Dagboksnotatene og protokollføringen, for å låne et uttrykk av Jens Bjørneboe, til våre største åndspersonligheter er en helt uvurderlig kilde til kunnskap om deres innerste hemmeligheter og sjelsliv. Tenk bare på verk som Goethes memoarbok Diktning og sannhet, Emil Boysons Før sporene slettes og en klassiker som Marcus Aurelius’ Til meg selv, som vel i vid forstand har minnelser om dagbokgenren. Uavlatelig fører den edle filosofkeiser samtale med seg selv, grunner over menneskenes dårskap og ondskap, over alle de kalamiteter, viderverdigheter og ulykksalige felttog som berammet ham selv og den stat som han – motvillig, vel å merke – var satt til å styre. Dersom man er interessert i slikt, kan man saktens ved å fordype seg i disse verker lære meget om mennesket og personligheten bak de selvstendige litterære produkter. Dét gjør man helt klart i Aurelius’ tilfelle, og det samme gjelder også for Olav H. Hauges (1908-1994) dagbok, som i høyeste grad inntar en plass for seg selv – ikke minst i kraft av sitt veldige omfang – i litteraturhistoriens rikholdige arsenal av selvbiografiske og selvutleverende åndsprodukter.
Det er jo snakk om et helt gigantisk verk: fem bind på flere tusen sider, med et spenn i tid og rom fra 1924 og helt frem til 1994, året da han døde. Derfor er det kjærkomment at det nylig utkom et utvalg av dagbøkene, foretatt av Bodil Cappelen, enken etter Hauge. Tanke og draum er himmelske køyrety (Samlaget, 2016) gir oss så å si dagboken i «konsentrat».
I det første dagboknotatet, datert mars 1924, formulerer den pur unge Hauge selve den skriftmessige ursituasjon som vel er med på å definere dagbokgenren. Det er en helt enestående klar og tydelig beskrivelse av hele dette monumentale prosjektet, som attpåtil gjennomføres med bemerkelsesverdig konsekvens:
Ein tanke slo meg her um dagen: eg skal føra dagbok, det vil verte hugnad
med den. – Ja, ikkje dagbok i vanleg meining – versjaa, hendingar, handel og
vandel, kjøp og sal. Nei, ei dagbok yver tankar og hugskot – ei aandeleg
dagbok, – og meir sligt som kan vera verdt å minnast (s. 7).
«Ei aandeleg dagbok» – kan man vel tenke seg en mer treffende beskrivelse av Hauges foretagende? Med Nils Kjær og tittelen på hans berømteste skuespill, kan vi ikke gjøre annet enn å kalle denne formuleringen for Det lykkelige valg.
Nå varierer det jo meget fra forfatter til forfatter om hvor mye de har trang til åpent å blottstille sitt privatliv og indre sjelsliv. Den tilknappede Ibsen gav for eksempel lite av seg selv i ord og tale ut over det man kan lese ut av hans litterære forfatterskap. Olav H. Hauge er mer åpen og selvutleverende, men også han tar – selv innenfor dagbokens kontekst – visse forbehold og holder ofte sine kort tett til brystet – særlig når det gjelder de helt personlige forhold. Vi vet at Hauge hadde flere lange sykdomsperioder, men dagboken er minst av alt noen sykejournal. Han refererer riktignok til periodene da han var innlagt, men han går sjelden i detalj om hva han opplevde. Som sindig harding holdt kanskje Hauge seg for god til slikt, mens Nietzsche på sin side overhodet ikke hadde slike skrupler, ifølge Trond Berg Eriksen, som har studert Nietzsches bemerkelsesverdige notater inngående. Om disse skriver han blant annet: «I notatene er Nietzsche enda mer uttrykkelig, og gir utkast til en filosofi om avføringens mysterier – om det illeluktende, det avskyelige ved ekskrementene og om tendensen til forstoppelse og diaré» (Nietzsche og det moderne, s. 233).
Men Hauge ville skrive en åndelig dagbok, og om den enn også er så mye mer, så skinner bokmannen og dikteren gjennom i hele verket. Vi møter et intenst tenkende menneske som, i likhet med Marcus Aurelius, fører samtale med seg selv om bøker og atter bøker, estetiske og eksistensielle spørsmål, livets sorger og gleder, etterhvert også flere rapporter om minneverdige møter med det annet kjønn, og ikke minst planter og trær – ja, hele den natur som omslutter ham i sin vismannsaktige eremittilværelse. Gjentatte ganger henvises det til «apalen utanfor glaset», og det følgende skriver han i et dagboksnotat datert 5. juli 1944:
TIL EIN GOD VEN Du hev heile verda fyre deg. Ho er di, Guds grøne
jord. Eg hev berre eit stykke kvitt papir. Der skal eg leva. Der skal eg
elska, hata og skriva. Der skal eg byggja mine slott og fullbyrda
mine draumar (s. 16).
Hauges verden er på en og samme tid vid og trang. Gjennom litteraturen åpnet nærmest hele universet seg for ham, mens han rent faktisk i mange år knapt reise bort fra Ulvik og Hordaland fylke. Han var sannelig et ektefødt åndsmenneske, og hans åndelige legning har klare forbindelseslinjer til antikkens stoikere. Det henvises da også til for eksempel Senecas Moralske brev til Lucilius, og til kristne mystikere som Mester Eckehart, Thomas à Kempis og Jakob Böhme – de tre mystikerne var forøvrig viktige referansepunkter for en spiritualist som Aasmund Brynildsen.
Her følger nok et eksempel på Hauges spiritualistiske orientering, fra 29. mars 1956:
TANKAR Naturvitskapen har nok gjort mykje godt og har auka vår
kunnskap um universet munaleg, men samstundes har han kutta
burt livsrøtene til millionar av menneske, dv.s. teke burt det mystiske
grunnlaget for deira liv. Berre dei største åndene har greidt å sameina
vitskap og mystisisme, som til dømes Goethe (s. 36).
Og i et notat fra 2. september 1965, samme år som Jan Erik Vold debuterer som lyriker, heter det: «Å sjå verdi slik som vitskapen ser ho, under mikrosk[opet], kan ikkje vera mål for dikting – då har dei mistydt Mallarmé» (s. 150). Og det finnes flust av eksempler i dagboken på at Hauge holdt fast ved denne åndelige holdning gjennom hele sitt livsløp. Asbjørn Aarnes kaller, med en treffende benevnelse, denne holdning for «Hauges åndsrealisme».
Som blant annet Helge Nordahl har påvist, florerer det av aforistiske formuleringer i dagbøkene, og den følgende passasje viser at dikteren fra Ulvik også kunne smi vidunderlige sentenser på prosa om menneskets kronglete vei til et høyere bevissthetsnivå: «DU BANNAR MOTBAKKEN Du bannar motbakkane, og synest dei ikkje skulde vore til. Men korleis vilde du elles koma upp? Det er motgangen i livet som gjer at me kan stiga eit steg høgare stundom» (s. 58). Dikteren Hauge er altså overalt tilstede også i prosaen, og det florerer av diktutkast i dagboken, for eksempel dette ungdomsdiktet fra 1930:
Kvardag og kav skal svana,
til berre dei timar skin
som eg frå plikti rana,
draumdrykk og dogg og vin,
svalande sæle stunder,
glyttar og blenkar blå,
då i eit heilagt under
røyndi eg att fekk sjå.
Vi nevnte Goethes Diktning og sannhet i innledningen, og verkets norske oversetter, Ejlert Bjerke, henviser i forordet til flere mulige lesemåter av boken, og én av disse er interessant også i forhold til Hauges utviklingsgang. Goethes memoarbok kan ifølge enkelte fortolkere leses som «en redegjørelse for hans åndelige utvikling, støttet av visse erindringsbilder». Og som vi har vist gjennom en rekke sitater, er det fullt mulig å lese Hauges dagbok nettopp som en slik protokoll over hans åndelige reisning og vokster; leseren inviteres nemlig til å følge en beveget livsvei som i ettertankens lys fortoner seg som en vandring fra ynglingens håp og lengsel, gjennom manndommens Sturm und Drang og frem til alderdommens avklarte ro og opphøyede vismannsstatus. Og så sent som i 1993, nærmere bestemt i et notat datert 23. august, kaster mesteren fra sitt høye utsiktspunkt et blikk tilbake til sin ungdom og former følgende kraftsats: «Kva hadde ein vore dersom ein ikkje hadde fenge lese litt av Schopenhauer i ungdommen? Ein forstokka positivist? Utan fløytetonen til Schopenhauer?» (s. 270).
Hauge hevdet en gang (i et dagboksnotat som dessverre ikke er tatt med i det foreliggende utvalget) at Alf Larsen i sin samtid var den eneste i Norge som hadde genius. Det er forøvrig ikke til å undres over at Hauge trekker frem nettopp Alf Larsen (1885-1967). Den rabulistiske poeten, essayisten og Janus-redaktøren skrev jo i den store mystiske tradisjon etter Eckehart, Böhme, og ikke minst Rudolf Steiner. Men «Tjøme-kjeften», som han ble kalt, hadde også en mildere og vennligere side, som mest autentisk fremtrer i poesien hans, ikke minst i disse uforlignelige strofene fra «Du bukt som mørkner av ekeløv»:
Du bukt som mørkner av ekeløv
du strand med de hvite skjell,
her kunde jeg ønske at legge mit støv
en siste blåsende kveld!Da skulde jeg fly som en langbent fugl
bestandig langs disse brott,
trippe i sandet og stå i skjul
under bølgernes hvelv av blått.
Ja, genius hadde Alf Larsen. Og dét hadde Hauge også – såpass må vel etterhvert ha blitt klinkende klart selv for de mest innbitte filosofiske materialister.
/Kjetil Berthelsen