”To ting fyller sinnet med stadig ny og tiltagende beundring og ærefrykt, jo oftere og mer uavbrutt ettertanken beskjeftiger seg med dem: Stjernehimmelen over meg og moralloven i meg”. Det er ingen ringere enn Immanuel Kant i Kritikk av den praktiske fornuft (i Øystein Skar og Bjarne Hansens fine oversettelse) som har formulert disse tankevekkende ordene, og vi lar dem stå som ouverturen til vårt essay om Alf Larsen som lyriker.