Skønnhet og opprør – Henning Kramer Dahls poetiske praksis

Henning Kramer Dahls poetiske praksis begynte med boken Barfrost i 1983. Den unge debutanten (født 1962) fremsto allerede da som en internasjonalt orientert poet, og med tidlig åttitallsdebut innledet han et forfatterskap som like fra begynnelsen kom til å stå på siden av den norske minimalistiske åttitallspoesien. Han har langt mer tilfelles med den danske åttitallsposien enn med den norske, og det er nærliggende å trekke kryssende linjer til Pia Tafdrup og Michael Strunge.

Henning Kramer Dahl diktet allerede fra debuten med et eksistensielt alvor som er sjeldent i moderne poesi overhodet; han befinner seg langt unna den postmoderne ironien og den språkmaterialistiske estetikken som skulle komme til å innta den norske poesien for fullt fra begynnelsen av åttitallet. Enkelte kritikere har avfeid Kramer Dahls poesi som latterlig klisjefylt og høytidelig, og visst hender det at Kramer Dahls poesi blir følelsesmessig overbelastet; det hender at genitivkonstruksjonene blir for mange og uheldige, slik at språket får noe abstrakt og arkaiserende selvhøytidelig ved seg. Men denne kritikken sier like mye om tidens egne modernistiske og klisjemessige krav til poesien, som den sier om Kramer Dahls egen poesi. Når vi ser gjennom svakhetene og forbi tidens overfladiske krav, kommer man i møte med en poesi som ikke er uten høytidelighet, men hvorfor skulle ikke poesi kunne være høytidelig? – men som også, på ulike måter, prøver å sette ord på menneskets moderne erfaringer, som i titteldiktet i den første samlingen, Barfrost, som slutter slik:

(…) Kom kjære
la oss gå gjennom katedraler
av skinnende øde is
ta hånden min under disse glassklare kupler
så skal jeg fortelle deg noe
du aldri skulle ha visst

»Så skal jeg fortelle deg noe du aldri skulle ha visst«. Den siste linjen er symptomatisk for det moderne menneskets forhold sin egen bevissthet; spørsmålet blir hvordan dikteren utover i forfatterskapet behandler denne tunge eksistensielle tematikken, som han ikke forlater før på sent nittitall, da formen strammes betydelig inn, og til og med språkmaterialister begynner å legge merke til denne særegne poeten. Vel, ordet »særegen« er vel atter bare en av disse klisjeene som sier alt og derfor ingenting. La oss derfor gå inn bak klisjeene, og se om det ikke er noe i dem. Hva er det som gjør denne poeten særegen? Vel, det eksistensielle alvoret er allerede nevnt. Det andre er den særegne poetiske diksjonen, eller stemmen, som man gjerne også kaller det, av mangel på noe bedre. Han er original, men det er ikke en ytre, sjargongpreget originalitet det her er snakk om. Henning Kramer Dahls dikt spenner fra ensomheten i den eksistensielle hverdagserfaringen, og over til en annen virkelighet som rommer stor lengsel etter skjønnhet. Det er hverken den greske skjønnheten eller Baudelaires forvridde skjønnhet han søker, men hvis man kan tenke seg en Keats anno 1980, så er vi kanskje i nærheten av noe. Mange av Kramer Dahls tidlige dikt er ambisiøse og stort anlagte, som diktet »Marias Rom« fra debutsamlingen. Det er ikke mye debutantfamling å finne her. Diktet er skrevet av en ung mann som styrer rett inn mot noen sentrale punkter i den moderne erfaringen.:

Hvis du kommer til Marias rom
som et såret villdyr
med kirketjenere og sersjanter
i hælene som utsultede åtseldyr
er Maria den du har lett efter (…)

Diktet skildrer lengselen etter å finne ro i det sakrale rommet, som ikke er overmøblert av det norske demokratiets lunkne optimisme, (likhetstvangen  skjuler et ansiktsløst destruksjonsapparat), men som er et rom der hele mennesket kan leve:

(…) Maria sitter på sengen
ryggen mot lyset
ansiktet mot himmelen i speilet
hun gir deg ord gjennom lidelse
hun sier
hvis du må vende livet ryggen
er du ingen sviker
da er det du som er forrådt (…)

Den neste boken fulgte allerede året etter: Dansestykker for legeme og stillhet, hvor både styrken og svakheten til denne poeten blir tydeligere: I diktet »Apostata« forkynner dikteren at:

Meg imponerer ikke
de grensesprengende prosjekter
De nye revolusjonære ideer (…)

Og da kan man ta seg i å savne en større grad av selvironi. Diktet til Sylvia Plath er til gjengjeld sterkt. Sylvia Plath er en poet han siden skulle komme til å gjendikte:

Vinterbudskap. Men ordene lyder galt
Helt fra starten av. Og fortsettelsen,
Denne reptile måten, helt forskrudd.
Så ender det også i løssluppenhetens katastrofe
Med grytelokklang og boing – boing (…)

I 1987 fulgte Henning Kramer Dahls tredje bok, Et annet rom et annet hjerte, hvor de samme svakhetene og styrkene gjentas som i de første bøkene.  »Et brev om trekkfugler og kjærlighet« blir metaforisk og emosjonelt overbelastet, og de språklige klisjeene for mange og tydelige:

En skjelving går over høylandets himmel (…)

Diktet »Aubaude« fra samme samling treffer meg sterkere, med de kraftfulle åpningslinjene:

Langs kaien kommer morgenen slentrende,
Naken og gjennomelsket under en slåbrok
Av hviteste dis.
I hendene en ball av flammer:
Et skjødesløst kast til venstre inn i himmelens nett (…)

Henning Kramer Dahl innfinner seg ikke med samtidens klamme poetiske krav, men gjør det som enhver sann poet skal gjøre: følger sine egne stier, og de poetiske stiene er mangfoldige. Han trekker gjerne linjene til fremmede kontinenter, og ikke minst ligger den jødiske erfaringen som et tungt bakteppe på scenen hos denne poeten, som i »Majdanek-salme«, fra Barfrost:

Nå er vi snart dine åndedrag
for gjennom svarte skorstener
blandes kroppene våre (…)

Eller i diktet »Leningrad« fra Dansestykker for legeme og stillhet, som er en hilsen til Sjostakovitsj;

Hungeren i gater som er forsvunnet
Basilikaen som bøyer sitt en gang høyreiste hode
I brukket skam og avmakt
Der du i din hullete vinterfrakk går forbi
Og skritter over stablene av stivfrosne lik
Langs fortauet på vei til ditt piano (…)

I 1989 kom boken Hvite Lam som sikret poeten et aldri så lite gjennombrudd. Dikteren klarte faktisk, utrolig nok, å provosere frem sinte reaksjoner i vår blaserte tid, da dikteren her ikke lot kulturkoryfeene få slippe unna, men svingte pisken på en slik at måte at det var umulig for den det måtte   gjelde, ikke å kjenne seg igjen. Her om den overprivilegerte, urbane piken:

Du forteller meg om alle dine tunge stunder.
Og du lyver.
Jeg kjenner deg, dine seksogfemti kilo veltilpasset kjøtt
Strukket ut over hundreogsytti privilegerte centimetere.
Bak din smule ansiktsmotorikk er sarkofagen hvor din
fantasi er stedt til hvile.

Du forteller om dine tidligere inkarnasjoner
Og du lyver (…)

Eller den kjente kulturredaktøren:

Ingen smerte sublim trenge inn
Ingen sorg velter hodet av halsen på ham
Som troner åtselfet ved korsfarerliket (…)

I denne samlingen er det som det høytidelige og arkaiserende språket får en nødvendig fandenivoldsk motvekt, og da begynner det å lukte svidd av Henning Kramer Dahls språk, som frem til da hadde hatt, etter denne skribentens mening, et noe kunstig romantisk skjær over seg.
De hvite lammene er de som tror seg å være uangripelige i all sin moteriktige demokratiske forståelse, som bruker store ord om »annerledeshet« og »forståelse« og dermed pålegger oss en tvangsmessig likhet:

Og portvakten bragte det tredje hvite lam
frem til tronens fot.

«Herre
denne samling ull og kjøtt
trodde alle var som seg og
hvisket sine medskapninger i øret
at de var ull og kjøtt
og intet mere. Så reiste han rundt i verden
og prekte for de fattige» (…)

I 1991 kom samlingen Solsikkemuskel, hvor temaet er tid, som poeten prøver å holde fast ved hjelp av kameraet, som brukes både som konkret objekt og som en metaforisk, språklig gjenstand. I denne samlingen er kjærligheten det eksplisitte temaet, som i »Kjærligheten er en sterk fremkaller«.

Kjærligheten er en sterk fremkaller:
Du dukker oss ned i denne væsken
Og opp stiger vi til et nytt liv
i hvilket ikke en pore er uten

Betydning, ikke er hårstrå uten bærekraft (…)

I 1992 fulgte han opp med samlingen Terra Firma. Tematikken er også her den jødiske erfaringen, som i diktet om Tycho Brahe. Diktsamlingen beveger seg fra Kafkas keiserdømme i Praha til vår moderne tid. Som i diktet »Terra firma III« hvor tematikken spenner fra det gamle til det nye Europa, fra Keiserdømmets dobbeltmonarki til den moderne teknikkens menneskeutryddelsesfabrikker. (Terra Firma betyr »Fast jord«.):

Brolegningens verdslige kabbalah
Var den unge Kafkas Terra Firma. Keiserens
Fjerne hånd slo ned på ghettoen Josefstadt
og rettet ut de giktbrudne smugene, skar
Bort klumpene av rønner som åreknuter (…)

I 1995 kom den boken som etter manges mening er hans beste bok til nå,  Værhårmusikk. Den lærde poeten fører oss på en musikalsk reise fra Limeneios til den moderne musikkens uttrykk. Samlingen utfolder seg i rommet mellom musikken og stillheten. Leseren merker seg her at det har skjedd en forandring til det bedre med Henning Kramer Dahls språk: De luftige språklige vendingene er skåret ned på, antall metaforer er fjernet, og diktet er tillempet en mer realistisk prosarytme, som diktene tjener på. Et av de beste diktene i samlingen heter »Ludwig Van Beethoven«:

Vend det døve øret til og
lytt. Vend det andre døve øret
til og legg det hørte bakom
deg. Stillheten føder en
titan av toner, og alt er
annerledes enn før. Var det
dette du engstet deg for (…)

I 2000 kom Henning Kramer Dahl med en bok som innledet en ny fase i  forfatterskapet. Dikteren har her tatt skrittet over i en mer språkorientert form for modernisme. Hundehymner, Benhuspoesi, består av tre avdelinger, hvor de samme ordene er gjentatt tre ganger i tre avdelinger. Den bevisste bruken av repetisjoner og det knappe språket gjorde enkelte anmeldere begeistret. Boken er vanskeligere tilgjengelig enn hans tidligere. Jeg henter eksempel fra dikt nummer 3, i første avdeling, som så blir satt sammen på nytt i andre og tredje avdeling;

Avdeling 1

Mellom vannet
og veien
vokter fugleskremselet
over en smale grøde

Avdeling 2

Veien smal
mellom grøde
Og en vokter
over vannet:
Fugleskremselet

Avdeling 3

Fugleskremselet
en vokter
over veien
og grøde;
smal, vannet
mellom

I de tidlige bøkene var det tydelig at Kramer Dahl brukte språket som et middel for overskridende erfaringer, religiøse og andre erfaringer. I denne boken tematiseres språket mere, og i innledningen, som er en prosatekst, heter det: »Hvordan skulle jeg med språket kunne komme mellom smerteytringen og smerten?« Det lyder som noe filosofen Ludwig Wittgenstein kunne ha skrevet. Dette er hans eksistensielt vondeste bok til nå. Den eksistensielle erfaringen er blitt kald og hard som beinrester, og selv i paradiset venter pisken:

I paradisets enger:
piskeren.
Horisonten åpner på
hesteryggen
den piskede.
Pølsefrabrikken, en
blodvei for kirken.
Pisken venter
på bifall,
fluene blinker
på sitt.

Kristus og pølsefabrikk i ett og samme dikt.

I 2003 kom hans foreløpig siste bok, Månen er borte, en samling kortdikt:

Solens tunge
lepjet opp sneen. Våren
peser bikkjetørst.

Formen er strammet inn til tre linjer, og det er kommet inn en mer resignert form for poetisk diksjon i denne boken, der sansning blandes med smertefulle hverdagsefaringer på en måte som er symptomatisk for den Henning Kramer Dahlske dikterpraksis:

Fontenevåt fryd
drukner blant trommer som tar
avskjed med kjøttet.

Forfatterskapet har gjennomgått mange faser, og inneholder også mange bind gjendiktninger. Henning Kramer Dahl er en Poeta Doctus, en lærd poet, som fører leseren inn i mange forskjellige temaer, fra historie til musikk og utenlandsk poesi. Forfatterskapet har hele tiden beveget seg på siden av samtiden, og tiden vil vise om diktene vil komme helt frem og bli synlige for en større gruppe av lesere. Det fortjener de. På åttitallet kunne han stå som Tor Ulvens poetiske antagonist. Kramer Dahl er en poet som leter etter en metafysisk virkelighet i fenomenene og bak dem, en romantiker og opprører, som svinger pisken over samtiden, og som prøver ut om kjærligheten kan overleve i den moderne virkeligheten. Han gjør det illusjonsløst, og med et sterkt og levende språk.

Henning Kramer Dahl er en stor dikter. Som ikke bør bli glemt.

Henning Næss

2 thoughts on “Skønnhet og opprør – Henning Kramer Dahls poetiske praksis

  1. Pingback: Henning Kramer Dahl 1962-2017 | retrogarde.org

Leave a Reply

Your email address will not be published.