Mer enn for noe annet oratorium Händel  skrev har historiske omstendigheter gjort Messiah spesielt imøtekommende for amatørmusikere. Händel  skal ha kjent til de musikalske begrensningene til Dublins orkester, kor, og solister – som uroppførte verket våren 1741 – og fattet følgelig viktige tilpasninger: mange korpartier relativt til solistpartier, kun fire stemmer i korene, og fiolin og trumpet som eneste soloinstrumenter. En eller to koraler inkluderer krevende koloraturer, men den, av Händel  selv, etablerte praksisen å tilpasse verket til spesifikke oppførelser har gjort det mulig for arrangører å utelukke visse partier uten videre samvittighetskvaler – noe, for eksempel, Bachs høytidelighet gir mindre rom for for dennes verker. Charles Jennens uvanlig eksalterte libretto, sammen med den mirakuløse komposisjonsprosessen har videre bidratt til å dette oratoriet opp på særegen høyde (i eksistensiell takknemmelighet over å friskmeldes fra sykeleie pennførte komponisten hele verket på fire-og-tyve dager høsten 1741, en hendelse, karakteristisk nok, inkludert i Stefan Zweigs Evige øyeblikk). Den unike oppførbarheten til Messiah illustreres i det faktum at det, som eneste verk fra barokken, har blitt spilt hvert eneste år siden det ble skrevet.

I år er det hundre år siden Claes Gill ble født. Det kan være et god grunn til å ta frem det tynne bindet med hans samlede dikt. Claes Gill kom inn i norsk poesi  med en personlig aura av sjøsprøyt, bohemsk holdning, og med en vilje til å iscenesette seg selv og sitt liv med en nesten bibelsk høytidelighet. Ortografien var merkelig gammeldags, men formspråket moderne. Mange kjente ikke igjen poesien i dens nye skikkelse, men Herman Wildenvey og Emil Boyson var blant de betydelige dikterne som straks anerkjente hans diktning. Det gjorde også Aksel Sandemose, og dansken Tom Kristensen. I tillegg var han også en storartet personlighet, som siden skulle komme til å fylle norske teatre med et ikke ubetydelig scenisk nærvær.