I välsignan och fröjd

Min mors ene kor er i disse dager i ferd med å innøve den svenske folkemusikkmessen I välsignan och fröjd, av Alf Hambe og Hans Kennemark. Verket er vakkert, musikalsk variert, krever ikke et altfor proft kor eller stort ensemble instrumentalister, og er velkjent i skandinaviske korkretser. Som bass i nevnte kor har jeg pliktskyldigst foretatt enkle google-søk for uformelt å undersøke populariteten og utspredningen av verket, og har fått inntrykk av at det nyter større anseelse i Norge enn i sverige – trass i at stykket så definitivt er svensk. Jeg er selv ikke musiker eller altfor godt kjent med oppsetningspraksiser i verken Sverige eller Norge, men jeg har får på følelsen av at dette er symptomatisk for folkemusikkens posisjon i nabolandene.

Både i Sverige og Norge har vel folkemusikken hatt et tidvis anspent forhold til den borgelige og kirkelige kulturen. Mistanken mot det bondske som utemmet, usømmelig, og uregjerlig skapte, for eksempel, Norges første sosiolog – presten Eilert Sundt som på 1800-tallet så det som sin oppgave å rettferdiggjøre det antatte diabolske ånds- og samfunnslivet blant bonde- og tjenestefolket i grendene. Samme agenda inspirerte også Henrik Wergeland i hans etterhvert nokså utstrakte politiske virke. Romantikken forøvrig – i sin streben etter det folkelige og nasjonale – hadde en puritansk metodikk: Bjørnson var sterk motstander av bondemål, Griegs musikalske bearbeidelser omskrev slåtter og hallinger til vestlig notasjon og harmonikk. Om noe hadde vel 1800-tallets norske nasjonale vekkelsesmøtet dén effekten å appropriere og uskadeliggjøre det folkelige til en evenukk i tjeneste ved kulturarvens hoff? Metamorfosen har så definitivt båret frukter her til lands: i dag betraktes folkemusikken i Norge med samme beundrende frykt som klassisk, samtids, og annen såkalt “smal” musikk.

Jeg vet som sagt ikke helt hva tilstanden er i Sverige – og anser vel egentlig mitt innlegg like mye som et spørsmål som et svar – men mitt inntrykk er at en lignende forvandling ikke har funnet sted der, at folketonene er nettopp dét: folkelige. De minner om trekkspill, polska, og fremprovoserer den – for de intellektuelle – pinlig patriotiske følelse av blomsterkranser og midtsommernatt. Om jeg har rett i min beskrivelse kan det hende en må benytte en omskrevet versjon av et velkjent argument som forklaring og beskrivelse: I Sverige finnes Adel, men i Norge har det folkelige blitt medlem av åndsaristokratiet.

This entry was posted in Blogg.

Leave a Reply

Your email address will not be published.