I Flesh and Stone: The Body and the City in Western Civilization (1994) inviterer Richard Sennett oss til en historisk linevandring gjennom vestlige byers arkitektoniske historie. Fra det perikleiske Athen til 1980-årenes New York forteller Sennett at endringer i metropolers utforming verken kan reduseres til ingeniørkunstens determinisme på den ene side, eller til ‘Fad & Fashion’ i kunstuttrykk på den annen; medisinens siste anatomiske oppdagelser – mer eller mindre korrekte – har derimot gjennom hele historien fått sin arkitektoniske oversettelse i byplanleggelsen. I denne kommentaren til boken spør jeg om den ikke avsluttes et kapittel for tidlig, og om ikke vår tids medisins mest gåtefulle kroppsdel – hjernen – ikke er den mest sannsynlige kandidat til den nyeste anatomisk bymodell. I vertfall hvis vi skal følge Sennetts eget argument, og hvis vi med friske øyne gjør oss betraktninger over det nye urbane ideal.

Med Apollon på sin side lærte antikkens borgere å respektere hørselen og synet som de intellektuelt sett overlegne sansene. Ikke bare er ørene og øynene sanseorganene for kunstnytelse, men også de eneste blant sansene som tillater variasjon i distanse til sanseobjektet. Dermed, forklarer Sennett, ble Athen og Roma utformet med spesiell vekt på antatte sonoriske og auditive behov: Markedsplassen skulle lydisoleres fra omgivelsene; Parthenon skulle være synlig fra alle byens hjørner; og demokratiet skulle sikres ved at alle borgere skulle kunne se og høre hverandre under stemmegivningen (en klar kontrast til dagens hemmelige valg med køer foran urnene). Senere ble det i Roma lagt vekt på offentlige bygg med visuelt fortellende kunst som beskrev kontinuiteten i byens historie. Innbyggerne skulle ikke bare leve i sin moderby, men også betrakte hennes storhet der de beveget seg gjennom skulpturers beretning over byens opprinnelse og utvikling og om trusler utenfra. Romas borgere var overalt tilskuere til verdensteatret, Teatrum Mundi. På den annen side var romerne bevisstgjort et kroppsideal av anatomisk symmetri og stabile proporsjoner. Ved sin matematiske tidløshet bærer ikke geometriske system vitnesbyrd om historiske tilfeldigheter, og nye – samt nyerobrede – byer ble formet slik den ideelle kropp skulle unnfanges. Byene skulle, som kroppen, sentrifugalt slynges ut fra den sentralt plasserte navle, akkurat som kloden den var anlagt på har en kjerne: urbis som corpis som orbis.

Sennett beveger oss gjennom nye paralleller mellom legekunstens frem- og tilbakeskritt og nye byers dominans. Her kan nevnes, til forsvar for forfatterens tese, at det ikke var før William Harvey oppdaget funksjonen av kroppens sirkulasjons- og respirasjonssystem at opplysningstidens byer ble utstyrt med grønne lunger og et kontinuerlig veinett. Slik lungene opptar surstoff til forbrenning, ble rom til parker avholdt. Avenyer ble introdusert, med avstikkergater langs sitt løp. Befolkningene i Paris og Washington D.C. kunne dermed, i sin urbane tilværelse, fritt følge arteriene og kapillærårene til surstoffbankene i parker slik som Place Louis XV. Den tilhuggede stens imperialisme var dermed brutt av kunstig innført natur som med sin Phyrriske seier over byen vokste opp under statsgartnernes planlagte kultivering. Harveys oppdagelse – skal vi tro Sennett – har ennå ikke avfødt sin arvtager. Derfor er det fortsatt grøntområder og samferdselstilbud som presiseres kraftigst på politikeres og andre byplanleggeres frierferder. Sennetts bok avslutter med London og New York, Europas og USAs – og den vestlige sivilisasjons – sentra for kultur og handel.

Likevel runder Sennett av med betraktninger som tillater oss å spekulere på om ikke sirkulasjon og respirasjon kan ha trukket sitt siste åndedrett; kan ha avsluttet sin puls. Selv om New York er brodert med et tilnærmet perfekt gitterverk av gater og kvartal er det ikke mulig å avgjøre hva som skulle være sentrum i det ordnede virvar. Sant nok, bevegeligheten er forbausende god – hvis vi ser bort fra trafikk opphopninger – og kun noen kuperinger i terrenget forstyrrer muligheten til å se tvers igjennom Manhattan i fire himmelretninger. Det er derfor lett å forestille seg pendlere på t-banen som blodlegemer i pulserende flyt gjennom et overveid årenett. Men myndighetene må i dag kjempe for bevaringen av den gamle og eneste gjenværende lungen Central Park, og noe egentlig hjerte er ikke identifiserbart uansett viviseksjon. New York er også en temmelig gammel by, hvertfall på det nordamerikanske kontinent. Nyere Sørvestlige amerikanske byer er, på sin side, fullstendig fri for kjerne.

»There is no center here. To tell you the truth, this city has no personality« fikk jeg og min reisepartner høre av en bartender i Phoenix – USAs nest hurtigst voksende by. Vi hadde krysset det geografiske midtpunktet i byen flere ganger på leten etter byens sjel med samme iver som tidlige vitenskapsmenn grov i gravrøvede lik. Under en fullstendig demokratisk prosess vokser Phoenix frem på tomtprisens tegnebrett. Frykten for monopolet er vel det eneste grunnleggende skillet mellom markedets og politikkens valgkamp? Flertallets støtte gir politiske byplanleggere tillatelse til å utforme og endre. Økonomisk enevelde ville kunne gjort det samme, hadde det ikke vært for lovverkets bekjempelse. Et marked skal ikke ha noen kjerne, men spredes ut over ørkenen og reise seg som Phoenix ut av Arizonas støv. Er ikke hjernen denne fuglens anatomiske forbilde?

I en delvis uutgrunnelig labyrint av nervetråder og synapser fatter hjernen beslutninger for hele organismen. På menneskekroppens kontrolltårn utøves den hardest subsidierte akademiske medisinske forskning, med det endelige »a-ha« oppnådd i forrige århundres oppdagelse at det ikke er noen egentlig autoritet i hjernen selv. Hjernen er simpelthen et selvstendig system uten karakteristikkene til den kjente kinesiske eske hvorav nye bokser kan slippes ut i en teoretisk evig regress. Hjernen har ingen hjerne! Den eldre jakten på beslutningstagerens beslutningstager – Homunculus – har siden vært avsluttet. Derimot ble markedsmetaforen introdusert til medisinen (egentlig en slutning av den biologiske sirkel, opprunden i evolusjonsteoriens prototype). Hjernens ulike komponenter absorberer den nerveinformasjonen de trenger for å utøve sin henviste funksjon i autarkisk isolasjon fra sine søsteravdelinger.

Ord som »informasjonsbyen« og »urbant nettverk« røper at vår samtids ideal ikke lenger anser byen slik de gamle grekerne gjorde: som en selvforsynt enhet med egne behov borgerne trofast skulle innfri. Phoenix forventer verken at borgerne trofast skal bebo henne gjennom livet – eller i det hele tatt, for den saks skyld: innbyggerne pendler på timeslange kjøreturer til og fra sitt arbeid i en av byens mange sentra. Hennes barn er flyktig utskiftbare og svikefulle både i sin omtale av henne og i sin tilknytning til barndomshjemmet. Forholdet er dermed gjensidig promiskuøst, lik hjernens behandling av informasjonsenhetene den mottar. Disse tjener kun til hjerneavdelingenes funksjonsutførelse, og har umiddelbart avtjent sin verneplikt. Nye rekrutter fra kroppens sanseapparater står alltid klare til erstatning. Det er alltid større hjerterom for en blodcelle i sin evinnelige sirkulasjon. En Parisers og en New Yorkers stolthet over sin by sitter i deres blod, og kjenner ingen parallell i en person fra Phoenix og dennes (ironisk nok) kry likegyldighet. Slik kan de nyte å desillusjonere turister med bemerkninger om at byen »has no soul«.

En kan undre seg om ikke Sennett er for intim med den klassiske ide om byen som isolert og enhetlig livsgrunnlag. Pendleres praksis, samt arbeidsdeling byer imellom, tilkjennegir den organiske solidariteten mellom borgere og by, og byer seg imellom. Phoenix er – som alle andre urbane klynger – avhengige av metabolismen som foregår annetsteds. Det samme med hjernen i det anatomiske system. Den moderne person er forlengst vant med å betegne den allestedsnærværende teknologiske forutsetning for nesten all vår tids mekanikk – datamaskinen – med ordelag lånt fra informasjonsteknologiens forråd. Og det ligger en dypere effekt i slik språkbruk som ikke bare er nominalistisk. En kommandosentral for en hvilken som helst teknisk anordning er ikke lenger besjelet med vilje eller egentlig autoritet, men betraktes som et samlingspunkt for informasjon. Hvorfor ikke det samme med dagens voksende byer? Slik markedet skyr autorisasjon og maktfortetning viser Phoenix ingen tegn til å sedimentere ett bestemt sentrum. Snarere tvert om: nye kjerner slipper til anarkiet. På samme vis som moderne psykologi har avlivet Freuds tanker om sjelelig bildung unnslipper Arizonas største by åket fra den vestlige sivilisasjons barndom. Ved sin sene og eksplosive vekst ligner den det nyfødte barns hjerne som vitenskapen viser er på sitt mest dynamiske stadium allerede da. Da er det ikke lenger behov for noe sentrum verken i geografi, politikk, eller fantasi.

Alexander Z. Ibsen