Norrøne guder, storbyens stories og soloppgangens larm

Om Cornelius Jakhellns poetiske tetralogi, Quadra natura

En vanlig fordom om lyrikk er at det er poetens egen uformidlede stemme vi hører; ingenting kunne passe dårligere på en så hemningsløst teatral og ludisk dikter som Cornelius Jakhelln (f. 1977) – et særfenomen i norsk poesi. I vår utga han Fagernorn, som er tredje bok – og den mest ambisiøse hittil – i en planlagt tetralogi, Quadra natura. Dessverre er det for tidlig å lese bøkene i lys av den overgripende planen for serien, men en foreløpig gjennomgang av de tre første bøkene vil det likevel være anledning til.

Allerede ved debuten i 2001 stakk Jakhelln seg ut fra den jevne strømmen av betonggrå samtidslyrikk. Debutboken Gebura Muse. Quadra Natura 0001 er, om ikke direkte matematisk sublim, iallfall bemerkelsesverdig i sitt rent arkitektoniske ambisjonsnivå. Denne »tallenes bok« griper med sin fanatiske forkjærlighet for det numeriske tilbake til såvel en pythagoreisk tanke om at både den fysiske og den musiske verden er matematisk i sitt vesen, som til middelalderens og renessansens religiøse tallsymbolikk og -mystikk hos f.eks. Dante, Boccaccio og Petrarca. I denne tradisjonen er matematikkens kvadratur (opphøyelsen i annen potens) også et uttrykk for en »kvadranatur«, en matematisk og viselig innrettet verden.

Det er norrøn diktning og mytologi sammen med black metal som er de friske kildene Jakhelln dypper fjærpennen i, men i Gebura Muse aner vi også slektskap med andre litterære sjangrer og miljø, særlig den franske avantgardegruppen »Oulipo«. Det er en samling av forfattere og matematikere med røtter i 1960-tallets Frankrike som dyrker det ludiske og eksperimentelle med regelfascinasjon og sans for aforismer og slående fyndord. Der den forutgående avantgarde-generasjonen, surrealistene, fremmet automatskrift og frigjørelse fra form, betrakter oulipo-diktere nettopp »contraintes«, dvs. regler, teknikk og logisk-matematiske strukturer, som de viktigste prinsippene for litterær skapelse. Fascinasjonen for regler og konstruksjon går på tvers av kategorier som modernisme eller tradisjonalisme.

Komposisjonsprinsippet i Gebura Muse er sinnrikt. Fire »bøker« inneholder hver fire avdelinger à fire tekster, til sammen 64 tekster eller »artikler«. I både form og tema hviler boken på de fire begrepspilarene TILBLIVELSE, FREMSKRITT, FULLBYRDELSE og FORDERVELSE, tillempet fra renessanseforfatteren Leroys språkteori. Disse fire kategoriene danner en rekke som med sine ulike mulige permutasjoner og kombinasjoner plasserer hver enkelttekst inn i et intrikat mønster. Hver av de fire tekstene i hver av de fire avdelingene i hver av de fire »bøkene« faller nemlig inn under en av disse fire kategoriene, hvilket muliggjør kombinasjoner fra tre like til tre ulike.

Bokens noe vidløftige undertittel lyder: Kvadranaturens 64 første artikler, om all-lydens og sjelelskens tilblivelse, om republikken og lovenes fremskritt, om de forfengelige og straffens fullbyrdelse, om forsoningen og ringens fordervelse, utlagt i fire bøker under tilintetgjørelsen av sjimpansen Ibliis og tilblivelsen av mennesket Ibliis, forfattet av Cornelii penn og fremlagt på norsk språk, etter anmodning fra Gebura, tilintetgjøreren. Dette er faktisk et ganske presist resymé av boken, som de gamle boktitlene på en helside ofte var, hvor babelske de enn lød. Her opptrer også Leroys femte kategori, tilintetgjørelse, som spiller en viktig rolle – og dessuten de mytiske skikkelsene Ibliis og Gebura. Disse kan først synes å representere det mannlige og det kvinnelige prinsipp, som Phun-Abiriel og Ohebiel i Wergelands Skabelsen, Mennesket og Messias; men Ibliis forvandles fra ape til menneske og er samtidig »Diabolos, dsjinn og djevel«, og Gebura forvandles fra kvinnelig muse til mannlig general. De to figurene opptrer i en slags rammefortelling som løper parallelt med »artiklene«. Den er plassert i margen og binder overskriftene i hop, slik at de til sammen utgjør en egen sammenhengende tekst. Denne rapsodiske beretningen som således danner et andre komposisjonsprinsipp, blander kristent, islamsk og darwinistisk tankegods i form av skapelses-myter, historiefilosofi og apokalyptiske forestillinger, i tillegg til en mer hverdagslig samtids-koloritt. Denne miksturen av metafysikk og realisme, republikk og ring, er en ung og selv-bevisst form for bad taste som smaker mer av Tolkien og fantasy enn av Wagner og Stefan George.

Det er vanskelig å overskue den fulle betydning av disse komposisjonsprinsippene – også hvorvidt de er ment å ha noen spesifikk tolkningsrelevans i det hele, eller om det snarere er tale om en eksperimentell konfrontasjon mellom et vilkårlig system og en gitt tekst, altså en slags matematisk humor eller ironi. Spørsmålet er likevel først og fremst om disse tekstene – som spenner fra det fabulerende mytiske og episke til det aforistiske og sentensiøse – har tilstrekkelig substans i seg til å kunne forsvare og bære en slik monumental arkitektur. Noe bærer nok preg av en litt pubertal profetisk positur med ekko fra Koranen og Zarathustra, men bare slik at det sjarmerer mer enn det sjenerer. Sjeldnere trer foreløpig mer lyriske tonaliteter i forgrunnen.

I et slags kunstnerisk manifest i Dagbladet i 2004 skrev Jakhelln: »Sangen nektes adgang til poesien fordi det ikke finnes noe å besynge. Følsomheten er murt inne bak kritikk og teori.« I og med at han gir »den oppblåste humanismen« skylden og snakker om »vår teologiske sultkatastrofe«, er det nærliggende å tolke ham dit hen at han i likhet med romantikerne omkring år 1800 sørger over tapet av de gamle mytologier og etterlyser en ny. Men en »ny« mytologi kan bare bygges over de gamle, og et stikkord blir da det som i religionsforskningen kalles synkretisme, dvs. religionsblanding. De store religioner og den store diktning har til alle tider hatt synkretistiske trekk, og Jakhelln selv kvier seg ikke for å skrive seg inn i denne tradisjonen. I sitt opus 2 – Yggdraliv. Quadra Natura 0011 (en henspilling på det norrøne verdenstreet Yggdrasil) – blander han norrøn og gresk gudelære, biologi og informatikk, Dante og Voluspå, tidløs allegori og samtidsrealisme. Debutbokens tallmagi, for ikke å si tallmani, er om ikke forlatt, så iallfall neddempet til fordel for en enklere oppbygning i tre etapper i henhold til de gamle opphavs- og endetidsmytene: Ginnungagap – Yggdraliv – Ragnarok. Også denne gangen er Jakhelln krast apokalyptisk og satirisk, og ingen går fri. Her påkalles »Assassins sans frontières« (Mordere uten grenser); den greske myteskikkelsen Protevs blir en islandsk naturmaskin fra 999 ved navn Proteifur; dverger og breughelske demoner snakker med sørlandsdialekt; og »antimodernister« som undertegnede må finne seg i å bli gruppert med »Bødler« og »Gledespiker«, »Frankofile« og »Heideggerianere«, under mottoet »Det er vår tur til å ta feil«. I sannhet en menneskerett!

Mellom linjene i sitt manifest i Dagbladet i anledning utgivelsen av Yggdraliv etterlyste Jakhelln en syngende poesi, og akkurat det hadde han vel på dette tidspunkt ennå ikke realisert selv. Ordmusikken og »det ville kor« var ennå bare unntaksvis hørbare nok. I Yggdraliv er fremdeles mange av de sterkeste partiene rene prosatekster: de atten underlige prosastykkene i avdelingen »Midgårdskretsen: Objekter fra Odins eksternminne«, samt epilogen »QN 0011«.

I Fagernorn, den tredje boken, finnes som i de to foregående en veksling mellom kontrasterende stilleier og formspråk. Men denne gangen er innslagene av musikalske og bundne former fremtredende – hva enten de er i rap-form eller i den ærverdige skikkelse av en avsluttende sonettkrans. Jakhelln tar seg riktignok store friheter med rim og rytme; med sin energiske miks av høyt og lavt får han til og med sonetten til å lyde som noe midt mellom hiphop og limerick:

Guden var busy med å skaffe seg en woman.
Da veveren ba om hjelp, smilte han og sa »jada«,
så forsvant han straks med et kjei fra Granada,
meldte »ingen er perfekt, jeg gjør så godt jeg kan«.
(s. 137)

Boken er oppbygd av fire todelte bolker, hvorav første del i hver bolk kalles »Lokemål« – et »kvad« lagt i munnen på luringen Loke fra norrøn mytologi. Noe vi skal ha i mente når vi leser linjer som dette fra det mest kontroversielle diktet i samlingen, »Représailles à Versailles«:

Jeg skal stå over deg som din enøyde herre,
forsikre meg om at du går fra vondt til verre,

sperre den smale sti, blokkere den brede vei
så naturen aldri mer slipper til en som deg,

et bedervet bomskudd fra livets råtne grein.
Jeg er rein nok til å kaste den første stein

der du ligger begravd til halsen i sharia.
Visst er det for seint å be til jomfru Maria!

Hun står først i rekken av kvinner med slør,
det er hun som skal steine deg like til du dør.

(s. 125f)

Her svarer Loke – ifølge Jakhelln i intervjuer – fargede rasistiske rappere i Paris i deres eget språk: Jakhelln opplevde selv »omvendt rasisme« i en forstad av Paris, og lot sinnet få uttrykk i dette eminemske nidverset. »Vi kalte dere niggere, nå er det omvendt / Vi kalte dere niggere, nå er det for sent«, står det et annet sted (s. 120). »Leflingen med det svarteste«, som en anmelder kalte det, har gjort sitt til at mange har avvist samlingen som »farlig lek« og til og med betraktet det som en invitasjon til »fruktbarhet, rase og imperialisme« på bekostning av »dialog og servilitet«. At Jakhelln møtes med den obligatoriske fascisme-beskyldningen av norske anmeldere, er ikke nettopp overraskende, men mer absurd urimelig enn selv disse gjensidig sjåvinistiske tiradene (og viser langt mindre sjangerbevissthet enn Jakhelln og kanskje også rapperne legger for dagen). For den som er mett av de evige deskriptive inntrykkene og avgrensningen av det menneskelige følelsesregistret, som lenge har vært en hovedtendens i samtidspoesien, byr dette diktet på noe nytt – en frisk, emosjonell utladning.

En muntlig fremførelse kan gi oss nye innsikter og rydde unna de negative innvendingene. Når dikteren leser opp sin egen poesi, har han anledning til å nyansere forholdet mellom ironi og alvor, og dermed få bedre kontroll over responsen hos tilhøreren. I så fall vil de to mest markante kvalitetene ved Fagernorn komme til syne: Vitaliseringen av poesien gjennom lån fra populærkulturen og styrken ved en lyrisk ambivalens og ironi. Leseren gjør derfor feil i å redusere diktet til en rasistisk ytring eller et politisk statement.

Om diktet inneholder tradisjonelle former som rim og rytme, og gir til kjenne et identifiserbart dikter-jeg, har det, som enkelte bokmeldere har pekt på, lite med konvensjonell introvert sentrallyrikk å gjøre. Men det handler heller ikke om skråsikker, ropende polemikk. Hører man dikteren lese opp kvadet, vil man skjønne hva slags diktning det er tale om: Det er i samsvar med reglene for hiphop og må forståes innenfor rammen av en av rappens mest populære former, verseduellen. I likhet med hiphop balanserer det mellom alvor og humor i uttrykket, med den virkning at sinnesutbruddet blir hengende litt i det fri: Alvoret gjør at avsenderen frigjør sine sterke følelser, mens humoren gjør at mottageren (selv om han opplever det som en personlig krenkelse) ikke kan underslå den ludiske dimensjonen i diktet – innslaget av lek og spill. Den eneste måten å hevne seg på da, er ikke å ty til fysisk vold, men å forfatte et sterkere niddikt.

Vi nevnte slektskapet med hiphop, men vi kan like gjerne lese Fagernorn i relasjon til walisisk middelalderpoesi eller norrøn skaldediktning som til dagens populærkultur (mange teknikker og motiver fra tradisjonen har jo nettopp overvintret i rock og rap). Diktet »A satire on Rhys Meigen« av den walisiske 1300-tallsskalden Dafydd ap Gwilym (en av de mest undervurderte diktere i vestlig middelalderpoesi) er en parallell til Jakhellns poetiske »nidstang« og er likeledes blitt til i en verseduell eller poetisk kappestrid. Diktet er vel å merke ikke bare en personfornærmelse full av bannord, men først og fremst en magisk formel som tilfredsstiller de kompliserte innholdsmessige og formelle kravene til satiresjangeren. Poesien har mye av sitt utspring i magi og maning, og satire og lovtale betraktes som to av de eldste diktformene. Men på dette stadiet av middelalderen hadde keltisk poesi kommet så langt i en sekulariseringsprosess at den kollektive og rituelle sammenhengen ikke kjentes så sterk lenger. Dikterene har dermed kunnet gi rom for individuelle tolkninger av konvensjonen og lek og eksperimentering med språket. Det er dermed ikke sagt at den magiske virkningen helt var tapt. Her er et lite utdrag fra diktet:

Odious man, scab-legged, clumsy, trouser-farting,             crooked and feeble –
Blessed is he who would hang him;
Waist of a beggar whose task, with worn dish, is to             find curds,
Nape of a tough tomcat sharply prying.

(oversatt fra walisisk av Gwyn Thomas)

Norrøn skaldekunst er for øvrig full av slike eksempler. Og det skulle ikke forundre oss om den beleste Jakhelln har lært av satirekunsten hos de gamle skaldene. De urettferdige dommene som Jakhelln har vært utsatt for, kommer muligens av det faktum at enkelte skriftorienterte bokanmeldere har utviklet begrepsapparatet sitt i opposisjon til en forutgående inderlig, stundom patosfylt, bekjennelseslyrikk på vers. Når de støter på versifikatorisk diktning, får vi famlende lesninger som tar ordene til dikteren for bokstavelig. Som hos Gwilym handler det ikke først og fremst om sentrallyrikk med intimitet og patos, men vel så mye om en karnevalistisk litteratur med kjennetegnene ironi, flerstemthet og lek.

Det skulle likevel ikke være nødvendig å lytte til en opplesning av Jakhelln for å skjønne dette. Ironien kommer klart til uttrykk i skriftlig form. Overdrivelser som »voldtas av Napoleon med sin hær« (s. 124) taler for seg selv, eller »Du er en zånn lixom-fraansk, pretensjeus unorsk / Den får Logings ta, som blei oppfostra på stortorsk« (s. 80) og »Ragnarokk tar livstreet og nordheimene ni. / Ragnarokk tar rapperens middelaldermikk. / Ragnarokk tar Frøys pornostjernepikk. / Ragnarokk tar Yoda og Obi-Wan kenobi« (s. 136). Bad-taste-formuleringene står i stil med »trouser-farting« hos Gwilym. Jakhellns poetikk kalles »post-humanistisk«, men i sammenligning med dominerende og over-teoretiserende eller trivialiserende kunstuttrykk i samtiden vil Jakhellns »umenneskelige fantasi« kanskje fremstå som mer umiddelbart menneskelig enn mange synes villig til å innrømme. En videre humanisme kan bety å vise frem hele spekteret av menneskelige følelser, både kontrollerte og ukontrollerte ytringer. Det ludiske elementet i denne sjangeren gir den nødvendige avstanden mellom dikteren og diktet, men de menneskelige følelsene er likevel ikke til å ignorere. Heller ikke den magiske kraften i diktene: Et walisisk sagn vil ha det til at Rhys Meigen falt død om da Dafydd ap Gwilym sa frem diktet for ham!

»Diktning er et skittent mangfold«, skriver Jakhelln i sin poetikk på innbretten av Fagernorn, og selve det urene synes å være Jakhellns ideal: sjangerblanding, mytologisk synkretisme, høy- og lavstil, tradisjon og samtid:

Skjebneveven Fagernorn samler Gram og Garm,
storbyenes storier og soloppgangens larm.

Skalden har vandret fra Valle til Bellville,
mellom gårder og greiner i asken Yggdrasil.

Menneskenevroner myldrer mellom bygg.
Over steinhjernen flyr den enøyde Ygg.

Åsgårds slitne guder bor på gata i Paris.
Etter Ragnarok la æsene hjemreisen på is.

(s. 7)

Den siste setningen er vesentlig for forståelsen av Jakhellns forhold til den norrøne gudelæren. Diktet presenterer norrøn mytologi som en verden forflyttet til en ny virkelighet – nattelivet i Paris med sine urbane fortellinger. Vi kan forstå det som reisene til den søkende og rastløse skalden Jakhelln i utlandet, bort fra et Norge han føler seg utilpass i. Eksilet gir et mer hamsunsk enn vinjesk tvisyn på den norske identiteten: Lengsel etter »Ættekoia« og en mer opprinnelig vitalitet og en ledsagende vemmelse over sam-tidens nyrike og bløtaktige seder. Men på et dypere plan ligger ikke vekten på »hjemreisen«, det etterlengtede hjemlandet, men den nye virkeligheten gudene har havnet i. De norrøne gudene har lagt »hjemreisen« til et homogent verdensbilde og en ugjenkallelig fortid på is. De er blitt værende i et urbant og (post)moderne konglomerat av forskjellige kulturelle uttrykk og diktsjangrer: i hiphop, i black metal, i moderne fransk litteraturteori og filosofi.

Skaldens oppgave blir dermed å revitalisere norrøn visdom og diktformer i dette heterogene feltet, og dette prosjektet kommer til uttrykk gjennom hele boken. Først i forbindelse med kortdiktene på side 24 og utover: Her forenes det knappe norrøne skaldespråket med minimalisme og gir leseren en hemmelighetsfull, esoterisk utlegning av Futhark-alfabetet. Så i de didaktiske diktene s. 43 og utover: Ved første gangs lesning kan vi lett få inntrykk av en øverlandsk moralistisk brukslyrikk; men leser vi diktene i den nevnte konteksten, handler det heller om en gjenoppdagelse av klokskapen fra Håvamål. Jakhelln gir skolebarn formaninger: »En djevel på gitar og konge over ballen, / ja! Men ord og tall bør du ha plass til i skallen«, og kritiserer norsk (u)kultur med humoristisk snert: »Håvamåls visdom er intet sted å skue / under den nyrike nordmannens nisselue«. Prosadiktene s. 58 og utover kan leses som urbaniserte norrøne myter, enkelte med et marerittaktig og dommedagsprofetisk innhold som vekker assosiasjoner til Voluspå. Et høydepunkt er »Lokemål, tredje kvad«, som gir plass til satire over fransk litteraturteori og filosofi, norsk politikk og kristendom. Det er bokens mest løsslupne parti, der et sant babelsk kor kommer til orde med gebrokne aksenter, miks av sørlandsdialekt og bokmål med fransk, tysk eller svensk aksent og fremtidsspråk à la Øyvind Rimbereids Solaris korrigert. Det er ikke tilfeldig at Jakhelln gjennom hele boken sammenligner seg med kaosguden Loke, som er kjent for sitt tvisyn og omskiftelige lynne.

Den siste delen, »Sonetter fra den umenne-skelige fantasi«, må også nevnes. Det er en sonettkrans – dvs. at de fjorten siste sonettene begynner på siste verselinje i det foregående diktet, og alle verselinjene hentes frem igjen på slutten av syklusen og settes sammen til det siste og femtende diktet, den såkalte »mestersonetten«. Disse verselinjene repeteres således hele tre ganger. Sonettkransen er en krevende form; den gir dikteren store utfordringer i forbindelse med naturlig språkfølelse og setningslogikk, men åpner samtidig for overraskende kombinasjoner av klang og mening. Den vitale ord- og rimassosiasjonsstrømmen vi er vitne til hos Jakhelln, fornyer den norske versekunsten med vågale og morsome rimpar.
Boken vekker assosiasjoner til mange litterære epoker, også til barokken og dens motivkrets: sensualisme, vanitas- og dødsbevissthet. Sonett nr. 13 fører tankene på humoristisk vis til engelsk metafysikk og »To his coy mistress« av Andrew Marvell. Men bakteppet er ikke antikk marmor og edelstener fra den nye verden, men dampende sex med lær og latex:

Med seletøy og strap-on, høye hæler og pisk,
sexe drengene så sykt at klokkene ringer.
Det er slike madammer som gjør gutter til menn.

Hygg deg mens du kan, når du er ung og frisk,
før Kronos kommer for å rive av Eros’ vinger.
Tiden sparer ingen, ei heller Cornelii Penn.

(s. 144)

Flytter vi referanserammen lenger frem i tid, ser vi at Jakhelln poserer elegant som selvbevisst hedning à la Wagner og Nietzsche, og boken blir som en outrert nyiscenesettelse av Der Ring des Nibelungen (med avstikkere til Tristan und Isolde og skråblikk til norsk samtid). Nietzsches »Übermensch« er erstattet med »hypergutten«, og hinsides godt og ondt deler vi Oklahoma-bomberen Timothy McVeighs siste minutter før henrettelsen i teksten »Oklahoma mon amour«. Minst overbevisende er kanskje de partiene der Loke-masken glir over i en litt anstrengt satanisme.

Tilknytningen til populærkultur er både styrken og svakheten ved boken. Populærkulturen er den nøytrale grunnen de norrøne fortellingene, versifikasjonen, sensualismen og dramatikken har fått leve videre i etter forvisningen fra den litterære institusjonen. Det er ingen tvil om at den således er en kilde til fornyelse. Ved å vende seg til subkulturer som rap og black metal oppdager Jakhelln at de gamle gudene ennå er sprell levende og mer enn gjerne lar seg bruke i kunst og poesi. Men fantasteriet i enkelte subkulturer gir ikke alltid den beste grobunnen for nyanserikdom og dybde. Det er ingenting i veien med blanding av trash og finkultur, at ord som »tørrfisk«, »satanrock« og »norner« opptrer i samme dikt, eller at guden Loke farter fra bakgatene i Paris til Sørlandet og synger på tysk-norsk. Men det blir problematisk når hedendomen rendyrkes som den eneste sanne opposisjonen og kristendommen hvitmales som en sosialdemokratisk snillisme-kultur. Vi unner virkelig norske gladkristne spitord fra en frekk og freidig rapper-Loke. Men impulser fra skandinavisk nyhedendom må balanseres med en motvekt. Nytenkning gjennom veien til Europa, klassisk kunst og litteratur, viser oss at kristen og norrøn mytologi ikke er moralske absolutter, men at begge er like rike på indre motsetninger mellom det gode og onde. Jakhellns sympati ligger hos de kjente, kjære bandittene, og han dikter opp allianser mellom mørkemaktene i kristendom og hedendom, men står således i fare for å gi oss en stereotypisk Judas og Loke – den sistnevnte kalles »den siste Messias, den onde hyrde« (s. 10).

Å skape en ny norrøn myte, et »Lokemål« med et apokryfisk tilsnitt, er et interessant prosjekt og et utmerket utgangspunkt for dramatikk og imaginasjon. Men smittefaren fra det ensidige kristendomshatet og sensasjonspreget ved et slikt norrønt Judasevangelium ligger truende nær. Hva med å dikte flere roller inn i den motsetningsfulle guden Loke, ikke bare den satanistiske opprøreren, eller skape et »Balder-mål« og vise guden fra andre posisjoner enn offerrollen – at hans ulykke kanskje var selvforskyldt – og dermed ikke gi oss en sjablongmessig fremstilling av hedendom og kristendom, men gjenskape mytene som kunstnerisk og psykologisk overraskende og nyanserte fortellinger?

Det er vel ingen i norsk litteratur som har gitt et bedre bilde av det gagnløse i et ensidig opprør mot kristendommen enn Olaf Bull i diktet »Avguder«. Her beretter dikteren at han ga i sin »ungdoms rus / et løfte om at leve livet, / fra dype, røde kilders brus« og reise en støtte for å »sønderrive det kristelige mare-bindet / av to aartusener om sindet«. Men han kommer til den konklusjon at det var »en taakegud det gjaldt«, og at den prometevske støtten selv ble »en avgud, kold og haard«:

Hvad hjælper trods imot en gud,
som hersker øde, tænkt og kold,
naar støtten, reist paa mandens bud,
blir selv uvirkelig og gold,
og ved den vé, som gjennemlides,
til samme maskes grin forvrides!

Men tross denne innvendingen viser Jakhelln igjen at han behersker et usedvanlig bredt utrykksregister – fra konsentrerte billeddikt og aforismer til utpenslede allegorier, fra (mer eller mindre) sober sonett til utsøkt kortprosa. Og er det ikke nettopp den intensiverte rolle- og språkbevisstheten som hever Jakhellns tekst opp over det populærkulturelle til kunstens nivå? Fagernorn er et foreløpig høydepunkt i et av de mest originale prosjekter i nyere norsk diktning – et prosjekt som i denne konteksten kanskje bare kan sammenlignes med Thure Erik Lunds romantetralogi om Thomas Myrbråten. Boken vitner om en vilje til å ta sjanser og røre seg i et poesilandskap utenfor de opptråkkede stiene. Jakhelln har fått bred mottagelse i media, selv om han ikke alltid har fått imøtekommende eller kongeniale lesninger. Men om enkelte anmeldere leser ham fra en moralistisk synsvinkel, tror vi ikke de fleste leserene har vanskeligheter med å fange opp ironien og humoren, den uærbødige blandingen av norrøne og moderne myter, leken med konvensjonene fra klassisk poesi og populærkultur. For å unngå misforståelser i fremtiden ville det muligens være en fordel å understreke den ludiske kvaliteten i diktene med å utstyre den siste boken i Quadra natura-syklusen med en CD med hans beste opplesninger? Fagernorn er en gjenoppdagelse av poesiens muntlige kilde og er et godt eksempel på et produktivt samarbeid mellom populærkultur og seriøs poesi. Skalden kan med god grunn lovprise sitt eget verk:

Jeg binder mine tråder, husker mine kvinner,
binder opp erfaringen før sollyset svinner.

Jeg har skinnbilder å gi sansenes saga,
bygderim fra rap og skjebneklang fra raga.

Jeg har sanger å synge, gamle sagn å syne.
Takk til Odin for at Suttung lot seg tyne!

Min hug ble lagd av jord, så preget med tegn.
Sæl er skalden som gir runer til hvit stein.

(s. 44)

Eirik Lodén og Ronny Spaans

One thought on “Norrøne guder, storbyens stories og soloppgangens larm

  1. Hi blogger, i must say you have very interesting content
    here. Your page can go viral. You need initial traffic boost
    only. How to get it? Search for; Mertiso’s
    tips go viral

Leave a Reply

Your email address will not be published.