Asmund Brynildsen (1917-1974) er ikke et navn alle kjenner. Han debuterte litterært som syttenåring, i tidsskriftet Janus, hvor onkelen Alf Larsen var redaktør, med det bemerkelsesverdige essayet ”Pablo Picassos urbillede.” Her prøvde han å fange det metafysiske utspringet til Pablo Picassos kunst. Det typiske ved Aasmund Brynildsens essayistikk, er at de krysser akademiske grenselinjer, at de er preget av stor kunnskap og en sjelden analytisk evne. Han nøyde seg aldri med overfladiske beskrivelser av samtidens fenomener, men satte dem alltid i en dypere sammenheng. Det gjaldt enten han tok for seg en moderne roman, eller om han kommenterte politiske hendelser.

Han plasseres gjerne innenfor en verdikonservativ, kristenhumanitisk tradisjon, selv om han krysset de fleste grenser. Han var tilknyttet antroposofenes krets, og tilhørte ellers bevegelsen ”Den annen front,” ledet av A. H. Winsnes, en gruppe kulturkonservative, som skulle være et åndsorientert alternativ til positivisme og kulturradikalisme. Men utgangspunktet hans var alltid konkret og jordnært. Han var selvlært, og hadde ingen utdannelse etter gymnaset. Han var i mange år hovedredaktør for Dreyers kulturbibliotek.

Hvor har det moderne mennesket sin identitet? Hvor skal vi søke hen, for å finne våre røtter? Er tenkning et erkjennelsesarbeid, eller er det bare akademisk intellektualisme? Er troen på Gud bare noe vi tror på med følelsene, og ikke med hodet? Hvordan er det mulig at man fornekter med hodet det man tror på med følelsene? Kan man skremmes vekk fra det onde? Aasmund Brynildsen søkte seg alltid mot tradisjonen, den store, kristne idétradisjonen. Han gjorde seg derfor til en moderne kjetter. Simone Weil betydde meget for ham. Det gjorde også Mester Eckart og Johannes Kepler, som han arbeidet med helt frem til han døde. Brynildsen var en tidvis humoristisk, men også skarp og analytisk begavet kulturkritiker. Han hørte ikke til ”gullpenntradisjonen”, men til dem som brukte språket til å tenke med. Hans agenda var ikke det lettleste og lettflytende, men det grundige og tradisjonssøkende.

Spesielt interessante er essayene som kretser rundt forholdet mellom religion og naturvitenskap. Omgitt av atombombetrusselens akutte fare, har det moderne mennesket forbausende stor tillit til naturvitenskapen, og svært liten tillit til religionen. Vi har tillit til at moderne naturvitenskap beskriver verden på en sann måte. Men denne tilliten har sine omkostninger. Som Brynildsen skrev i den forbindelse: ”Allerede denne mulighet: Den frie forsknings utslettelse av sitt objekt, naturens tilintetgjørelse ved naturvitenskap, tyder jo på at dens frihet har karakter av nihilisme.”

Og for Aasmund Brynildsen var det moderne verdensbilde ikke noe egentlig bilde. Den var heller som en ramme uten bilde, som man kunne putte nær sagt hva som helst inn i. Fortrengte drifter og begjær? Marxistisk samfunnsanalyse? Psykoanalyse? Bare forsyn deg. Gjennom bølger av samtidsreduksjonisme og schizofrent menneskesyn, beveget Aasmund Brynildsen seg som en stødig båt med kjølen ned i de store dypene, den kristne mystikken og platonismen. Ut fra et spiritualistisk helhetssyn forklarte Aasmund Brynildsen de historiske årsakene til splittelsen mellom religion og naturvitenskap, men viste også hvordan denne splittelsen lever videre i det enkelte mennesket. Hans filosofiske måte å skrive på, har gjort at enkelte finner hans tekster vanskelig tilgjengelige. Men stilen er alltid forbausende klar og konsis, om enn noe gammelmodig.

I en debatt med professor Gabriel Langfeldt skrev Brynildsen; ”Likesom jeg ikke kan sette meg ut over lovene i den fysiske natur, uten at det får sine bestemte fysiske konsekvenser, således kan jeg heller ikke sette meg ut over lovene i den sjelelige og åndelige virkelighet, uten at det får tilsvarende følger for mitt vesen.” Poenget var å minne om at dersom mennesket helt og holdent orienterer seg mot den fysiske verden, vil det miste sine åndelige organer. Det vil miste evnen til medlidenhet. Og det vil heller ikke kunne se noen mening i motgang, smerte og lidelse, hverken hos andre eller hos seg selv.

Det essayet griper rett inn i debatten rundt transhumanisme og menneskets fremtid på jorden. Ja, om aldring, lidelse og død. Er noe er noe vi må lære oss til å leve med, eller kan vi i transhumanismens navn kvitte oss med alt ubehaget? Ifølge Asbjørn Aarnes, sto Aasmund Brynildsen for en type ”rasjonalistisk spiritualisme.” Tore Frost mener at Aasmund Brynildsen veksler mellom ”den troende tanke, og ”den tenkende tro.” Begge karakteristikkene er presise beskrivelser av Brynildsens kulturelle posisjon. En tanke han ofte opponerte mot, var tanken på at mennesket er fritt når det har kvittet seg med all tradisjon.

I sitt store og vektige essay om Simone Weil, skriv han blant annet: ”Et menneske er ikke mindre slave, fordi om det treller for et kapitalistisk system, et kommunistisk diktatur, eller, om han er aldri så `fri` under sine egne drifter og begjær. Ja, den farligste tilstand, den mest slaviske, er kanskje nettopp den hvori han er blitt så `fri` at han av hjertens lyst kan hengi seg til sitt indre slaveri – og på grunn av de ytre forhold tro seg `fri`.” Det store essayet om Simone Weil brakt ham og i konflikt med Alf Larsen, på grunn av sin kulturelle orientering som gikk mer i mystisk enn antroposofisk retning. Særlig ble Aasmund Brynildsen opptatt av den Østlige kristendommen, og av den russisk-ortodokse kristendomstradisjonen. Brynildsen hadde publisert et tyvetalls artikler i Janus, men etter dette kunne han ikke lenger leve under Alf Larsens beskyttende vinger. ”Norge har ikke lenger bruk for mystikere,” skrev Alf Larsen. ”Én mystiker er én for meget. Verden rutsjer til helvete mens Aasmund Brynildsen svever gjennom taket.”

Nå er det ingen tvil om at Aasmund Brynildsen var svært inspirert av Rudolf Steiner, men Rudolf Steiner ble aldri noen autoritet for ham. I det vitenskapsteorietiske skriftet ”mennesket, alle tings mål,” undersøkte han det erkjennelsesmessige grunnlaget for den moderne naturvitenskapen. Han skrev: ”Det moderne mennesket har fjernet seg fra seg selv som erkjennende vesen. Det har lukket seg inne i sitt eget mentale mørke, og bygger sin eksistens på den naturoppfatningen som har dominert Vesten siden renessansen: Det Kartesianske, dualistiske verdensbildet”.

Aasmund Brynildsen var tradisjonsbevisst, men ikke tilbakeskuende. Han tok del i samtidens debatter med hele sin litterære kraft. I perioden 1946-54 publiserte han en rekke essays i tidsskriftet Spektrum. Der sto også essayet ”Svermeren og han demon.” Essayet dreier seg om Knut Hamsuns forfatterskap. Brynildsen var ikke tilhenger av vår tids populære skille mellom person og forfatterskap. Han skrev: ”Ifølge tidens dualistiske forestillingsmåte har diktning og virkelighet, poesi og erkjennelse, intet med hverandre å gjøre. Den samme dualisme råder her som på andre områder – som f.eks. i forholdet mellom tro og viten.”

Brynildsen prøvde ikke å frata Knut Hamsuns hans storhet som dikter, men ville vise at forfatterskap og personlighet henger sammen: Knut Hamsuns forfatterskap innvarslet hans politiske engasjement. Det er skillet mellom liv og diktning som gjorde at skuffelsen over Hamsun ble så enorm. Men ved å ta hans diktergjerning mer alvorlig, ville man ha kunnet se den som en forvarsel på hva som skule komme. Man tok ham ikke alvorlig nok. Man svermet for hans menneskehat, fordi man fant det så uendelig velskrevet. Men velskrevetheten dekker over et menneskehat som var virkelig nok, og som det moderne mennesket, ifølge Brynildsen, på en eller annen måte føler seg beslektet med, hvis ikke ville Hamsun ikke blitt så høyt elsket og populær.

Diktningen til Aasmund Brynildsen inneholder ikke bare essays, men også dikt, aforismer, og en stor minnebok. Den som vil finne ville frem til hans essays, kan begynne med å lese de to store utvalgene: Frihet og forpliktelse, og Til forsvar for mennesket.

/Henning Næss