Innenfor og utenfor loven

anubis egyptian god

Øyvind Rimbereid
Lovene
Dikt. Gyldendal. 2015

”Lovene” er tittelen på Øyvind Rimbereids nye diktsamling. Fordi det er lengste diktet i boken jeg oppfatter som det største og beste, vil jeg konsentrere meg om dette diktet i denne anmeldelsen, og hoppe over de til tider meget svake kortdiktene.

”Hva veier en urett?” heter diktet, og har undertittelen ”Lex humana.”  ” Lex humana” betyr ”Den menneskelige loven.”

Diktet kan sies å representere en historisk reise gjennom loven og dens betydning for mennesket, både som samfunnsvesen og som individ. Diktet begynner i Egypten, med det kjente bildet av den egyptisk mannen og vektskålen hans. Vektskålen er selvsagt et symbol på rettferdighet. Lovens plikt, sier diktet, er å rette opp en urett, og å sikre rettferdigheten, det vi si å finne den rette balansen mellom straff og menneskelighet. Det lykkes som kjent ikke loven bestandig med.

Siden er dikteren innom noe som heter talionsprinsippet, et prinsipp som står i motsetning til pragmatisme, der talionsprinsippet er et forsøk på å forbinde loven med rasjonalitet og rettferdighet, kanskje regnet ut på mikronivå? Allikevel, sier dikteren, blir impulsen, det vil si hevnlysten, umulig å holde til tilbake. Loven vil alltid være preget av hevntanker og hevnlyst, rettferdiggjort av staten, som alltid, til syvende og sist, kan rettferdiggjøre seg selv, fordi den er seg selv nok. Det står i diktet: ”For den ene av de uskyldige i The Birmingham six /fortsatt våken klokken halv fem om morgenen/fellende dom over Lord Denning/, som skar og skar bort bevis på falske bevis/i rettssaken mot den irske bombemannen.”

Diktet haster så videre, og foretar en reise til Dresden, som de allierte bombet etter andre verdenskrig, som en hevn mot nazismen. (Fra de alliertes side ble det tolket slik at alle tyskere var skyldige i nazismen.) Altså hevn igjen. Så jager diktet videre til Albanias diktatur, men er også innom blodhevn, dødsstraff, hatets psykologi, Heraklit (som hevdet man måtte slåss for loven), Aristoteles, Solon, og femtenhundretallets lov, blant annet.

I del XVI av diktet spør dikteren: ”Men kommer loven alltid fra oven? Fra lette skyer, der solen viser seg? Eller fra svart og sprakende torden? fra ørn og sol?”

Så beveger diktet seg videre gjennom den romerske loven, Dantes landflyktighet, Konfusius, Mao Zedong. I del XXII av diktet stanser så dikteren opp og spør: ”Eller å synge en lovsang/mot loven?”

Dikteren spør altså på hvilken side dikteren bør befinne seg, for eller mot loven? Det er selvsagt ikke mulig å være fullstendig mot loven heller, men når dikteren nevner hvilke straff loven utfører i kraft av seg selv, fordi den bor i eget hus, og har på mennesket for å beholde seg selv og sin makt, tenker kanskje dikteren at prisen har vært for høy? Og dermed farer diktet videre til 20. juli-attentatet mot Fabian von Schlabrendorff, dømt av dommer Roland Freisler, og videre til Immanuel Kant – forøvrig ett av dette store diktets fineste partier, hvor de heter: ”Hundre og seksti år før dette/beskrev filosofen Immanuel Kant/friheten i loven./ Kants lysende analytiske skrift/som et forsøk på å starte/verden, bygge mennesket/pånytt. Kant skar bort nettet/under menneskets/gamle tro, tyrannens/og kongenes enerett til rett/Guds bud og allmektige vilje, han skar også bort naturens lover/naturbegjæret i mennesket! Mennesket svevde fritt/med frihetens avgrunn/under seg/Å selv ta ansvar/Kants kategoriske imperativ.”

Og videre: ”Det lysende punktet/Kant spant sine tanker rundt,/spant ny lover omkring/i større og større ringer/for å kunne felle dommer også/i kunsten, staten kirken/Mennesket må være egen lovmaker.”

At dikteren bruker ganske mye plass på Kant og hans filosofiske tenkning føles fint, for i andre deler av diktet rekker vi knapt å bli kjent med det stoffet dikteren trekker inn, før han farer videre – fra Karl Marx, til Nietzsche, Emil Durkheim, Michael Bakunin, Antonius Manitakis, Carl Smith og Anders Behring Breivik. Diktet slutter forøvrig med et ”klikk.” Og jeg er litt usikker på hva dette ”klikket” skal bety. Kan det ha noe med at hele diktet er som sett gjennom et kamera?

Selv om Rimbereid så absolutt makter å forbinde ulike elementer fra samfunnsfagene og fra virkelighetens topos i diktet på en slående og interessant måte, vil jeg allikevel si at jeg har problemer med å skjønne dikterens stoffutvalg, for det virker ikke umiddelbart innlysende at han plutselig legger inn en episode fra norsk dagligliv i Oslo – en Kiwi-butikk – som jeg som leser ikke skjønner når eller hvor foregikk. Eksempelet er ikke kjent for meg som leser, og kan vanskelig settes i en naturlig sammenheng med Nietzsche og Kant, som følger etterpå.

Det er som dikteren vil ha til for mye denne gangen, og derfor makter for lite. Diktene knaker i sammenføyningene. For meg er det som han ikke makter å løfte diktene opp til det man kunne kalle et poetisk nivå. Det er vanskelig å si hva dette poetiske nivået innebærer i praksis, men man vet hva det er eller ikke er når man opplever det.

Øyvind Rimbereid er den mest kanoniserte dikteren i samtiden, derfor får han en streng vurdering av meg, dels fordi jeg synes han har skrevet bedre dikt før, dels fordi jeg savner det man kan kalle det Orfiske elementet diktene hans, det vil si det elementet i diktene som ligger utenfor eller over det reportasjeaktige. Man kunne også kalle dette elementet det Mallarméiske elementet. Det reportasjeaktige i diktene hans gjør at diktene ikke løfter seg til det sanne poetiske nivået, men blir liggende på et sted mellom sakprosa og poesi. De fleste av disse diktene kan lett gjengis i en reportasjeform, og dermed oppstår ikke det genuint poetiske nivået i disse diktene. Styrken i Rimbereids poetiske talent, som jeg likevel vil si er ubestridelig, ligger i evnen til å kombinere for eksempel Marx med Immanuel Kant, når han skriver: ”Revolusjonen/som det kategoriske imperativet./Å rive i stykker retten! Eiendom, penger./ Men hva tenkte Marx om retten/under en framtidig kommunisme,/etter sammenbruddet i det tyske samfunnet/han hånte da han skrev om Hegels rettsstat?”

Rimbereid er beskrevet som en fornyer av norsk poesi, og det er han nok også, men fornyelsen viser seg bare glimtvis som poetisk kvalitet i denne diktsamlingen, som krever mye arbeid og innsats fra leserens side, uten at jeg synes innsatsen helt står i forhold til den ønskede belønningen, som bare tidvis innfinner seg, som i den fine sekvensen om Immanuel Kants moralfilosofi, for eksempel. Mye blir i for stor grad en reportasje-aktig gjengivelse av stoff fra litteraturhistorie og politisk historie. Han lykkes også bare tidvis i å kombinere stoffet slik at det oppstår en ny erkjennelse i meg som leser. Men i de partiene han makter det nevnte, er han virkelig god.

/Henning Næss

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.