Här recenserar en av våra norska medarbetare Henning Næss, den svenske poeten Michael Economous nya diktsamling Christos/Ötzi, utgiven av Malmö-förlaget Smockadoll, 2019.
Hvordan føles det når ens foreldre dør? Jeg har ennå ikke opplevd dette, men Economous diktsamling minner meg på den grusomme kjensgjerningen at ens foreldre skal dø en dag. Dikteren beveger seg i det store spennet mellom den fryktelige ismannen og håpet om en mulig forløsning i Kristus via kontakten med den åndelige verden, kanskje har han lest Rudolf Steiners bok ”Hvordan når man til erkjennelse av den åndelige verden?” Samtidens mørke tilstand reflekteres i diktenes lange, fortellende monologer/dialoger, samtidig som sjelens reise etter døden holdes frem som en mulighet. Men det kan virke som om dikteren befinner seg i en uklar mental tilstand, der han ikke makter å skille mellom illusjon og virkelighet, for hvem er Ötzi, og hvem er Kristus? ”Skillnaden dröm-lögn sätts sakta ur spel.” heter det i ett av diktene.
Kjærligheten er ødelagt, hevder dikteren, og kjærlighetsmøtet ansikt til ansikt kan tydeligvis ikke reparere på det nokså uklare forholdet mellom drøm og virkelighet. For å komme til en sannere erkjennelse av seg selv, må man la dyr og menneske nærme seg hverandre, mener dikteren. Men hvordan? (I hvert fall ikke ved å trekke lettvinte sammenligninger, som å kalle villsvinet for “skogens bulldozer.”) For å få til et sant møte i sjelen, må man være varsom med ordene, hevder han. Man må gå i dyresporene som under en meditasjon. ”Mognad växer om man talar med trädens ord,” heter det i ett annet av diktene.
Dikterens mor døde tydeligvis først, og familien har kranglet om hvem som skulle bære urnen. Forløsningen i Kristus kommer visst aldri, det er derimot stemningen til den fryktelige ismannen som virker å tynge dikteren ned til et slags melankolsk isdød. Gud eksisterer bare gjennom sitt fravær. I et dikt dukker noen linjer av Hjalmar Gullberg plutselig opp, ”Bare de riktiga orden, de med krona och fågelsång…” De er til en dikter som tydeligvis har gått i glemmeboken, Suzanna Roxmann. Jeg har i hvert fall ikke hørt om henne, men klangen av Hjalmar Gullberg gleder meg.
Over denne diktsamlingen er det en mørk og kald stemning, dikteren beveger seg på is, faller, reiser seg igjen, det snør, han fryser, han prøver å forstå sine foreldres død, meningen med døden, meningen med livet. Frykten for å bli eldre gjennomfryser ham. ”Vi lever på en dröm om den stora befrielsen,” skriver han. Om det finnes et håp, så er det ikke sikkert at håpet har noen forbindelse med virkeligheten. Men å slutte å håpe er kanskje ikke hverken mulig eller ønskelig.
Det er noe elegisk over disse diktene – begynnelsen på ett av diktene kan gi en slags svak gjenklang av Rilkes første elegi – ”Var, om inte i urnans begränsade utrymme/ är själen hanterbar…” heter det her.
Sjelen skal forlate kroppen, men ingen vet hvor den havner. Ville man vært lykkeligere om man visste det? Kanskje, kanskje ikke.
/Henning Næss