«Vi nævner et Navn – / straks syder der mot os / i Kornakres Guld, / det leker i Skoge, /det lugter av Muld.» Disse versene skrev Knut Hamsun til Bjørnsons 70-års dag, men de høver vel så godt på den dikteren som er emnet for dette lille essayet: William Shakespeare. En senere dikterbror av Hamsun, nemlig Olav Nygard, leste i høystemte vers nærmest kosmiske dimensjoner inn i skaldens intime slektskap med sin nasjons hjemlige jord: «Men Shakespeares jordham-molekyl laag gøymde / og nørde upp eit dulramt fyrespel / av liv, – det aldri slikt eit under strøymde / i jordskapt to.»
Det er slett ikke merkelig at våre to diktere i panteistiske ordelag skisserer opp det intime forholdet mellom navnet og personligheten hos de åndspersonligheter de besynger i klangfulle vers. For i Shakespeares tilfelle manes det bare ved navns nevnelse frem en veldig skikkelse, en halvgud, en gigant på verdenslitteraturens Parnass! Alle kjenner Shakespeare – og dog ingen til bunns!
Fremfor alt var han dunkel, gåtefull, mangetydig og uutgrunnelig – nettopp slik som den store kritikeren og lyrikeren Samuel Taylor Coleridge, i den setningen som smykker tittelen på vårt essay, skarpsindig beskriver ham: Han er og blir «vår myriade-sinnede Shakespeare»! Dog er det noe som binder dette overstrømmende kraftsentrum sammen, nemlig hans utrettelige dybdeboring i menneskenaturen i alle dens fremtredelsesformer. Aldri ble han trett av å granske menneskesinnets og menneskesjelens grubedype irrganger, og derfor kan nær sagt alle gjenkjenne mennesket og menneskets vesen i hans verk, og ikke minst: et stykke av seg selv! Alle har sin Shakespeare – og dog ingen til fulle. Ibsens selvbiografiske vers i diktet «Bergmannen» er egentlig en vel så god beskrivelse av Shakespeares dikteriske legning: «Nei, i dypet må jeg ned; / der er fred fra evighed. / Bryt meg veien, tunge hammer, / til det dulgtes hjertekammer!» Til syvende og sist unnslipper han – lik ålen i sivet – våre fortolkningsforsøk og en rest av det gåtefulle blir heldigvis alltid igjen.
Nettopp dette fenomen kommer på utsøkt vis frem i Ronny Spaans’ nye antologi over nynorske Shakespeare-oversettelser, William Shakespeare – Det beste av dramatikken (Villanden Forlag, 2016). Her har journalisten og litteraturforskeren samlet et utvalg av de beste oversettelsene til nynorsk, og vi presenteres for rikholdige snapshots av oversettelsene til navn som blant annet Henrik Rytter, Erik Eggen, Hartvig Kiran og Halldis Moren Vesaas, sammen med smakebiter på forsøkene til pionerer som Ivar Aasen og Olav Madshus.
Det første som slår en under lesningen er hvor godt nynorskoversettelsene makter å ivareta den nevnte shakespearske gåtefullhet. Det er jo ingen enkel oppgave å overføre noe slikt til et annet språk, men særlig Henrik Rytter og Hartvig Kiran turnerer utfordringen med glans. Riksmålsversjonene til Herman Wildenvey, Gunnar Reiss-Andersen og André Bjerke makter også dette, men nynorskutgavene bevarer hakket klarere villskapen hos Shakespeare – «our sad bad glad mad brother’s name», for å låne noen ord som Algernon Charles Swinburne engang benyttet i en poetisk karaktertegning av Francois Villon. La meg illustrere poenget mitt med en passasje fra Rytters oversettelse av King Lear:
Lear
Blås storm; spreng kinni dine! Ras og blås!
De sturtél, de vassfløde, ause ned!
Til kyrkjetårni søkk og hanen druknar!
De svovelblåe, tankesnøgge ljon,
som fyre rid eikkløyvar-toreboltan,
svid av mitt kvite hår! Heimsskakar-tora,
slå flat den digre heimsens kuv, kras sund
støypformen’ åt naturi, spill alt såd
åt utakks mannaætt!
(s. 182)
Her kan man trygt fastslå at Rytters arkaiske og malmfulle nynorsk kommer Shakespeares original nær i stil og tone – og i dikterisk villskap!
Men la oss ikke glemme kvinnene. Tenk bare på alle de uforglemmelige kvinneskikkelsene som myldrer rundt i vår dikters univers: Ofelia, Cleopatra, Julie, Lady Macbeth, Hermione. Derfor er det på sin plass å nevne at også Halldis Moren Vesaas er en fin Shakespeare-gjendikter. Og hun hadde flere strenger på sin lyre: Hun var en kongenial fortolker av Jean Racines klassisistiske dramaer og altså samtidig følsom gjendikter av Shakespeare, som vel bryter de fleste av den klassiske poetikks dramaturgiske regler. Shakespeare var minst av alt en aristoteliker, for å si det mildt. Men det må sies at Moren Vesaas behersker begge estetiske former like godt. La oss så få en liten smakebit på hennes gjendiktningskunst, hentet fra en scene i Stormen:
Iris
Gjevmilde Ceres, frå di rike jord
der kveite, rug, bygg, havre, erter gror,
frå graskledd fjell der sauen føde får,
frå grorik eng der høy i stakkar står,
frå elvebard grodd ned med lauk og sev
der mild April sin blomeprydnad gjev
til jomfru-krans som svale nymfer bind,
frå lauvlett lund der sviken gut tyr inn,
frå holt og kratt, frå vinberg bygt i hyller,
frå nakne havstrand der du lunga fyller
med lufta nett no, byd Juno deg å gå.
Eg, følgd av regnbogen, ber hennar bod.
Kom, øv ditt spel! Slik byd du vår høge dis –
på denne grøne eng, på festleg vis.
Sjå, Juno med sitt på fugl-spann, heilt nær!
Kom, rike Ceres, kom til leiken her!
(s. 206-207)
Moren Vesaas eksellerer her i de naturlyriske innslag, som, må det sies, også markant er til stede i Shakespeares forestillingsverden. Men det viser også hennes evne til å leve seg i den stil, stemning og tone som fremfor alt gjør dette verket magisk. Og alt dette makter hun altså å overføre til norsk, selv om selvsagt ikke alt på detaljnivå er like «korrekt» i forhold til originalen.
Shakespeare-forskeren Jan Kott utropte en gang vår dikter til «vår samtidige», og nettopp samtidighet, eller kanskje snarere tidløshet, er vel det som først og fremst rinner en i hu i når man grunner over aktualiteten til den mytiske skikkelsen fra øyriket der ute i vest. De samme spørsmål som plaget Shakespeares samtid fortsetter å hjemsøke vår egen splittede og opprevne tid. Og så meget står fast: Så lenge der finnes lesere på denne vår jord vil Shakespeare fortsette å besnære nye lesere og stille vår problematiske og konfliktfylte eksistens under lupen.
William Shakespeare – Det beste av dramatikken
Villanden Forlag
2016
/Kjetil Berthelsen