Gene Dalbys poesi revisited

GeneDalby2Gene Dalby (f. 1957) er kanskje en av våre best bevarte poetiske hemmeligheter. Denne påstanden kan synes paradoksal, all den tid han har et betydelig forfatterskap bak seg og har visst å gjøre seg bemerket  i offentligheten. Hittil har det blitt tolv diktsamlinger, samt et samarbeidsprosjekt med Cindy Haug. Men ikke desto mindre er han en sjelden plante i vårt litterære herbarium, og i så måte hviler det fortsatt noe hemmelighetsfullt over denne innbitte lyriske individualisten. ”Du skal skrive dit eget liv”, lød det første av Kristiania-bohemens ni bud. Dalby tenker ganske anderledes; for ham lyder snarere budet: Du skal skrive din egen tid! Men det betyr minst av alt at hans diktning tar form av høystemte lovsanger til samtidens fortreffelighet, tvertom er hans forhold til tiden spenningsfullt og tvetydig, og for å komme med nok en paradoksal formulering: Han er tidsmessig på en utidsmessig måte.

I flere decennier, siden debuten i 1979 med Linedanser på piggtråd, har han stått som representant for den poetiske undergrunnen og for de motkulturelle strømninger i Norge. Alltid går han motstrøms og følger med sikkert instinkt sine egne veier. Derfor er det på ingen måte tilfeldig at debutsamlingen brakte nye motiver og temaer inn i norsk lyrikk. Aldri før hadde nattsidene ved urbaniteten og storbylivet blitt behandlet med en slik nådeløs konsekvens og borende sannhetskjærlighet. Men han har også et våkent blikk for bylandskapets særegne og sublime skjønnhet, for ”Byens metafysikk”, som Rolf Jacobsen så fint formulerer det. En rekke norske lyrikere, særlig den nevnte forgjengeren, behandler selvsagt emnet, men få har i samme grad og med en slik standhaftighet gjort det til sitt egentlige domene. Det er mye av flanøren i hans dikterpersonlighet; med et dirrende, vidåpent sanseapparat går han på oppdagelsesferd i storbyen, liksom panteren sniker seg rundt i jungelen. I et intervju med Aftenpostens Lars Keilhau (30/6-1984) uttrykker han sin dype pasjon for Oslo by:

Klart Oslo inspirerer. Før vandret jeg langs industrifeltene i
Østre Aker, alene, vinterstid. En uvirkelig stemning, særlig om
natten. Hørte togene på Alnabru, fjern høyttalerlyd. Kalde, blå lys.

Ikke minst blir samfunnets skadeskutte stebarn behandlet med særlig ømhet og varme. Et fint eksempel på dette er ”Baby” fra Linedanser på piggtråd:

Baby er kjørt ned
Igjen
Der hun ligger i
Søpla i regnet

Har ikke råd til mat
Har ikke råd til stoff
Har så vidt råd til å leve

Natten kommer
Og mørket er
Aldri mykt
Men
Hardt – hardt som betongen
Og svart
Svart som asfalten

Folk driver
I våte bygater
Og Baby
Har gått seg bort

Baby spør ikke etter penger
Baby spør ikke etter nåde
Baby spør etter meg

Dalby kjenner tilværelsens mørke og nattesvarte sider, det altfor, altfor menneskelige, og gjør det til gjenstand for poetisk utforskning. I den forstand har hans poetikk paralleller til Charles Baudelaire og Les Fleurs du Mal, og det var nok dette slektskapet som fikk Paal Brekke i en anmeldelse til å trekke paralleller til symbolismen: ”Å henføre Dalby til surrealismen er misforstått. Dette er ikke automatisk skrift, det er angstbilder, opplevd og erindret”. Men samlet sett er nok den poetiske ekspresjonismen langt viktigere innflytelseskilder, noe han selv peker på i et intervju i Vagant i 1988. Et påtagelig trekk ved hans diktekunst er den utpregede anvendelsen av lyriske skikkelser eller «personer». Man fornemmer titt og ofte at visse attityder og positurer iscenesettes og gjennomspilles, og i Vagantintervjuet uttaler han da også: ”Jeg er svært personlig i diktene mine, men ikke alltid ærlig. Må være litt falsk og usann iblant, når jeg utleveres så grundig i diktningen.”

Et annet særtrekk ved hans diktning er den gjentatte anvendelsen av sterke bilder og kraftfulle metaforer. Det er som om dikteren ønsker å ryste oss ut av vår vanetenkning og vårt søvngjengeri, og derfor kan man godt lese hans forfatterskap som en foreskreven kur mot sløvhet og mental anestesi. Men det er på ingen måte snakk om billig effektmakeri, med utvendige knallbonbons og det hele. Snarere må det sees som momenter i en gjennomreflektert poetikk. I litteraturkritikken kalles dette for katharsis, renselse eller lutring, som er de gjengse oversettelsene av begrepet. En slik estetisk livsanskuelse er da også mer eller mindre uttalt av ham selv, i ”Lengsel” fra debutsamlingen:

Jeg drømmer om å skrive dikt
Fri av form
Fulle av farge

Ikke risse dem på huden
Men sprøyte dem inn i årene
Så jeg ikke kan se dem
Men føle deres
Rytmer under huden

Tidsånden var utvilsomt på Dalbys side ved debuten. Punkens ungdommelige vitalitet og fandenivoldskhet spredte sine rystelser og sjokkvirkninger nær sagt overalt, og punkbevegelsen fant også sine markante nedslag i Dalbys poesi. Dette gjelder ihvertfall for dikterens første fase. I senere tid har han, forståelig nok, prøvd å distansere seg fra punkbevegelsen. Merkelappen «punk-lyriker» kan nok føles begrensende for en dikter av Dalbys format, men ikke desto mindre har punkens opposisjonelle holdning og forakt for autoriteter satt varige spor i Dalbys diktning. Tross alt stod han frem som lyriker samtidig med at punkband som Kjøtt, De Press og The Aller Værste sendte sine musikalske sjokkbølger gjennom det norske samfunnet. Samlet sett kan hans dikteriske holdning likevel best beskrives som en form for «aristokratisk radikalisme», en betegnelse Georg Brandes engang brukte for å karakterisere Friedrich Nietzsches filosofiske legning. Selv sier han det slik, med karakteristisk selvbevissthet: ”Jeg er en selvsentrert snobb som helst ikke vil skrive, men sitte hjemme og røyke sigar og drikke konjakk”. En uventet uttalelse av en dikter fra arbeiderklassen kan man kanskje si, men for å sitere Oscar Wilde: ”Those who find ugly meanings in beautiful things are corrupt without being charming. This is a fault”.

frosteknuter
Oscar Wilde var en kongenial aforistiker, og også Dalby dyrker aforismen og den aforistiske formulering, og en rekke av hans dikt bugner formelig av aforistiske kvaliteter. Det finnes en rekke eminente dyrkere av formen i norsk litteraturhistorie, ikke minst Aasmund Brynildsen, Per Roald og Sven Kærup Bjørneboe. Dalby fører denne tradisjonen videre og gir den nytt liv og nytt innhold, og hans gode grep på uttrykksformen finner vi blant annet i denne finurlige aforismen fra Gene Dalby (1985):

Den som har hodet over vannet
Ser bare toppen av isfjellet

Men han er også en eminent satiriker, av samme støpning som dikterkollegene Paal Brekke og Erling Christie. Jeg er fristet til å sitere, som i en slags kontrastvirkning, et av Christies satiriske kortdikt, ”Teologlitteraten”:

Profet av kledelig frisinn
vil cand. theol., litteraten Y
på ingen måte benekte
at fysisk forening hører med
til kjærlighetslivet.

– forkynner med fastlønnet
teologisk vidd
at egentlig er ikke ateisme
lenger moderne.

Noen av de samme kvaliteter finner vi hos Dalby, satiren er vel så skjærende og bitende, og han sparker fra seg i alle himmelens retninger. Han er på en og samme tid finstemt øyeblikksdikter og refsende satiriker. Her følger et par talende snapshots fra dikterens satiriske arsenal, hentet fra (1994):

De trodde de var en gullalder
Men det var bare rabalder

Eller hva med dette beske utbruddet:

Noen mennesker kryper hele livet
Kunne de i hvert fall ikke
Begraves stående?

Men Dalby har mange strenger å spille på, og prosadiktet finnes også på hans poetiske palett. Prosadiktet ”Torturen” fra Frostknuter (1982) forekommer meg å være nærmest perfekt innen sin genre:

Jeg har ikke grått på mange år. Tårene er blitt til stalag-
mitter inne i meg. Der henger de, skarpe som spyd, men
farligere, for de prøver å punktere sjelen.

En gang når de kanskje frem, foreløpig henger de truen-
de og drypper ned på sjelen. Som en slags kinesisk
vanntortur, når kommer neste dråpe? Det finnes ingen
torturist eller noe å tilstå, men det som truer med å gjøre
meg vanvittig er ikke selve torturen, men tanken på at
den er der.

Den lengre teksten ”Kabuki” fra samme samling er til og med novellistisk i formen, en smått bisarr meditasjon over alle de menneskeskjebner som den moderne storbyen bærer i seg, og alle de tildragelser som befaller menneskene i maurtuemetropolen. Dalby driver så å si vekselbruk mellom kortdiktet og det lengre eller knappere prosadiktet, og denne vekslingen finner vi i en rekke av diktsamlingene.

Men jevnt over er det korte lyriske dikt hans foretrukne format, og besitter mye av haiku-diktingens finslepne, fortettede og konsise formale og språklige kvaliteter. Dette er helt sentrale ingredienser i Dalbys formkraft og vilje til form, og etter min mening er det i dette formatet han når høyest som dikter. Et fremstående eksempel på dette finner vi i diktet ”På Veitveit igjen” ():

Jeg går de krappe drabantbyveiene
Gatelyktene er globusblå
Regnet et stille glassperleforheng
Det lukter lyn og løv

Bak et vindu på gløtt
Ligger jeg med tommelen i munnen
Alle kropper er bylter som dufter
Våre hoder rullet inn i søvnens bandasjer

Det er en høy grad av indre sammenheng i Dalbys lyriske forfatterskap. Følgelig er det heller ikke snakk om store endringer eller markante brudd i det dikteriske prosjektet. Det er riktigere å tale om variasjoner over et sett av motiver og tematiske kretser. Vi registrerer et økende formalt mesterskap, og stadig større dybdeboringer ned i menneskesinnets dulgte irrganger. Dalby minner om edderkoppen som spinner sitt nett i videre og videre sirkler.

Men det finnes mindre verdifulle elementer i forfatterskapet. Ikke minst kan humoren noen ganger føles litt vel grovkornet og utenpåklistret. For humor har han i høyeste grad – om enn av den mer nattsvarte sorten. Men la oss heller konsentrere oss om toppene i forfatterskapet. Et høyepunkt er etter min oppfatning Den tatoverte tungen (1987). Denne samlingen har knapt noen lyter, men holder høy kvalitet hele veien. Diktet ”Oktober” viser dikterens mer sensitive sider: ”Lysene slukkes Skjørere enn høstløvet / Et spedbarns rangle”. Men samlingen har mange sjatteringer og toneleier, den spenner fra vare stemningsskildringer til de nærmest desperate erupsjoner, slik som i ”Manifest”: ”Jeg vil leve et rikt liv Jeg vil dø skrikende / For meg skal ikke døden være en befrier”. Men aldri har han vel nådd høyere enn i den mesterlige diktsuiten ”Europeiske portretter”. Også her er spennvidden stor, helt fra poetiske hymner til Gustav Mahler, til dikteriske tilegnelser til Andrej Nebb!

Selv er jeg meget svak for den nevnte hymnen til Mahler:

Han står under snøbuer Lytter til farger
Han er i skyenes indre Vakker som rimfrost
Hjelpeløs som et jordskjelv

Jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å lese diktet uten å tenke på Mahlers første symfoni, den såkalte ”Titan-symfonien”. På en merkelig måte er det som om diktet griper essensen av de store spenn i denne mektige symfonien, som åpner nesten like stille og vart som diktets vakre første vers. Musikken er forøvrig et tilbakevendende motiv i samlingene, og kanskje kunne han istemme med William Shakespeare i The Merchant of Venice.

The man that hath no music in himself,
Nor is not moved with concord of sweet sounds,
Is fit for treasons, stratagems, and spoils.
The motions of his spirit are dull as night,
And his affections dark as Erebus.
Let no such man be trusted. Mark the music.

Inntrykksvarhet i aller videste forstand er hans særmerke som dikter. Han er en ”Øm ulv”, for å låne tittelen på en av diktbøkene, og det er muligens denne spaltningen mellom det ømme og det gruvekkende som skaper de fruktbare spenningsfelt i forfatterskapet. I Øm ulv (1990) finner man også denne fabelaktige lovsangen til hans barndoms by:

OSLO I AUGUST

Tordnet
Smøg seg langs veggen
Katt med sommerfuglhvite poter

Kulelyn løp langs trikkeskinner
Regnet som fulgte
Forniklet

Angst kler meg ikke (2002) er dikterens foreløpig siste samling, og man merker en viss dreining i forfatterskapet, et nytt toneleie om man vil, som farges av en mild resignasjon overfor det uavvendelige. Talende i så måte er dette ettertenksomme diktet:

Når tid kommer og
Jeg skal løftes vekk
Fra det levende

La gravsteinen være en kopi
Av håndflaten
Les om mitt liv der

Når en fordyper seg i samlingen, fornemmer man at han har gått en lang vei i sitt lyriske forfatterskap, men gjennomgående gjenkjenner man selvsagt den dalbyske stiltonen, som klinger klarere og mer finstemt enn noensinne. For veien opp og veien ned er en og den samme, som vismannen Heraklit sa. Denne tilsynelatende truisme inneholder meget skjult livsvisdom, og det samme finnes i Dalbys mest vellykkede dikt og aforismer. Som eksempelvis her:

Mamma og pappa
Alkoholiserte sorte spurver
Nøster i en snøstorm

Alt jeg arvet
Deres angst for hverandre

Vel, det må sies tilslutt: Gene Dalby beholder sine innerste poetiske hemmeligheter, selv om vi føler at vi kjenner ham bedre etter å ha vandret et stykke på veien sammen med ham. Og vandringen er ikke over selv om diktlesningen er til ende, for, med dikterens egne ord:

Jeg går gjennom byen
Skrittene mine er
Sømmen som binder den sammen

/Kjetil Berthelsen

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.