Om Hermes Trismegistos, Giordano Bruno og den okkulte vitenskapen i renessansen

Det er allment kjent at renessansen innebar en gjenoppvekking av antikkens vitenskap og kultur. Helt siden Jacob Burckhardt ga ut sitt klassiske verk Kulturen i renessansens Italia i 1869, har det vært vanlig å be-trakte renessansen som selve inngangsportalen til den moderne verden. Det er imidlertid ikke så kjent at renessansen ikke bare innebar en økende grad av vitenskapeliggjøring i forhold kulturen, der et nytt syn på mennesket og naturen ble introdusert, men at det løper flere tradisjoner parallelt med denne, tradisjoner som har sine opphav i kristen og jødisk mystikk. Jeg tenker her spesielt på gnostisisme, som til dels er en videreføring av kristen dualistisk tenkning, men også på platonsk holistisk tenkning, på jødisk kaballa, og ikke minst på den tradisjonen som denne artikkelen skal handle om: Den hermetiske tradisjonen.

Man kan gjerne betrakte Jacob Burckhardts verk som begynnelsen på en vitenskapelig revolusjon. Før dette ble renessansen betraktet som en periode med levendegjøring av det kunstneriske elementet i mennesket, der maleri, skulptur og arkitektur sto sentralt, men den vitenskapelige nyorienteringen ved renessansen var man ikke fullt så opptatt av. Etter Jacob Burchardt har man vært vant til å tenke at renessansen er selve modernitetens inngangsportal, der mennesket og naturen ikke lenger blir forklart ut fra andre instanser enn seg selv. Men enda en nyorientering kom med historikeren Francis A. Yates verk Modernitetens okkulte inspirasjon, som kom ut i 1964, der hun knytter hermetismen til Gnosis, muligheten for å oppnå kunnskap om og enhet med Gud. Denne Unio Mystica flettes altså sammen med utviklingen av den moderne vitenskapen. Denne tesen er i dag anerkjent av alle seriøse forskere, men blant de mindre lærde er den ikke fullt så kjent, og de fleste tror nok fremdeles at Giordano Bruno døde som den moderne vitenskapens martyr, noe som i dag regnes som direkte galt. Giordano Bruno var ikke noe moderne menneske i den forstand vi liker å tenke på ham som, men en naturmysiker og kabbalist, som brukte den Copernicanske vendingen, overgangen til det heliosentriske verdensbilde, som grokasse for sitt store kosmiske verdensutsyn, der solen ble oppfattet som symbol for det guddommelige. Hermetismen innebærer en dyrkelse av solen som kilde for magiske krefter, og man kan selv tenke seg hvor godt det Copernicanske verdensbildet passet til hermetismens soldyrkelse. Giordano Bruno foraktet matematikken som vitenskap, da han mente at dens muligheter til å gi forståelse for naturens hemmeligheter var høyst begrensede, og han betraktet ikke Copernicus som en særlig innsiktsfull mann, men som et menneske som hadde kommet så langt som det er mulig å komme i forhold til innsikt i naturen, ved hjelp av en så lite viktig vitenskap som matematikken.

Den hermetiske tradisjonen er oppkalt etter Hermes Trismegistos. Trismegistos betyr »Den trefoldige store«. Opprinnelig har man trodd at Hermes Trismegistos var en person, trolig en egyptisk prest. Dette har man trodd til langt ut i moderne tid. Men senere har navnet navnet Hermes Trismegistos vist seg å være et samlende forfatternavn for en rekke ulike mystiske verker. Renessansen innebar ikke bare gjenoppvekkelse av en gammel vitenskapstradisjon, en vitenskapstradisjon som for lengst hadde sluttet å utvikle seg mens Pax Romana sto på høyden av sin effektivitet, men også som en gjenoppdagelse av disse hermetiske skriftene. De hermetiske skriftene dreier seg om hvordan mennesker kan oppnå et forhold til de guddommelige kreftene i kosmos gjennom bruk av ulike former for magi, der ikke minst utviklingen av hukommelseskunsten står sentralt. Giordano Bruno var altså ikke en av vitenskapens mod-erne martyrer, men en magiker og hermetiker, som håpet å opp-nå guddommelig status gjennom bruk av magiske krefter.

Hva er hermetisme, og hva gjorde denne tradisjonen så farlig for den katolske kirken? På etthundretallet etter Kristus var den allmenne stemningen at fornuften hadde spillt fallitt, og at man måtte finne andre måter å søke kunnskap på enn den kalde, rasjonelle. Å finne frem til nye, magiske måter å søke kunnskap på, ble derfor nødvendig for å oppnå erkjennelse. Perioden var preget av den store Romerske freden, og det var liten utvikling på det vitenskapelige området. Den greske filosofiens altomfattende intellektuelle virksomhet var døende, da de vitenskapelige hypotesene ble stående uprøvde. Frykten for hybris rådet med andre ord fremdeles, slik den hadde gjort helt siden den greske antikken. Samtidig rådet det stor nysgjerrighet og utforskertrang på det intellektuelle området. Men dessverre hadde heller ikke filosofien utviklet seg særlig siden platonikere, epikureere og stoikere hadde sin storhetstid, og disse skolenes tanker kunne bare gjentas igjen og igjen. Nye måter å søke kunnskap på tvang seg frem, og ikke minst ble Nous, intuisjonen, sett på som en viktig kilde til kunnskap. Som kjent var renessansen i mangt og meget tilbakeskuende, og det var også denne tidens tenkning, da man har ment at kunnskapens tempel befant seg i en tapt epoke, i egyptens tid. Gjenoppdagelsen av de hermetiske skriftene i renessansen avfødte en ny tro på mulighetene for å finne kunnskap. Men denne kunnskapen var ikke vitenskapelig, men overnaturlig, og var knyttet til trolldom og hekseri. Den ble med andre ord ansett for å være en trussel mot den katolske kirken. Men det ville ikke være riktig å skille den overnaturlige kunnskapen fra den vitenskapelige. Tvert imot ser det ut til at de var sammenvokste som siamesiske tvilinger. Det er vår moderne tid som har skåret magien vekk fra rasjonaliteten. Vår tid er som kjent avmystifisert. Det var ikke renessansen.

Man har ansett Hermes Trismegistos for å være en egyptisk prest, med særlige innsikter i det guddommelige. Ingen fant grunn til å tvile på at denne personen var reell. Altså heller ikke Augustin. Man kan forbauses over at han aldri satte spørsmålstegn ved myten omkring dette navnet. Og Augustin kunne man ikke tvile på. Det ville vært det samme som å tvile på en av de største autoritetene innenfor tenkningens historie. Senere har man altså funnet ut at det var nettopp i denne epoken, under Pax Romana, at de hermetiske skiftene ble forfattet, av en rekke forskjellige greske forfattere. De har ofte form av en dialog mellom lærer og elev, der eleven bringes til opplysning gjennom åpenbaring. Filosofi smelter sammen med religion. Da man hadde den oppfatningen, som ble bevart til langt ut i renessansen, at kunnskap er noe rent, gammelt og hellig, ble egyptiske prester oppsøkt i denne perioden, altså fra mellom ett hundre til trehundre etter Kristus, da man tenkte at disse var i besittelse av hemmelig kunnskap om de guddommelig kreftene i menneskesinnet.

Et av de mest kjente hermetiske skriftene, Asclepius, inneholder beskrivelser av alt fra hvordan de egyptiske prestene ga sine guddommelige statuer liv, til profetier om fremtiden, og om hvordan man skal vekke de døde gudene til livet, slik at de igjen vil gjennomsyre kosmos med sin kraft. Hermes Trismegistus ble altså lenge akseptert som en virkelig person – helt frem til 1641 – og for eksempel beskriver og nevner Augustin denne »personen« i verket De Civitate Dei, der et helt kapittel omhandler denne »personens« filosofi, eller »Den platonske filosofi«, som han kaller det. At denne formen for kunnskap ble ansett som farlig, viser bare hvor alvorlig man tok den.

Augustin skriver: »Hermes sier faktisk mye riktig om den høyeste Gud, men han er allikevel fanget av demonenes spill: Han mener at menneskene skal la seg lede av de Gudene de selv har skapt. Han har også forutsagt – riktignok med smerte – det som kom med kristendommen – nemlig at menneskene skulle bli befridd fra slike guder og bli underlagt den Gud som har skapt mennesket.« (Side 92, De Civitate Dei – Gudsstaten eller Guds by.)

Middelalderkirken hadde innført forbud mot bruk av magi. Dette drev magikerne inn i skjulte kroker. Francis A. Yates skriver: »Det vokste frem en stor mengde litteratur på gresk under navnet Hermes Trismegistos, som handlet om astrologi og de okkulte vitenskaper, om planetenes og steinenes hemmelige egenskaper, og den sympatiske magien som baserte seg på slike egenskaper, om hvordan man skulle lage talismaner til å trekke stjernenes kraft ned til seg, og så videre. Ved siden av disse avhandlingene eller oppskriftene på praktiseringen av astralmagi, som gikk under navnet Hermes, vokste det også frem filosofisk litteratur, som det samme ær-verdige navnet var knyttet til. De to viktigste verkene, Asclepius og Corpus Hermeticum, daterer seg sannsynligvis til mellom hundre og trehundre etter kristus«. (Side 31, Francis A. Yates, Modernitetens okkulte inspirasjon.)

Asclepius dreier seg blant annet om hvordan egypterne dyrket sin religion, og alle de hermetiske skriftene er »gjennomsyret av stor religiøs fromhet«, som Francis A. Yates skriver.
Det er i dag allment anerkjent at denne tiden var preget av stor harmoni på det politiske planet, da det romerske byråkratiet hersket uinnskrenket. Men som tidligere nevnt: Den greske kunnskapen var kommet inn i en blindgate, da grekerne ikke tillot vitenskapelig verifisering av hypoteser. Hypotesedannelsen ble med andre ord aldri gjort om til praktisk virkelighet.
Den greske forestillingen om Hybris, ideen om at man aldri skal tro seg å være lik Gud, står også i kontrast til gudsforholdet som visse av disse skriftene beskriver, da menneskene i disse skiftene tror seg å kunne bli lik Gud, ved bruk av ulike form for magisk innsikt. Etter Augustins mening pleide Hermes omgang med djevelen, noe som skulle få følger for renessansens magikere og hermetikere, ikke minst for Giordano Bruno.

Det hermetiske skriftet »Pimander«, som er tittelen på den første teksten i Corpus Hermeticum, er en åpenbaring av eldgammel, egyptisk visdom: »Pimander, som er sinnet, Nous, eller det guddommelige Mens, viser seg for Trismegistos mens hans fysiske sanser er bund-et, som i en dyp søvn. Trismegistos uttrykker sin lengsel etter å kjenne alle veseners natur, og lengsel etter å kjenne Gud. Pimanders aspekt forandrer seg, og Trismegistos ser en grenseløs visjon som bare er lys. Deretter viser det seg en slags skygge eller mørke, og ut av dette kommer det en slags ild, og inne i den høres et ubeskriv-elig lys, som et brennende stønn, mens det strømmer et hellige ord ut fra lyset, og en ublandet ild springer fra den fuktige regionen mot den sublime, og luften som er lys, følger ildpustet. ‘Det lyset’, sier Pimander, ‘Er meg selv, din Gud, og det lysende ordet som utgår fra Nous er Guds sønn.’ Siden ser Nous, som er alle tings far, at mennesket er lik seg selv, altså guddommelig, men allikevel menneskelig, altså med en dobbelt natur, for mennesket er vakkert, skapt i sin fars bilde, så Gud ble faktisk forelsket i sin egen skikkelse og overga alle sine verker til ham…« (Side 43 og 44, MOI). Verket ble oversatt fra gresk av filosofen Ficinio, og ble trykt første gang i 1447. Det utkom i seksten opplag frem til 1500-tallet. I Ficinios egne kommentarer til verket, bemerker han denne skapelsesberetningens overveldende likhet med 1. Mosebok. Summa summarum dreier verket seg om hvordan mennesket føres fra en sovende tilstand uten Gud, til oppvåkning i Gud.

I middelalderen var Hermes Trismegistos godt kjent, men bare gjennom ett enkelt skrift, og fordømt av mange filosofer. Han ble forbundet med magi og alkymi. Alkymien er forøvrig den moderne kjemiens vugge, da man trodde å kunne skape gull av et hvilket som helst steinlignende organisk materiale, gjennom syv kjemiske forvandlingsprosesser. Disse syv prosessene kalles kalkinasjon, putrefaksjon, solusjon, destillasjon, sublimasjon, konjunksjon og fiksasjon. Denne forvandlingsprosessen ble gjerne omtalt som »de vises sten.« Gjennom forand-ringen ville tre farger vise seg: Først den svarte, indikasjonen på kalkinasjon. Neste farge var den hvite, fargen til putrefaksjon. Den tredje fargen var den røde, tegnet på at den magiske forvandlingen så langt hadde vært vellykket, og at den gikk mot sin fullendelse. Imellom disse tre fargene viser det seg også andre farger i korte mellomstadier, og de beveger seg gjennom hele regnbuespekteret.

Magien deles gjerne inn i to deler: En hvit og en svart magi, det vil si en gudemagi og en demon-magi. Noen hyller Hermes Trismegistus som kristendommens hellige profet, mens andre, ikke minst Augustin, advarer mot den demoniske magien som kommer frem i for eksempel det hermetiske skriftet Asclepius. Men hermetismen inneholder også klare trekk fra jødisk kabbala – noe blant annet filosofen Piccolo della Mirandola behandlet inngående i skriftlig form i renessansen – samt egyptisk magi, astralmagi, alkymi og andre former for skjult viten.
Giordano Bruno ble født i Nola, en liten by i åsene ved Vesuv i 1548. Da han kom i kontakt med de nye tankene som utspant seg fra menneskenes skjulte dyp på denne tiden, (ikke minst satte han seg inn i tankene til Copernicus), og gjorde seg kjent med det helio-sentriske verdensbildet, ble han straks en glødende forsvarer av den nye vitenskapen, men ikke ut fra en moderne holdning til verden. Hos ham ble alt forvandlet til symbol for en indre verden, og denne stormannsgale mannen så i det heliosentriske verdensbildet et perfekt forsvar for sin egen oppfatning av det guddommelige, da solen jo kunne stå som symbol for Gud. Og at universet måtte være uendelig var en selvfølge for Bruno, da mennesket kan finne grenseløs kunnskap om det guddommelige i sin sjel, og da det ville være naturlig at universet i sin fysiske form tilsvarer denne grenseløse kunnskapen på det åndelige planet. For moderne mennesker kan det kanskje fortone seg merkelig, for ikke så si uforståelig, at det disse tankene kunne få så stor betydning. Men det kan bare skje utfra en manglende kunnskap om denne tiden spesielle kulturelle situasjon, som Egon Friedell kanskje er den som har skildret med størst plastisk kraft: »Vi kommer nå til et av tidens viktigste trekk, som vi kunne kalle diabolisme eller satanisme. I datidens mennesker, i hvert fall i store deler av dem, var det nemlig i virkeligheten noe djevelsk, men det var også noe djevelsk i de ytre hendelser som stormet på dem. Det var derfor ikke rart at mange av disse forstyrrede og engstelige sjeler satte seg i hodet, at antikrist hadde tatt makten over verden, at den ondes rike som går forut for dommedag, allerede var opprunnet.« (Side 119, Vår tids kulturhistore, bind 1.) Tiden var preget av en hensysløs jakt på materiell rikdom, parret med en ren overtroisk holdning, en frykt for demoniske makter og krefter. Renessansens vitenskap var preget av jakten på universalmiddelet: Det hemmelighetsfulle stoffet, arcanum, og dette stoffet skulle kunne lages ved at man kunne finne den rette formelen som skulle gi endelig løsning på verdensgåten, og gjøre slutt på alle lidelser, såvel fysiske som psykiske. Også dette mente man med »De vises sten«. Man må også huske på at den kristne tenkningen aldri utviklet noe nytt verdensbilde, men arbeidet videre på det antikke, og i dette, som Asmund Bryndhilsen skriver i sin bok om Kepler, »er astrologien en iboende konsekvens.« (Side 31, Johannes Kepler.)

Giordano Bruno var på ingen måte var noen forsker i den forstand vi mener det, og heller ikke i samme forstand som Galilei eller Kepler. Selv om også Kepler var en platoniker. Man må heller se på ham som en visjonær, som foregrep det Copericanske systemet gjennom ren forutanelse. (Det Copernicanske systemet ble først offentliggjort i 1543, og ble »tidenes verstselger«, som Arthur Koestler skriver.)

Han blir en forløper for Galilei. Han lærer at jorden ikke fullstendig er en kule, men er flat-trykt ved polene, at solen roterer omkring sin egen akse, at alle fiksstjernene er soler som tallrike planeter beveger seg rundt, men som vi ikke kan se på grunn av avstanden, og berører til og med tanker som ligner på relativitetsteorien, i det han lærer at det er like mange tider som stjerner. Han lærer at alle stjerner er individer, og at det ikke finnes noen midte i universet. Han lærer også at det trolig finnes langt flere stjerner enn man til da har oppdaget, for: »Den som lærer at det ikke finnes flere planeter enn vi kjenner, er omtrent like fornuftig som en som tror at det ikke flyr flere fugler gjennom luften enn han akkurat kan se fra sitt vindu.«(MOI, side 354.) »Det ville også være likefrem tåpelig å anta at det ikke skulle være noen andre levende vesener, noen annen tenkeevne, noe andre sanser enn dem vi selv kjenner…« (MOI, side 355)

Alt dette fanger han inn ved lesning av de hermetiske skriftene, parret med en grenseløs fantasi og ved hjelp av synske evner. På mange måter tilhører han også fremtiden. Når vi plasserer Giordono Bruno innenfor den hermetiske tradsisjonen, som Francis A. Yates gjør, finner vi ham som en bror av de eldgamle mystikerne, og som en hjemløs filosof i de fleste store byer og universiteter i Europa, etter at han forlot Dominikanerklosteret i Napoli på grunn av anklager om kjetteri. Han ankommer Paris i 1581, hvor han holder forelesninger om hukommelseskunst. Denne hukommelseskunsten er, som alt annet hos Bruno, knyttet til kosmos og kosmisk kunnskap. Grunntroen er at den hermetiske opplevelsen av universet gjenspeiler seg i sinnet, slik at man, gjennom å innprente visse grunneleggende arketypiske bilder i sinnet, kan lære den kosmiske ordenen å kjenne. Verker fra denne tiden virker hoderystende på en moderne leser. Som Francis A. Yates lakonisk skriver: »Men hvis vi vil vite sannheten om tenkningens historie, kan vi ikke utelate noe.« (MOI, side 170.)
Den som makter å tilegne seg denne kunnskapen som Bruno her beskriver, vil bli eier av kunnskaper om hele universets oppbygning. intet mindre, men også ha den guddommelige evnen til å forvandle mennnesker til dyr, stein til gull, og til å bli lik Gud. Velbekomme!

I 1583 befinner Giordano seg i England. At han oppnår gunst hos denne tidens mektiske menn, viser bare hvor stor del denne tenkningen var av en allerede forlengst etablert tradisjon, som kirken tok alvorlig nok til å betrakte som farlig. På denne tiden oversatte Giordano Bruno store deler av Asclepius til italiensk, blant annet den store klagesangen, som sier at egypterens vidundelige religion skal komme tilbake, at deres morallov skal erstatte nåtidens kaos, og forsikrer at denne egytiske klagesangenes profeti skal gå i oppfyllelse. Alt dette setter han så i sammenheng med den moderne vitenskapen, der Copernicus’ sol får stråle i sentrum, som et symbol på Gud, og på den vidunderlige kunnskapen som mennesket kan tilegne seg. I verket Cena de la Ceneri roser han Copernicus: »Vi skylder ham vår frigjøring fra feilaktige fordommer i den vanlige aksepterte filosofien.« (MOI, Side 191) Men, sier han videre, siden Copernicus bare var matematiker, kunne kan ikke forstå den dypere verdien av sin egen oppdagelse! Copernicus var matematikeren, Bruno var profeten!

På denne tiden skriver han skrifter som viser et vitalistisk, nærmest animalistisk verdensbilde, der planetene skildres som besjelede vesener som beveger seg fritt gjennom rommet etter egen vilje. Religion og filosofi smelter sammen. Siden krydrer han sine skrifter med kabbalistisk religion.

Mot slutten av femtenhundretallet reiser han til Wittenberg i Tyskland, hvor han bruker mye energi på å gå til angrep på matematikken, en vitenskap han innerst inne forakter. Han viser her til fulle at han et naturmystiker og ingen vitenskapsmann. Den egyptiske naturreligionen kommer alltid i første rekke, og han har nå for lengst pådratt seg den katolske kirkens vrede. At han så reiser tilbake til Italia i i 1591, viser at han ikke skjønner hvilken fare som truer. Han tror seg å være i besittelse av udødelighet, tilegnet gjennom kabbala og hermetisme, og at ingenting kan ramme ham. Han håner Aristoteles, den katolske kirkens viktigste filosofiske byggestein, og nesten alle samtlige vitenskapsmenn, matematikere og filosofer. Bruno forkynner nå drømmen om en universell religion der vitenskap, fortolket som naturlig magi, skal være uadskillelig forent med religion. En drøm dømt til undergang, når vi ser på hvordan vitenskapens historie siden utviklet seg.

At Giordano Bruno døde som en av den moderne vitenskapens martyrer på bålet i Roma i 1600, og ikke som en magiker og naturreligiøs mystiker, skulle dermed, gjennom Francis A. Yats forskning, være ettertrykkelig motbevist. Trolig ble han overlevert til inkvisisjonen via en interessert tilhører, som endte med å låse ham inne i huset sitt, etter at Bruno hadde kommet med et av sine forferdeligste raseriutbrudd, og det sier ikke lite. Bruno var ikke mannen til å legge skjul på noe som helst, og ga isteden en svært åpenhjertlig og liketil fremstilling av sin filosofi. Han mente selv at hans tro måtte kalles katolsk, noe inkvisisjonen ikke kunne si seg enig i. Hans filosofis magiske elementer var ikke godtagbare for kirken. Han ble brent levende, og ikke halshugget først, noe som ellers ikke var uvanlig.

Og hvis du bestiller deg en grillet biff på torget i Roma, kan du kanskje kjenne lukten av brent kjøtt, en lukt som trolig ikke kommer fra restaurantens grill, men fra det svidde kjøttet til en av den modernes epokens merkeligste mennesker.

Henning Næss

Kilder:

Francis A. Yats: Modernitetens okkulte inspirasjon – Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos, Pax forlag, Oslo, 2001 (Gjengitt som MOI)
Aasmund Brynhildsen: Johannes Kepler – nyplatonismens triumf og selvovervinnelse, Dreyer, 1976
Arthur Koestler, The Sleepwalkers, Penguin books, 1959.
Egon Friedell, Vår tids kulturhistorie, bind 1, Aschehoug 1933.
Augustin: De Civitate Dei, Pax 2002
Enid Starkie: Arthur Rimbaud, A New Directions book, 1961. (Kapittelet om alkymi.)
Karsten Alnæs: Oppvåkning, Historien om Europa bind 1, Gyldendal 2003.

2 thoughts on “Om Hermes Trismegistos, Giordano Bruno og den okkulte vitenskapen i renessansen

  1. Amazing! This blog looks just like my old one! It’s on a completely different topic but it has pretty
    much the same layout and design. Excellent choice of
    colors!

Leave a Reply

Your email address will not be published.