Stein Mehren har skrevet og publisert essays og kronikker i dagspressen like lenge som han har skrevet og publisert dikt. Nå har en del av essayene hans utkommet i et utvalg gjort av Eivind Tjønneland; “Stein Mehren/ Her har du mitt liv/ Utvalgte essays/ Aschehoug 2017”.
Finnes det noe i vår tid som er hellig? Eller er alt gjennomforklart, gjennomreflektert og ferdig analysert? Stein Mehren vil forsvare det hellige rommet inne i hvert menneske. ”Å leve i Europa i dag”, skriver han,” er å befinne seg mellom kultur og apokalypse.”
Hva er da kunstens rolle? Å kommunisere? Ikke for Stein Mehrens del. De fleste vil nok si at Stein Mehrens dikt kommuniserer, spørsmålet er hva de kommuniserer. De kommuniserer ikke at kommunikasjon er dagligtale, slang og sosial tilpasning, sjargongmentalitet og sosiale forventninger. Han skriver: ”Profilgenerasjonen målte og veide ethvert kunstverk som dialog og kommunikasjon. Jeg så på kunstverket som brudd på kommunikasjon, et brudd med de signaler som binder oss til sjargong, mote, ideologi. Virkelig evne til sosialitet er avhengig av motet til ensomhet.”
Stein Mehrens essayistikk stiller seg på samme side som mystikkorienterte kulturradikalere som Kaj Skagen og Åsmund Brynhildsen. Han reflekterer over vår tids menneskebilde: Hvordan henger det moderne menneskets status og ideologi sammen med dets oppfatning av seg selv?
Han reflekterer rundt postmodernismen som ideologi, Jan Erik Volds poesi og livssyn, og forholdet mellom markedsmakt og menneskets evne til kjærlighet. Stein Mehren vil aldri fortelle direkte hvem han er, han tror på den indirekte meddelelsesformen. Han er ikke den som slenger hjertet sitt på bordet. Her har du Stein Mehrens liv, kan man nesten si, fordi du nettopp ikke har det. Troen på at man bare kan fortelle noe sant om seg selv ved å tømme seg, bli ferdig med det, er ikke en tro Stein Mehren deler. Han stiller seg kritisk til terapi- og ”åpenhets-kulturen”, som tildekker mer enn den avslører. Som tildekker sin gen avsløring? Som avslører sin egen tildekking? Sånn kan man vri og vende på ordene. Stein Mehrens paradokser kan ofte være treffende, og ofte avdekker de dypere lag av erkjennelsen enn dem vi kommer i kontakt med til daglig. Kanskje åpenheten ikke avslører noe annet enn selve avsløringen? I så fall er avsløringen ikke noe annet enn tom tale. Mehren meddeler seg gjennom saker, ikke gjennom betroelser og intime bekjennelser. Det intime oppstår gjennom avstand, ser han ut til å mene. Han uttrykker seg gjennom paradokset, som er hans foretrukne språklige retoriske figur.
Mange av Stein Mehrens dikt er egentlig essays, og mange har ment at Stein Mehrens foretrukne form er nettopp essayet. Jeg vet ikke. Mange av disse tekstene kan lett drukne i en ordrikdom og en overdreven glede over namedroppping. Han har lest alt av postmodernisme og modernisme, og legger ikke skjul på det. Han er best der han faktisk bruker det han har lest, isteden for bare å vise det frem. Han vil at diktet skal være virkeligheten, at det skal bli til den virkeligheten det beskriver, og ikke bare avbilde den. Diktet skal ikke være mimesis, det skal være katharsis og poesis, diktet skal ikke handle om noe, men være det det handler om. Han tilstår ingenting, han viser frem seg selv gjennom diktet, og når diktet er ferdig, er det ikke mer å legge til. Han nekter å frata kunstverket dets autonomi, mennesket bak er ikke formidleren av kunstverket, kunstverket formidler seg selv ved hjelp av kunstneren, men kunstverket formidler også kunstneren bedre enn kunstneren kan gjøre selv, derfor er det overflødig å legge til noe, og særlig overflødig å vise seg frem, forklare, legge sitt hjerte på bordet. Man er mest personlig når man er upersonlig, mener han: ”Noen kunstnere skyver seg selv foran kunstverket,” skriver han, og fortsetter: ”Det vil si, de lar kunstverket dytte. Man husker slike kunstnere ofte bedre enn det de bærer frem. Jeg tror kunstnerne bør skjule seg bak sitt kunstverk.”
Han søker den mystiske enheten mellom mennesket og verden. ”Å være menneske er å avdekke et mysterium og frigjøre et gudsbilde og menneskebilde i oss,” skriver han. Han befinner seg mellom stillheten og ukebladet. Til å være mystiker er han utrolig pratsom. Han skriver godt og interessant om kjønnsrollene og kvinne- og mannsbildene, og deres oppfatninger av seg selv som kjønn og kjønnsroller. Men han har også en tendens til å prate tingene i stykker.
I teksten ”Modernismen som historisme”, forklarer han, ikke ueffent, at: ”Det kalles historisme når vi prøver å forklare middelalderen ut fra middelalderens egne tanker og ideer. Men middelaldermennesket forstod aldri seg selv ut fra middelalderens forutsetninger og begreper. Han var middelalder. Vår tid, derimot, prøver å få forstå seg selv som samtidighet, vi prøver å forstå oss selv ut fra vår egen modernitet, og prøver å glemme at vi er den tiden vi lever i.”
Vi studerer oss selv mens vi studerer oss selv mens vi studerer oss selv, i en uendelig regresjon? Vi blir så selvbevisste at vi skriker etter rus, glemsel, oppegåenhet i øyeblikket, for å glemme vår egen hyperbevisste holdning, som fremmedgjør oss? Mehren ser ut til å mene det. Han befinner seg i opposisjon til deler av postmodernismen, som ikke tror på ”virkeligheten.” Hva er det i det hele tatt å uttrykke seg? Hva utrykker vi egentlig når vi uttrykker oss? Utrykker vi bare et språk? ”Er det noen forskjell mellom det å uttrykke seg selv, og det å snakke om seg selv?” Spør han. Han diskuterer det problematiske ved å i det hele tatt si noe om seg selv. Kan mennesket overhodet stå i noe forhold til noe annet enn skinn og bedrag, en indre substans? Hans syn på Adorno er som modernistens kritikk av postmodernismen. Mehren slår et slag for “egentligheten”, han forsvarer en virkelighet som ikke rammes sjargongspråket. Eller er det forsvare det han vil? Trenger den virkelig å forsvares? ”Adorno ser ikke!” skriver han. ”Han ser ikke verden visjonært, han ser bare deres vrengebilder i klisjeer og maktverktøy Han ser ikke at de kan være like levende selv om de vrenger seg. Adorno ser ikke at verdier aldri har vært enkle og store sosiale foreteeelser!”
Den kritiske distansen krever inderlighet for å bli mer enn kritiske distanse, mener Stein Mehren. Han stiller seg kritisk til den rene estetiseringen av tilværelsen, og synes å mene at Adorno mangler en identifisering. Denne er, i følge Mehren, kunstverkets og filosofens åpne hemmelighet.
Han skriver: ”Mot Adornos negative dialektikk vil jeg sette den positive fantasi.” Mehren vi forsvare visjonene.
Det er som visjonær Mehren vil bli husket: Han er en som prøver å uttykke sine visjoner i kunstverkets språk, og prøver å fange den innerste kjernen i mennesket. Han nekter å oppgi denne troen. Alt kan ikke forkastes, noe må også bekreftes.
For dem som ser på Stein Mehrens dikt som kommuniserbar poesi, er det mange overraskelser å hente her. ”Det visjonære uttrykk lister seg ikke inn på leseren bakfra, og overrumpler ham ikke med et skinn av dialog. Det visjonære lar leseren beholde eiendomsretten til det personlige”, skriver han.
Det kan synes som om hans kritikk av modernistisk kunst er passert av nye uttrykksformer, som han ikke er kjent med. Hans samtidighet er 60-tallets samtidighet. At mye modernistisk kunst, som han skriver, er innestengt i seg selv, er en kritikk som virker forbigangen. Men i bunn og grunn har han rett i at kunstverket må knyttes til noe annet og mer enn det private selvet.
For meg fremstår Mehren som både postmodernist og modernist. Han er postmodernist fordi ser på alt som retorikk. Han er modernist fordi han mener retorikken må ha et personlig utgangspunkt. Selv om alt er språk, betyr ikke det at alt språk er like gyldig. Vi må ta ansvar for fremtiden, synes han å mene, ikke bare plukke ordet ”Fremtid” fra hverandre. Han vil være personlig, og tror på personlighetens tilknytning til det allmenne.
Jeg leser disse essayene som kommentarer til diktene, dikt som egentlig ikke trenger kommentarer. Stein Mehren kommenterer seg selv mens han hevder at det er overflødig å kommentere seg selv. Det betyr ikke at disse tekstene er overflødige. Det er nemlig langt fra overflødig å kommentere selv, når man gjør det med et selv som er større enn det private selvet. Stein Mehren er litt som et lys som må vernes for ikke å bli blåst ut i sanse- og ordstormen. Gjennom ”Den stormen vi kaller fremskritt”, for å sitere Walter Benjamin, går han med begge hendene vernende om Det Levende Lyset. Noen ganger prater hans nesten ” Det gåtefulle” ihjel, ja, blåser nesten ut sitt eget lys, men andre ganger lykkes han i å lokke ”Det Levende Lyset frem fra ordmassen. Han befinner seg et sted mellom skamløshet, tilsløring og nakenhet.
At jeg allikevel foretrekker diktene fremfor essayene, er kanskje bare et resultat av min egen personlige smak.
/Henning Næss
(Ill; maleri av signore Odd Nerdrum…. Foto m Stein Mehren t.v. -, og daglig leder for Volapük Hans B.-N. t. h. -, i bakgrund litografi av Oslo-retrogardets Trine Folmoe.)