve større akvedukter. Daglig rant det 190 000 kubikkmeter vann inn i Roma. Det rant da inn i fordelingstanker, og så inn i rørledninger som ledet det videre til andre fordelingsstanker

Hvordan man løser en stor bys avfallsproblemer, er ofte både fascinerende og avskyelig lesning, og ikke minst er det fascinerende å lese om det gamle, antikke Romas underjordiske kloakkproblemer. Cloaca Maxima var navnet på den største kloakkledningen i det gamle Roma, som er den eldste og rommeligste av kanalene. Den gikk som hovedoppsamlingsåre fra Forum langs foten av Avatinerhøyden, og ble dermed selve sentralaksen i hele kloakksystemet. Den  munner ut i Tiberen på høyde med Ponte Rotto.

I boken ”Daglig liv keisertidens Roma”, en skikkelig klassiker om Romas antikke liv, skriver Jerome Carcopino: ”Anlegget er en bedrift som vitner om romernes karakteristiske blanding av dristighet og tålmodighet, og om deres evne til å utnytte de tekniske erfaringene etruskerne hadde skaffet seg under arbeidet med å drenere strandmyrene sine. Den er kort sagt et mesterverk som antikken har all ære av.” Kloakken er ett av verdens tidligste byggede kloakksystemer. Trolig ble den bygget omkring år 600 før Kristus, under ordre fra kongen av Roma, Tarquinius Priscus. Kloakknettet ble bygget som en forlengelse av de syv akveduktene som fører vann fra fjellene og ned i byen.

Den tidens offentlig toaletter var ustyrt med en pralende overflødighet som virker ganske annerledes enn våre pissoarer, for å si det mildt. Det er funnet latriner fra Pompeii for eksempel, som er ustyrt med en massiv luksus. Lokalet var gjerne et elegant halvsirkelformet eller rektangulært rom, der det gikk kanaler med rennende vann. Foran disse var det plassert et snes toalettstoler av marmor. Steder var gjerne pyntet med en sprudlende fontener, og beskrives av nevnte Carcopino som en blanding av ”raffinement og vulgaritet.”

Som nevnt nådde ikke vannet fra akveduktene lenger enn til først etasje i leiegårdene, og de som bodde høyere, måtte hente vann fra vannpostene. Jo høyrere man bodde, jo urensligere ble boforholdene. Keiser Agrippa var den som antagelig gjorde mest for å øke kloakkens kapasitet, og det var han som fant opp systemet med å la spillvannet fra de syv akveduktene renne gjennom kloakken, slik at den ble holdt ren. Selve røret på Cloaca Maxima var cirka fem meter i diameter, og dannet en fullkommen bue, som kan beundres den dag i dag.

Romerne hadde som kjente guder og gudinner for alt mulig, og selvsagt også for kloakken. Kloakkgudinnen het Venus Cloacina. Cloacina ble æret med rytmiske bønner. Enkelte romerske mynter hadde bildet av Cloacina.

Romas store kloakksystem har fascinert historikere i to tusen år. Romas Cloaca Maxima hadde ikke bare praktisk betydning. Paradokset er at denne digre rørledningen, som førte skitt fra byen ut i Tiberen, ble sett på som hellig. Romerne så på bevegelig vann som hellig. Derfor ble Cloaca Maxima simpelthen omgitt av en religiøs aura. Den tidens kloakk var tross alt ikke like avansert som vår; den tok ikke imot menneskelig avfall fra offentlige eller private latriner. Isteden var den var knyttet til badene i Caracalla, til Colosseum, samt til første etasje i de fleste av husene. I begynnelsen var den ikke noen egentlig kloakk, men et sted der skittent vann ble skuffet ut. Muligens har Cloca Maxima blitt sett på som et symbol for store store og lange fortid. Dionysos fra Halicarnassus plasserer de tidligste manifestasjonene av kloakken blant Romas aller største arkitektoniske mesterverker, like betydningsfullt som Neros Gyldne Palass, Augustins Forum, de tidlige utgavene av Colosseum, og diverse andre byggverk.

Hvordan forstå at forurensning kan være hellig? Trolig representerte kloakken et sammenbindende kraftsystem, et tilknytningspunkt til Janustempelet, og Venus Cloacina var et forbindelsesledd til Romas aller eldste fortid.

Kloakksystemet fungerte slett ikke på samme måte som renselsessystemet av i dag, for det skitne spillvannet rant rett ut i Tiberen. Men allikevel er det temmelig sikkert at kloakksystemet hadde mange forskjellige symbolske funksjoner for folk som levde og bygget rundt det. Cloaca Maxima, den største delen av kloakksystemet, selve hovdeåren, ble antagelig bygget rundt andre århundre etter Kristus, og ble forsterket og forstørret med store Tuffsteinsblokker. Det førte til at kloakken ble lukket. Opprinnelig var den en åpen kanal som rant synlig gjennom gatene. Men denne forbedringen knyttes ikke til noe sikkert navn. Trolig ble kloakksystemet påbegynt allerede på 600-tallet før Kristus, og stadig forbedret og utvidet under republikken og keiserdømmet. Jerome Carcopino skriver at man tidvis kunne kjøre hele høylass gjennom ledningene. Han nøler ikke med å utrope kloakknettet til et mesterverk. Tidlig utnyttet romerne den erfaringen de hadde skaffet seg fra etruskerne, som arbeidet med å drenere strandmyrer. Som nevnt ble den brukt til å ta opp avfall fra førsteetasjene, og fra offentlige latriner, som lå langs ledningsnettet. Bare i Pompeii har man funnet et fåtall villaer hvor man fra latrinen i annen etasje kunne sende avfall rett til kloakken, enten via forbindelsesrør til første etasje, eller også i et eget soilrør. Tiberen renner som kjent ikke gjennom Roma, men ved siden av byen. For å bygge nettet, benyttet man seg trolig opprinnelig av etruskiske ingeniører, og av arbeidskraft fra de lavere klasser i byen.     Undergrunnsarbeidet ble konstruert av Tarquinius Superbus, Roms syvende og siste konge. Som nevnt var den opprinnelig en åpen kloakk, som ble ført fra tre nærliggende høydeområder, som gikk i kanaler gjennom det offentlige Forum og ut til Tiberen. De elleve akveduktene som ga Rom sin vannforsyning fra første århundre etter Kristus, ble tilslutt kanalisert inn i kloakknettet etter å ha blitt benyttet i de mange offentlige badene, som for eksempel Diokletians bad, og badene til Trajan, til offentlige bygg,  kongelige palasser og private hus. Det rennende vannet hjalp til med å fjerne skitt, og opprettholde rensligheten. Akveduktene ble undersøkt av general Fronius ved slutten av første århundre etter Kristus, som publiserte en rapport om kloakkens tilstand til Keiser Neva.

Cloaca Maxima ble vel ivaretatt gjennom hele Romas historie. Cloaca Maxima har også hjulpet til med å stoppe spredningen av malaria i Roma. Hvert år pleide Tiberen å overflomme Roma. Vannet som ble til overs, skapte store skader på byen, og gjorde deler av by-legemet ubrukelig. Cloaca Maxima hjalp til med å tette disse hullene, og til å rense byen for skadedyr og smittefarlige organismer,  som kom opp i vannsystemet etter skadeverkene. Romerne visste ikke at for eksempel mygg kunne videreføre bakterier og sykdommer, men de fant ut at man kunne bli syk av vannet. Det var det ikke vanskelig å observere.

Man må til slutt spørre hvorfor Venus ble forbundet med kloakken? Dette er jo ikke umiddelbart så innlysende. Det har vært gjort nok av lingvistiske studier på området. Språkforskeren Carel Von Essen merket seg at den rene og uskyldige kvaliteten på vannet assosieres med Venus, og at Venus Claocina ble gudinnen både for renslighet og renselse, som ble knyttet til kraften og helligheten i det bevegende vannet. Lingvistiske studier peker på og gir en betydelig innsikt  i det faktum at det er en religiøs forbindelse mellom gudenes kraft og vannet som strømmet ut fra husene inn i Maxima. Ordet Cloaca kommer antagelig fra ordet cluere, som betyr å rense.

Kloakken hadde mange utløp. Ett av dem var sannhetens munn, som fungerte som symbol for guden Oceanus. Dette stedet ligger rett sør for Pontus Aemelius. I tillegg til seks andre kloakker som tømte møkka ut i Tiberen, er bare sannhetens munn tilbake som eneste bevis for sammenhengen mellom historie og nåtid.

Det er umulig å se på Maxima som utelukkende noe annet enn en tømmehull fra avfall: I så fall ville ingeniørene gjort absolutt alt for å skjule den. Isteden påkalte de folks oppmerksomhet, ved å bygge klaokken slik at utløpene ble svært synlige. for eksempel da ved hjelp av den store sannhets munn, som kloakken fosser ut av.

/Henning Næss

This entry was posted in Blogg.

One thought on “Den store, hellige kloakken

Leave a Reply

Your email address will not be published.