Retrogarde.org:s återkommande medarbetare Kjetil Berthelsen ger här en presentation av den norske nyklassicisten André Bjerke (1918-1985) och dennes tankar så som man möter de i hans essäer och poesi. Bjerke har varit av särskild betydelse för den norska sidan av den retrogardistiska miljön, med poeter som Henning Næss och Ulrik Farestad, och föregångare som Jon H. Rydne och Håvard Rem.

“Af sprogets strenge bygning” oppstår en frigjort tanke, sies det så poengtert i Johan Sebastian Welhavens “Digtets Aand”, og det er vel få som i samme grad som André Bjerke har gjort den språklige sensitivitet og strenge språktuktelse til sitt dikteriske varemerke. På sett og vis er det kvintessensen av André Bjerkes (1918-1985) poetikk som formuleres i sitatet overfor, ja, man kan sågar si det så sterkt som at han har gjort Welhavens dikterord til sitt eget. Som en språkets magiker formet han sitt materiale og bygget sine dikteriske tårn med mesterhånd, og det er talende at han gjendiktet Goethes ”Der Zauberlehrling”. Han var nemlig selv en trollmanslærling: ”Jeg kan gjøre efter /kunsten, like sterk, / og med åndens krefter / skape underverk”. Av legning er han – som Welhaven! – en typisk klassisist, og hele hans kritikk av modernismens estetikk bærer klassisistens merke. Som lyriker har Bjerke lenge vært kjent som en formens mester, som sonettens stormester og som oversetter og gjendikter må han regnes blant de fremste. Særlig høyt når Shakespeare-oversettelsene, samt gjendiktningene av verdenslyrikken i Fremmede toner, selv om enkelte kritiske ånder riktignok generes av den såkalte bjerkeske ”velklang”. Men i det store bildet rammer ikke denne kritikken særlig dypt. For om sistnevnte bok skrev Bjerke selv: ”Blant alle de bøker jeg i årenes løp har utgitt, tør jeg si at «Fremmede toner» er mitt hjertebarn; det er en bok jeg aldri kan få gjort god nok”. Man kan kaste seg ut, som mange faktisk har gjort, i skolastiske debatter om oversettelsenes gehalt på detaljnivå, men særlig fruktbar er denne diskusjonen neppe. Atter andre irriteres av apologeten for parapsykologien og det spiritualistiske verdensbillede. Og det skal ikke legges skjul på at han var omstridt. Emil Boyson kalte ham rett og slett for en ”dressert kloakkrotte”, og det er jo rene ord for pengene! Til Bjerkes forsvar må det vel sies at man neppe kan tenke seg to mer totalt forskjellige åndspersonligheter – både som diktere og mennesker.

Forunderlig nok er hans forfatterskap lite utforsket. Men vi er heldigvis bedre stilt nå etter utgivelsen av Peter Normann Waages store biografi André Bjerke – I kampens glede. Det er som lyriker Bjerke er mest kjent, men det er mindre påaktet at forfatteren også når de helt store høyder innen essaygenren. I essayet kommer hans omfattende formkunnskaper til sin fulle rett. I så måte er ikke veien lang fra sonettedikteren til essayisten, og det er nettopp hans solide grep om formen som skal belyses i dette essayet. Men først vil jeg gjerne sitere en av hans ypperste sonetter, ”Den ukjente”:

Hva ligger som et smil bak selve tingen,
og gjør en håndfull jord til mer enn jord?
Forgjeves har du anropt det med ord.
Du eier hverken lampen eller ringen.

 
Det går en makt på jorden, sett av ingen,
og han fornektes av min voksne bror.
Men selv et nærsynt øye ser hans spor
i skjell på stranden og i måkevingen.

 
Og kanskje kan han sanses av den lille
som ser til siden, og slår av en prat
med en usynlig lekekamerat?

 
Hvem snakker barnet med – som ingen hører?
Å, voksne bror! Vi har for grove ører.
Hans fottrinn høres ikke. Gud går stille.

Her fornemmer vi tydelige spor av den følsomme humanisten og metafysikeren, og dette gjenfinner vi også i essayistikken, nettopp som et ”smil bak selve tingen”, som det så fint heter i første vers. For latteren og smilet lå alltid på lur bak Bjerkes diktermaske. Filosofen Henri Bergson fremhevet at latteren først og fremst er en sosial sanksjon mot menneskelig stivhet og forstening, en motvekt mot tendensen til mekanisering, og mye av den samme funksjonen har humoren i Bjerkes forfatterskap. Komedien er som et speil for oss selv, her gjenspeiles det latterlige i samfunnet og hos den enkelte, og latteren virker dermed forløsende på sosial petrifisering.

Bjerke kom fra et kultivert kunstnerhjem i hovedstaden. Faren, Ejlert Bjerke, var forfatter, og moren var en dyktig pianistinne, og med denne bakgrunnen var han nok arvelig betinget til å gå dikterveien. I det hele tatt er vel Bjerke, sammen med Olaf Bull, en av de mest urbane diktere vårt land har fostret. Hovedstaden med alle dens kafeer, dens teater og dens revyscener var hans foretrukne arena. ”Et renessansemenneske i Oslo-Dalen”, omtaler Jan E. Hansen vår dikter som, og man fornemmer utvilsomt mye av Oslo-tonen i hans forfatterskap.

André Bjerke var en produktiv forfatter. I tillegg til diktsamlingene, han debuterte i 1940 med Syngende jord, har han en omfattende produksjon av romaner og essaysamlinger, og den betagende
romanen Enhjørningen kan like godt leses som kriminalroman og besnærende psykologisk drama. Lyrikeren Bjerke har uten tvil gått i skole hos den uforlignelige Herman Wildenvey, men for essayisten sin del er det vanskeligere å peke på klare innflytelseskilder. Noe har han vel lært av Nils Kjær, selve formens stormester i Norge, men i sin fine biografi André Bjerke – det bevegelige menneske, fremhver Jan E. Hansen østerrikeren Egon Friedell som en viktig inspirasjonskilde, og forteller at Bjerke i sine yngre år nærmest fråtset i hans bøker. Hos Bjerke sådde Friedell det som et sted kalles ”den fruktbare usikkerhet”. Men Bjerkes respektløse autoritetsforakt og opprørske grunnholdning peker imidlertid mot en annen stor essayist, nemlig Helge Krog. Som polemikere og ironikere er de av samme støpning, og begge behersker formen suverent.

Bjerke var en utpreget fri ånd, frihetssøkende og autoritetsfiendtlig. Han var et lekende menneske – det perfekte eksemplar av det Johan Huizinga kaller homo ludens. Derfor er det kun naturlig at han var sjakkspiller og humorist, og attpåtil maktet å bevare barnets utforskerglede gjennom hele livet. Som ektefødt ludisk individualist kan han vanskelig plasseres i én bestemt bås: Han var på en og samme tid selverklært humanist og forsvarer av det spiritualistiske menneskebilde, og hele hans åndelige legning kommer klart og tydelig til uttrykk i forfatterskapet – ikke minst i essayistikken! Han var et utpreget overskuddsmenneske, det var vel nettopp derfor han fikk utrettet så meget i sin levetid.

Og hans vidd og gode humør er av samme format som hos den sagnomsuste Oscar Wilde. Det er i det hele tatt flere trekk ved Bjerkes forfatterskap som minner om den berømte amoralisten og
spottegjøken av irsk herkomst – særlig gleden over å forarge borgerskapet ved å innta kontroversielle posisjoner, og fremfor alt sansen for den treffsikre og rammende formulering. Men det er en dimensjon ved ham som overskrider posørattityden og rollen som den muntre spilloppmaker, nemlig hans søkende, undrende legning og – man vegrer seg nesten for å si ordet – den religiøse grunntone i ham, som etter min mening fremkommer forbilledlig klart i de mer ettertenksomme deler av hans poesi. For som det også heter i Welhavens dikt som vi siterte innledningsvis: ”Hvad ei med Ord kan nævnes / i det rigeste Sprog, / det Uudsigelige / skal Digtet røbe dog”. Følgende Wilde-aforisme kan derfor stå som et utmerket sinnbilde på Bjerkes litterære holding: ”All art is at once surface and symbol. Those who go beneath the surface do so at their peril. Those who read the symbol do so at their peril”. Som forfinet humanist var faktapositivismen, materialismen og determinismen Bjerkes argeste fiender, slik som det også var det for den jevngamle Aasmund Brynildsen og for hans fetter og våpenfelle Jens Bjørneboe. I essayet ”Kaniner i en flosshatt eller Deterministens tankeknep”, fra Fuglen i fikserbildet (1955), lanserer da også Bjerke et kraftfullt angrep på determinismen og dens avskygninger i vår kulturkrets. Denne kampen kom Bjerke til å forsterke og føre videre gjennom hele sitt bevegede livsløp, og på sett og vis utgjør den selve fikspunktet i hans intellektuelle virksomhet.

Det er særlig to former for essayistikk Bjerke dyrker. Den første kunne vi kanskje kalle det dannede, urbane, kunnskapsrike og kunnskapsformidlende essay. Og åndshistoriske kunnskaper hadde
Bjerke til gagns! Den andre kan vi kalle det polemiske essay. Jeg foretrekker i denne sammenheng å bruke disse betegnelsene fremfor de noe vel simplistiske og utbrukte merkelappene ”det formale” og ”det informale” essay, som i Norge har fått hevd særlig gjennom Georg Johannesen og hans elever. Det er selvsagt ikke vanntette skott mellom de former vi har anført, og bestanddeler fra begge typer kan forefinnes i det enkelte essay. Men hovedtendensen er etter min mening åpenbar. I det urbane essay er det gjerne et emne eller saksforhold som søkes belyst, og tonen er ofte lett, lekende og utstyrt med en solid dose åndelig overskudd. Men i det polemiske essay er tonen mørkere og mer krigersk. Her er det gjerne en samfunnsmessig, kulturell eller politisk ukultur og utarting som han ønsker å komme til livs. Og i dette henseende tar han bruk alle sine retoriske ressurser for virkelig å spidde sine ofre på sin sylskarpe dikterpenn.

I det polemiske essay er ironien Bjerkes fremste virkemiddel, og Peter Norman Waage påpeker også i sin biografi den polemiske karakter ved deler av Bjerkes essayistikk. Som essayistisk ironiker er Bjerke i slekt med en størrelse som Aasmund Olavsson Vinje, og Ragnvald Skrede kalte ham engang ”en verdig disippel av Nils Kjær og Gunnar Heiberg”. Og Skrede har sine ord i behold; Bjerke skapte nemlig en syntese av Kjærs språklige elegans og Heibergs kunstneriske sensitivitet.

Bjerke var en meget habil vitenskapsjournalist. Han behersker kunsten å fremstille komplekse saksforhold på en forbilledlig klar og tydelig måte. Essayisten Bjerke er minst av alt noen obskurantist, dét fremgår klart og tydelig av de vektige essays som er samlet i Vitenskapet og livet (1958).

Men hva er hemmeligheten bak Bjerkes essayistiske stil? Hvorfor er essayene så vellykkede? Det er det vi nå skal prøve å få svar på, og da vil jeg ta for meg ett eksemplar av de overfor nevnte hovedformene, og fremheve noen av de litterære virkemiddel som anvendes og som det ekselleres i. Som et eksempel på den første formen, altså det dannende og urbane essay, har jeg valgt ut ”En kandidat til fredsprisen” fra samlingen I syklonens sentrum (1970). Essayet, som er et følsomt portrett av lyrikeren Herman Wildenvey, er imidlertid av eldre dato. Det er datert 1948 og 1957, noe som gir grunn til å anta at teksten ble revidert i 1957. Det dreier seg altså om en tekst fra dikterens første fase, og inneholder til fulle Bjerkes særegne essayistiske signatur. Det er således et litterært bravurnummer som gjør det velegnet som analyseeksempel. Og det ligger i sakens natur at det er som essayist og ikke som litteraturhistoriker Bjerke går til verks og behandler sitt sujett. Et særtrekk ved Bjerkes essays, og ikke minst den typen vi behandler her, er at scenen gjerne intoneres med en morsom vri, en frapperende tanke som fenger leserens interesse og åpner uventede perspektiver og innfallsvinkler. Så også her, for essayet begynner nemlig slik:

Det finnes en morsom lynmetode til å bestemme arten av en lyrikers
forfatterskap: Man skal rett og slett ta for seg den første verselinjen i hans
første lyriske verk. Det burde engang utgis en liten antologi av slike
førstelinjer; det ville gi oss en rekke diktere i et nøtteskall. Den store lyriker
utleverer nesten alltid seg selv i anslaget: Der har vi ham! Der er mannens
ansikt! Hans første strofe gir ofte nøkkelen til alt han senere har skrevet.

Og dermed er leseren fanget i nettet dikteren har spunnet: Akkurat slik er det, her har Bjerke virkelig sagt noe fornuftig! Etter hvert setter gjerne ettertanken inn, og man begynner å mistenke at det umulig kan være så enkelt. Men det er ikke hovedsaken her; poenget er nemlig at Bjerke har oppnådd sine intensjoner: Han har fått leseren i sine klør og satt tonen for sine anliggender. Det er således ingen tvil om at Bjerke til fulle behersket den klassiske retorikk, hvor man som kjent la overordentlig stor vekt på talens eller tekstens ønskede effekt på tilhøreren eller leseren.

Bjerke refererer her selvsagt til det berømte verset som intonerer Wildenveys banebrytende debutsamling Nyinger (1907): ”Disse vers er vilde vækster i en sommer drysset hen”. Apropos åpninger
og avslutninger: I dette essayet anvender Bjerke faktisk en form for fiffig suspense-teknikk. Leseren forblir lenge svevende i uvisse om hva som menes med den litt besynderlige og gåtefulle tittelen ”En kandidat til fredsprisen”. Det er nemlig først på slutten av teksten at meningen med tittelen avsløres. Bjerkes poeng er rett og slett at Wildenveys poesi er av en slik overstrømmende og sprudlende natur at den fungerer som en eneste stor smittekilde for glede og humor i verden, og som sådan bør belønnes med Nobels fredspris!

I en tid da angstens, hatets og desperasjonens bakterier spres
gjennom alle tenkelige smittekilder, trenger man et antitoksin; man
trenger en smittekilde for glede. Den dikter som gjennom sitt verk kan
bli en slik smittekilde, han gjør en stor fredens gjerning i verden. Og
derfor mener jeg at hvis man ikke vil gi Herman Wildenvey den litterære
Nobelpris, burde man iallfall betenke ham med fredsprisen!

Heller ikke i essayistikken fornekter altså den pasjonerte dyrkeren av kriminalromanen seg. Og samtidig har han på humoristisk vis satt pekefingeren på en viktig side ved Wildenveys poesi. Men dét betyr ikke at han har glemt de mørkere sider ved den muntre sangfuglens vers. De skjulte dybdene i Wildenveys poesi får behørlig dekning annetsteds i essayet. Bjerke er nemlig en mester i å porsjonere ut sine vurderinger, slik at hver av tekstens bestanddeler havner på sin naturlige plass innenfor den aktuelle kontekst. Hvis man behersker kunsten å lese innenat, vil man fort fornemme at slike litterære grep forekommer overalt i Bjerkes essayistikk, men særlig i den formen som vi har analysert her.

Til analysen av den andre formen, det polemiske essay, har jeg valgt tittelessayet fra Vitenskapen og livet – respektløse betraktninger (1958). Undertittelen forteller for øvrig svært mye om Bjerkes anliggender i denne samlingen, og essayet intoneres da også med en klassisk vits på vitenskapens bekostning:

En av de 9 vitsene i verden handler om den distré professor, han som
koker klokken sin mens han ser på egget han holder i hånden. Det gjør
han, ikke fordi han er noe fordervet og dårlig menneske, men fordi han
er totalt virkelighetsfjern. Det er denne vitsen som nå ikke er fullt så
morsom lenger; professoren kan i ren distraksjon komme til å legge hele
menneskeheten opp i kasserollen mens han interessert iakttar sin geiger-teller.

Utgangspunktet for essayet er ifølge Peter Normann Waage en debatt om utviklingslæren og antroposofien, hvor enkelte vitenskapsmenn følte at vitenskapen ble rystet i sine gunnvoller. Emil Boyson kalte for øvrig en av debattantene, Anatol Heintz, for en ”Tarzan-professor.” Men selve debatten er ikke så viktig i vår sammenheng. Det som er viktig for oss er hvordan Bjerke argumenterer. Han inntar med en gang ironikerens posisjon, og viser fra ulike perspektiver hvordan vitenskapen, selv med de beste og hederligste intensjoner, kan komme i et motsetningsforhold til det levende liv. Det er nærmest som man aner Nietzsches begeistrede mantra ”Ja til livet” kime i bakgrunnen. Ironikerens holdning finner man også i hans store glede ved å avsløre slapp og forloren tenkning, og dette er egentlig hans hovedmetode i det polemiske essay. Men det er hele tiden humanisten og menneskevennen som fører ordet i essayet, og det er overalt Bjerkes spiritualistiske verdensoppfatning som kommer til uttrykk: ”En tenkning som ustanselig splitter virkeligheten opp i ”elementærpartikler”, vil til slutt i helt bokstavelig forstand sprenge den i stumper og stykker. En tenkning som utrydder mennesket av verdensbildet, vil til slutt konsekvent utrydde mennesket av verden”. Det er nettopp den tenkning som abstraherer mennesket bort fra regnestykket Bjerke vil til livs, og denne hans holdning ligger til grunn for hele hans tenkning om mennesket og verden. ”Mennesket er alle tings mål” hevdet sofisten Protagoras en gang, og det berømte utsagnet kalles i åndshistorien for ”Homo mensura-satsen”. Dette krypiske utsagnet kan riktignok tolkes på en rekke måter, men vi skal i vår kontekst holde fast på en humanistisk tolkning av utsagnet. For Bjerke var virkelig mennesket alle tings mål, og denne oppfatning var blodig alvor for ham – til tross for all hans sprudlende spilloppmakeri!

Hva er så André Bjerkes posisjon i vår egen tid? Blir han ennå lest utenfor litteratenes engere krets? Og finner dagens poeter inspirasjon fra renessansemennesket i Oslo-dalen? Det er ikke helt enkelt å gi noe entydig svar på disse spørsmålene, men – som en slags besvarelse av spørsmål to – det finnes kanskje spor av Bjerke-tonen i de mest muntre og elleville diktene til en sentral samtidspoet som Torgeir Rebolledo Pedersen, ikke minst i noen av hans mest ekvilibristiske språkblomster. Det er selvsagt vanskelig å avgjøre om det er tale om noen direkte påvirkning, men mye av Bjerkes vidd og esprit finnes utvilsomt hos Rebolledo Pedersen, og det kan man ta som et tegn på at Bjerkes dikterånd ennå hviler over vannene i vårt land. Men også yngre formbevisste poeter som Henning Næss og Ulrik Farestad, med sine røtter i det dynamiske retrogardistiske miljøet i Oslo, henter tydeligvis impulser fra Bjerkes poetiske overflødighetshorn. Og da er heller ikke veien lang til essayisten Bjerke, som vi først og fremst har villet fremheve her, og ikke minst skriveakademistudenter som søker kunnskap om genren, bør absolutt gjøre et grundig et studium av Bjerkes essaysamlinger. For det skrives essays som aldri før, men sjelden har det vel blitt produsert så mye tørr og papirknitrende sakprosa som i våre dager. Man griper seg i å savne den følsomhet for språket som de gamle hadde, og da ikke minst en dikter som André Bjerke. I den gamle poetikk var grunnbudskapet at man skulle lære av forbildene, ikke for imitasjonens del, men for sin egen inspirasjons skyld. Hos Bjerke stifter man bekjentskap med en formens yppersteprest, en skribent som kan sitt fag til fingerspissene, og, noe som er nesten enda viktigere: en person som har noe på hjertet! Man møter et åndsmenneske som har en helhetlig og gjennomreflektert livsfilosofi, samt et livssyn som gjennomsyrer alle de emner og saksforhold som søkes belyst. Og dét er sjelden vare det i vår opprevne og fragmenterte samtidsvirkelighet. Men nettopp derfor kan Bjerke være en trøstens venn og tale til alle søkende mennesker som prøver å finne et fotfeste i tilværelsen – kanskje nå mer enn noensinne.

/Kjetil Berthelsen
Fotnot: André Bjerke, oljeporträtt av Odd Nerdrum, detalj.