Det er mange gode poeters varemerke at de har evnen til å utvinne gull av søle, eller smaragder av hverdagens gråhet, og Ulrik Farestad viste i sin debut ”Støv, stjerner, piksler,” at han hadde denne evnen. På magisk vis oppsto Oslo anno 2000-tallet i milde, besvergende strofer. Nå følger han opp med diktsamlingen ”Sangen og katastrofen.” Farestads dikt opphever på mange måter tiden. De er ikke grensesprengende, men de fleste grenser er jo sprengt allerede, og hvorfor sprenge åpne dører? Ulrik Farestad har skrevet en universitetsoppgave om Rainer Maria Rilke, og Stein Mehren er også et tydelig forbilde. Han velger med andre ord sine forbilder fra en annen tradisjon en mange norske samtidspoeter. En stor del av diktene har fast metrum og enderim. Men han er ikke blant dem som lager ordleker og rebuser, eller litterære puslespill. Han gjør ikke som en del samtidspoeter, som lar en enkelt litterær komponent bli den dominerende, som for eksempel i form av rene ordklanger, isolerte rim eller løssluppen rytme. I Ulrik Farestads dikt klinger ord, rytme og klang sammen i en avdempet, gjennomlyttet helhet. Han er kanskje ikke en dikter som prøver å være original, men han er original nok likevel, uten at han prøver for hardt. Originaliteten kommer naturlig.