Alf Larsen – Dikter og mystiker

Alf Larsen”To ting fyller sinnet med stadig ny og tiltagende beundring og ærefrykt, jo oftere og mer uavbrutt ettertanken beskjeftiger seg med dem: Stjernehimmelen over meg og moralloven i meg”. Det er ingen ringere enn Immanuel Kant i Kritikk av den praktiske fornuft (i Øystein Skar og Bjarne Hansens fine oversettelse) som har formulert disse tankevekkende ordene, og vi lar dem stå som ouverturen til vårt essay om Alf Larsen som lyriker.

I Alf Larsens (1885-1967) diktning fornemmer man nemlig umiddelbart hans dype etiske alvor, men også hans vel så dype estetiske sensibilitet, selv om han til tider kan være ujevn som dikter. Allerede ved inngangen til hans diktning, i Billeder fra den gamle stue, finner man eksempler i fleng på denne hans dikterholdning. Han debuterte riktignok allerede i 1912 med Vinterlandet under pseudonymet Alf Ingebrekt, men det er først i Billeder fra den gamle stue vi møter den modne dikteren. Dikterens lyriske produksjon er omfattende, og i denne gjennomgangen vil jeg i hovedsak konsentrere meg om Billeder fra den gamle stue (1916), I vindens sus (1927), Jordens drøm (1930) og En tangkrans (1959). Samlet sett utgjør samlingene et tverrsnitt av Alf Larsens poetiske utfoldelse.

I fjor var det femti år siden hans død, og det kan være en høvelig anledning til å kaste nytt lys over hans forfatterskap. Han var født på Hudø i Tønsbergfjorden, men bodde i Danmark i sine unge, formende år, og dansk litteratur og den danske diktertone hang ved ham gjennom hele livet, selv om en «fornorskning» av språket etterhvert finner sted. Kritikeren Anders Krogvig hevdet en gang at Larsens innforlivelse i det danske språk hindret ham i å annamme norsk levende tale, og innvendingen er forsåvidt treffende nok for den tidlige Larsen, men vår dikter overskrider og overvinner i tidens løp dette estetiske problem. En dikter som Kristen Gundelach var forøvrig nesten like «dansk» i sin stiltone som Alf Larsen i denne perioden. Larsen har også fått kritikk for sitt monotone og ensformige toneleie, men de samme innvendinger kan rettes om en størrelse som Arnulf Øverland. De to generasjonsfellene fant tidlig sin form, og hold stort sett fast ved den gjennom hele livet – det er salmetonens enstonighet som klinger gjennom store deler av deres diktning.

I 1921 flyttet han til Tjøme i Vestfold og ervervet seg Rød Gård, og med dette som base sendte han som enerådig Janus-redaktør og selvoppnevnt profet gjennom flere decennier sine flammende bannbuller ut og refset det norske folk i sterke ordelag. Det er derfor ikke merkelig at han fikk tilnavnet «Tjøme-kjeften! Forbilledlig i så henseende er hans langvarige og snerrende kamp mot Oxford-bevegelsen, som han avskydde av hele sitt hjerte, og ingen skal kunne hevde at han ikke forsøkte å advare det norske folk mot denne en gang så innflytelsesrike karismatiske bevegelsen. Den fanget til og med inn åndspersonligheter som Carl Joachim Hambro og Ronald Fangen, og det bare måtte komme til konfrontasjon mellom dennne kollektivistiske bevegelsen og den hardbarkede individualisten og frihetselskeren Larsen. Under sitt opphold i Danmark var han endog med på å stifte landets første anarkistiske forening, og han menget seg blant annet med den skandalebefengte Hans Jæger. Men ikke engang anarkismen kunne holde ham fast over lengre tid, og han brøt staven også over dette forholdet. Kjetter var Larsen alle sine dager, og han unnså seg aldri for å banne i kjerka. Ikke så rent sjelden gav han sitt koleriske temperament frie tøyler, det merker man fremfor alt i essayistikken. Sin mektige basunrøst hevet han titt og ofte for å mane nasjonen til atter å bli et folk av ånd, og i diktet «Indover» fra Jordens drøm gir han dikterisk form til sin visjon. For Larsen er den åndelige virkelighet den høyeste form for væren, og det er den indre vei, gjennom selvets innerste irrganger, vi må gå for å kunne stige opp til dette bevissthetsnivå:

Indover, indover gjelder det nu,
ind i vor evne, ind i vor hu,
ind til evighetskaldet.
Kun ved at ville det største vi vet
og fylde vort sind med uendelighet
reiser vi os av faldet.

Norden må atter bli hvad det var,
stedet hvor gudernes tale fik svar
i mektige myteskalder.
Hvem skulde bedre forstå sin tid
og vække den op til Mikaelstrid
end vi som trodde på Balder?

Den samme trosbekjennelse fremkommer også i en fin aforisme fra aforismesamlingen Nattetanker (1951): ”Det arkimediske punkt kan ikke lenger søkes utenfor oss, det må søkes inni oss”. Slik taler altså den modne dikteren etter omslaget, men før dette hadde en helt annen holdning og undergangsstemning tatt bolig i ham. Dødsbevisstheten og forgjengelighetstanken er nemlig markant hos den tidlige Larsen, og denne bevisstheten følger ham som en besettelse gjennom hele hans lyriske forfatterskap. Hans sinn var fra først av stemt i moll, melankolien hans følgesvenn, og i denne tiden hadde han selv de fleste symptomer på «sekelets sykdom». Ja, det er nærmest som om hans dikterprofil i denne tiden er identisk med Albrecht Dürers velkjente kobberstikk Melancolia I. I det monumentale essayet «De store dødsdiktere» gjennomgår han en rekke dødsdiktere i europeisk litteraturhistorie, og i fremste rekke av disse står franskmannen Charles Baudelaire, som også Larsen var påvirket av, ihvertfall i sine tidlige år. Han finner at det er selve dødsbevisstheten som får sitt talerør gjennom disse dikterne, og han er selvbevisst nok til å regne seg selv med blant den falanks av diktere som «førte an i denne moderne dødsdans»:

Charles Baudelaire var den første i rekken av de store dødsdiktere fra
det nittende århundre som fanget verdens øre. Men bak ham stod en ennu
større, som i en viss forstand var den aller første og som utvilsomt også er
Baudelaires inspirator: Edgar Allan Poe.
Den fleur de mal som Baudelaire gav navn vokste på et tre som hadde dype
røtter tilbake i fortiden, det gamle kunnskapens tre på godt og ondt, og især
stod jo like bak det nittende århundre to store skikkelser, som kastet sin skygge
inn over det: Schopenhauer og Leopardi.
(Den kongelige kunst, s. 16-17)

Som eksempel på hans tidlige holdning velger vi siste strofe av «Ruderne» fra Billeder fra den gamle stue, og det spilles virkelig opp til en «moderne dødsdans» i dette dikt:

Vandet og luften stivner,
lurende stille blir alt
og hvidt – som jorden var kalket
og himlen med blyhvidt malt;
det iser til himmelbrynet,
og borte blir maager og seil,
den uhyre tomhed betragter
sig selv i det uhyre speil.
Stilhedens øde kummer
ruger paa fjeld og hav,
det er ikke søvn og slummer,
ikke drøm, det er virkelig døden
som løser en evighed av …
Det kjendes som alt vil synke
og synke i evighed.
Men det er ikke noget at ynke
at alting gaar op og ned!
Det véd vi at livet og døden
kaster med kloder bold,
at bagefter morgenrøden
gaaar natten sortklædt og kold.

Det er ikke egentlig en tragisk visjon av tilværelsen som fremmanes i dette og mange andre dikt, det religiøse sinnelag er for sterkt rotfestet i ham til dét. Man kan snarere tale om en avgrunnsdyp lede ved jordelivet og materien, og ikke minst en lengsel etter transcendensen og hinsidesværen. Og hvis man vil stille vår dikter i skarp relieff til andre poeter, så spilles den tragiske visjon ut for fullt orkester hos så ulike poeter som Thomas Hardy og forsåvidt også vår egen Tor Ulven. Eller som det heter i et av Ulvens dikt: ”Livet er avlyst./La oss sove videre/til neste/eon.” Men deres utviklingsgang passet ikke for Alf Larsen; han valgte helt andre og positive løsninger på sitt eksistensielle problem.

Etter møtet med Rudolf Steiners tenkning omkring 1925, skjer det en vending i ham og ved ham. Hele universet, naturen og menneskelivet blir liksom stående i et forklarelsens lysskjær, og alt som omslutter ham får en ny og dypere mening. En lysere tone kommer til i diktingen, hans dype naturfølelse skinner enda klarere enn før, og omsider står han for fullt frem som den store havdikteren og naturmystikeren i nordisk litteratur. Som det heter i noen vers i fra I vindens sus: «Saa mørkner atter verden, / igjen har tiden høst! / Men jeg har med på færden / en ny og evig trøst». Og den mildere, sangvinske tone føres videre i Jordens drøm , et utmerket eksempel på det er det solskimrende dikt «De hellige halvøer». Samtidig må man vokte seg for å overdrive betydningen av innflytelsen fra Steiner. Sin form og sine motiver fant han lenge før møtet med mesteren fra Tyskland. Det er først og fremst innholds- og tankemessig man fornemmer nye impulser og en ny tonalitet, og man kan ha megen glede av hans diktning uten å ha videre kjennskap til Steiners tenkning. Som Arcihbald Macleish så utmerket formulerer det i Ars poetica:

For love
The leaning grasses and two lights above the sea –

A poem should not mean
But be.

Derfor blir det for enkelt å hevde at Baudelaire og hans like var årsaken til sykdommen, mens Steiner utgjorde motgiften og kuren. Billedet er mer komplekst enn som så, særlig sett i forhold til den aldrende Larsens mismot og gremmelse over verdensutviklingen. I ham foregikk det ustanselig en kamp mellom kolerikeren og sangvinikeren, og det er vel nettopp denne spaltningen som skaper de fruktbare og kraftfulle spenningsfelt i hans diktekunst. Det hviler noe kjettersk og spenningsfullt også over Larsens forhold til antroposofien, og han ble aldri en av Steiners lydige proselytter.

Knapt noen annen norsk dikter har vel skrevet så mange estetisk fullødige dikt om havet som Alf Larsen, ja, man må vel helt frem til Arnold Eidslott for å finne en dikter som kan måle seg med ham i å besynge havets gåtefulle sublimitet. Det er velkjent at havet er et symbol på skapelse og liv, men det er også et symbol på døden og evigheten. Helt siden Thales og den greske naturfilosofi har man vært fascinert av dette mysteriøse element, og det har sågar gitt opphav til spekulasjoner over alle tings opprinnelse. Thales hevdet jo at «Alt er vann», et gåtefullt utsagn som har vært heftig debattert i åndshistorien, men grunntanken er nok, som Karsten Friis Johansen påpeker i sitt gedigne bind av Den europæiske filosofis historie, at vann her forstås som alle tings prinsipp, dets arche, som det heter med et fint gresk ord. Havdikteren Larsen skriver seg altså inn i en lang og ærerik tradisjon, og det er utvilsomt elementets dobbeltkarakter, dets Janus-ansikt, som har fascinert ham så sterkt og vedvarende. Han var jo selv oppvokst ved sjøen, kjente dets miljø og dets folk, og visste av egen erfaring at havet både gir og tar, som det heter på folkemålet. I det hele tatt er havet utvilsomt selve grunnmotivet i hans diktning.

Med stor rett kan man regne den omfangsrike samlingen I vindens sus (1927) som den første frukt av det omslag i livsanskuelse som vi har pekt på overfor, som nærmest får sin programmatiske utforming i disse strofene:

Paa dette hav at drive
foruten maal og med,
i dette dyp at skrive
sin dype lede ned,

det var mig lenge freden
og alt jeg gav min kraft;
jeg søkte aldri leden
paa noget himmelsk draft.

Men natten hadde stjærner,
og deres ild fik bukt
med disse frosne fjærner
som stengte drømmens flukt.

Emil Boyson, Alf Larsen nære venn og fortrolige, skriver i et brev til dikteren disse vakre ordene om samlingen:

Men at formå ånderøsten og naturrøsten som én og likevel lyde
begge, det er det utrolige som i det minste jeg såvisst ikke trodde
at det var mulig at gjøre. Men som … den store kunsts fellesvirkning
av opdagelse, synes jeg boken har en sjeldnere virkning, den at det
ny-sette for mig på en intimere måte enn ved den blotte kunstneriske
illusjon, straks synes at ha været der bestandig; som et åpenbaret stykke
av et like fra begynnelsen forjettet land …

Boyson peker her på to viktige trekk ved Larsens diktekunst, nemlig dens karakter av «opdagelse» og av «det ny-sette». Omslaget i hans diktning består først og fremst av en dypere sjelelig intimitet med de kjente og kjære hav- og skjærgårdsmotiver, og han går med fornyede krefter og med gjennomborende sanseorganer på oppdagelsesferd i sitt vante dikteriske landskap. Og det er et landskap som den dikteriske fantasi har «beåndet» og «besjelet». Sanfrid Neander-Nilsson formulerer poenget slik: «Man berör några av de allra intimaste själsområden i nordisk litteratur, när man forsöker finna den väg, på vilken diktaren Alf Larsen genom sin starka och intima upplevelse av hemlandets natur lyckades finna vägen tilbaka till den gudomliga ande, som lever i tingen, och som försonar oss med världen därför att den lär oss att förstå världen» (sitert etter Henri Werrings Alf Larsen-biografi, s. 11). Og det følgende dikt, den velkjente antologitraveren «Du bukt som mørkner av ekeløv», skulle vel være tilstrekkelig til å illustrere riktigheten av Neander-Nilssons oppfatning:

Du bukt som mørkner av ekeløv,
du strand med de hvite skjell,
her kunde jeg ønske at legge mit støv
en sisste blaasende kveld!

Da skulde jeg fly som en langbent fugl
bestandig langs disse brott,
trippe i sandet og staa i skjul
under bølgernes hvelv av blaatt.

Jeg kom til at sitte paa denne sten
og gi mit vesen til pris
for denne blomstrende nypegren
som svaier i havets bris.

i denne bakke hvor livets sol
har tendt den evige vaar
med vilde jordbær og kaprifol
og hvite, gressende faar…

Dog er profeten påtagelig til stede også i denne samlingen, og i tankediktene skinner poesien mindre enn i den «rene poesien», men også disse diktene slår leseren med en særegen kraft og autentisitet. Stundom kan likevel forkynneren overtrumfe poeten, og da er det en sann vederkvegelse å lese seg kjapt frem til tekststeder der den uforlignelige lyrikeren Alf Larsen fremtrer i fullt mundur.

Et høydepunkt i den sene Larsens produksjon er utvilsomt En tangkrans. Sin form behersker han nå suverent, og diktene er smidd og meislet ned til små perler av lyrisk formkraft:

Nu hører jeg atter Færder fyr,
det rimer og tåkerne kommer.
Bladene faller, og måkerne flyr
igjen over hav med en sommer!

Det fortettede uttrykk, som i diktet overfor, formidler en nærmest imagistisk skjønnhet, og i den fabelaktige diktsuiten «Gravskrifter ved Tjøme kirkegård», blåser han nytt liv i en eldgammel form som har sine røtter i antikken, nemlig epitafen eller innskriften. Her følger en liten smakebit fra en anonym antikk dikter, gjendiktet av Sigmund Skard:

Dersom det kronar vårt liv å skiljast frå livet med heider,
lagnaden unnte oss det, oss mellom mengda av menn.
Her er vi lagde med heider som aldrane ikkje skal rana:
fritt lyser Hellas i dag, det har vi kjøpt med vårt blod.

Og så over til Larsen selv:

BYGDEPOLITIKEREN
Jeg var narraktig, skulde altid snakke
og blande mig i bygdens styr og stell.
Jeg ser det nu: en neve i min nakke
hadde nok bedre tjent til Tjømes vel.

Noen og enhver kan vel med et skjevt smil nikke gjenkjennende til denne presise utleveringen av selve innbegrepet av den «Den politiske Kandstøber», altså politiske amatører, politiske idioter og besserwissere som løser verdensproblemer over en lav sko. Det er intet mindre enn et helt livs- og samfunnsdrama som her rulles opp på fire knappe vers, og vi får også et eksempel på Larsens underfundige og nærmest malisøse form for humor, et fenomen som har vært altfor lite påaktet av litteraturkritikken. Hans forakt for alle autoriteter, både verdslige så vel som geistlige, var legendarisk, og han benyttet uten blygsel enhver anledning til å henge ut nasjonale og som her lokale dignitærer og storfyrster.

Ja, Alf Larsen var utvilsomt et forfriskende innslag i vårt ellers så konforme og ensrettede åndsliv. Han var seg selv lik gjennom alle ytre omskiftninger, men på ingen måte seg selv nok. Hans diktekunst fremviser i fullt monn, ikke minst i naturdiktene, en forbilledlig ærefrykt og ærbødighet i møtet med det som er større enn ham selv. I dette henseende seirer altså hans dype følelse av å være ett med altet over hans ellers så velutviklede jeg-bevissthet og dyrkelse av selvet. Han var dikter av guds nåde, og derfor kan intet være mer passende enn å avrunde med en strofe fra Gunnar Reiss-Andersens store hyldnigsdikt ”Havørn”:

Ensomme fugl på ditt svarte skjær
i profil mot blekt brennende kveld,
et sjømerke er du i svikfullt vær.
Og et menneske er du –, men hva du så er –,
du kan stundom bli mer enn deg selv.
”Gud raser i meg,” har du en gang sagt.
Jeg tier og lytter. Ditt ord står ved makt.

 

/Kjetil Berthelsen

This entry was posted in Blogg.

One thought on “Alf Larsen – Dikter og mystiker

Leave a Reply

Your email address will not be published.