Stefan George

Om diktning

I

I diktningen – som i alle kunstvirksomheter – er enhver som er grepet av
henfallenheten til å ville »si« noe eller »bevirke« noe ikke engang verdt å
tre inn i kunstens forgård.

Enhver uåndelig spissfindighet ethvert kiv med livet tyder på en ennå
uordnet tenkevirksomhet og må holdes borte fra kunsten.

Diktningens verdi måles ikke etter mening (i så fall ville kunsten være en
slags filosofi lærdom) men etter formen dvs. ikke etter det ytre men etter
hint dypt bevegende i rytme og klang som til alle tider har skilt
Opprinneligheten Mestrene fra etterfølgerne de annenrangs kunstnerne.

Diktningens verdi måles heller ikke etter et enkeltstående om enn aldri så
heldig funn i verselinjer strofer eller større avsnitt… sammenstillingen.
forholdet enkeltdelene seg imellom den nødvendige følge av det ene av det
andre kjennetegner først den høye diktning.

Rim er blott et ordspill når det ikke er en indre forbindelse mellom de ord
som er sammenbundne av rim.

Fri rytme er så mye som hvit sorthet, la den som ikke makter bevege seg
godt i rytme skride ubundet.

Den strengeste form er samtidig den høyeste frihet.

II

Diktningens vesen som drømmens: et Jeg og Du, Her og Der. Engang og Nå står ved siden av hverandre og blir ett og det samme.

Det dypeste inntrykk, den sterkeste fornemmelse er ingen garanti for et
godt dikt. Begge må først omsettes i klanglig stemning som fordrer en viss
ro, ja glede. Det forklarer hvorfor hvert dikt er uekte som bringer med seg
sorthet uten en eneste lysstråle. Noe lignende mente man vel før med det
»idealistiske«.

Skjønnhet er ikke i begynnelsen eller på slutten. den er høydepunkt…
Den kunst griper mest som man føler pusten av nye ennå sovende ånder i.

Diktningen inntar en særstilling blant kunstartene. Den alene kjenner
hemmeligheten i oppvåkningen og hemmeligheten i overskridelsen.