Som Georg Simmel argumenterer for i den klassiske sosiologis mest undervurderte verk (Philosophie des Geldes) er penger menneskets mest abstrakte verktøy. Penger er ‘ren’ verdi, men kun som abstraksjon for andre produkter og tjenesters verdier. Pengers eksistens er fullstendig lukket og selvrefleksiv, deres vesen er utelukkende opprettholdt av vår felles tillit til dem. Ironisk nok, stoler vi mer på pengene – altså hverandres tillit – enn vi stoler på hverandre.

Selve prosessen å tilstrebe seg penger innebærer, for de fleste, sysler av den mest konkrete art; gjøremål som ofte utregnes eksakt etter klokken. Det gjøres forsøk på å forankre denne innsatsen i språket, men det har ikke oppstått noe verb med opprinnelse i økonomien selv. Pengetjening er ikke som andre aktiviteter, hvor gjerne verbbruken avslører grad av spesifisitet eller, til og med, språklig mestring. (Vi lager mat, men steker fisken, koker potetene, og skreller frukten.) Hva så løsningen? I forskjellige språk skildres prosessen å tilveiebringe penger med ulike ord. Valg av slikt gir et interessant – om enn muligens ubetydelig – innsikt i kulturelle forskjeller i behandlingen av pengers verdi.

“Make money”; få språk artikulerer handlingen med større selvtillit og maskulin fremskrittstro i enn det engelske. At britene oftere enn amerikanerne resignerer til det mer ydmyke “earn money” er egentlig mest symptomatisk for sistnevnte. Det utrykker amerikansk industrielt hovmod like godt som et “drill here, drill now”, men også pågangsmot og sympatisk naiv velstandssjenerøsitet. Den friske optimismen i taleformen tilsidesetter alle bekymringer om ressursknapphet og økonomiske utbyttelsesforhold. “Money,” sier amerikanerne, “like Man, must be made”. For dem innebærer begge hendelser gjerne det samme.

Det italienske “fare soldi” signaliserer eksistensiell ambivalens ved lønnsinntekt: “fare” er kontekstavhengig og betyr både gjøre og lage. Restene av både romersk besluttsomhet og vatikansk unnvikenhet oppstår i foreningen av to, egentlig, gjensidig utelukkende kjerneverb. Like vanlig er det dog å spørre “quanto guadagni?”, altså, hvor stor er din gevinst? Heri vises slektskapet til italienernes språklige og religiøse fettere – franskmennene – som, på karakteristisk dekadent vis, øker tvetydigheten med sitt “gagner”. Dette ordets kontekstavhengighet er så formidabel at alt fra idrettsprestasjoner til slibrigheter til, altså, inntekt kan betegnes med det. Uttrykt alene vil franskmenn gjerne oppfatte ordet som å “oppnå gevinst”, som summer i sin sedvanlige franske fatalistisk klang. Det spanske “ganar” har samme latinske opphav og semantikk.

Flere europeere ville i dag sikkert nikke forstående om de hadde kjennskap til den opprinnelige betydningen av det greske verbet “vgazein” og dets bruk til å skildre det finansielle aspektet ved arbeid. Direkte oversatt blir ordet til konstruksjonen “å ta ut”. I motsetning til det engelske intrasitive “make” inneholder den greske ekvivalenten et implisitt objekt: ‘noe’ eller ‘noen’ som taper noe på ens egen ervervelse. Inntekt er, i det greske språk, karakterisert som et null-sum-spill, eller som et evolusjonært kappløp om goder der alle midler er tillat. Begrepet gir assosiasjoner til kjappe fingre i kassaapparatet på bakrommet.

Den protestantiske nordeuropeiske ånd er, motsatt, pliktoppfyllende og skyldfølende – nesten mot det servile – i alle sine varianter av inntekt som “fortjeneste”. Handlingen kommer forut for kompensasjonen, og godtgjørelsen antas å være proporsjonal med innsats. Verken mer eller mindre. Tyskernes “verdienen” og de skandinaviske versjonene av “å tjene” konnoterer både rettmessighet, pålitelighet, leverte varer, og fravær av grådighet. Nærmest som noe man uansett ville gjort fordi det trengtes gjort. En rettmessig bonus.

Om verbet er diffust er summen som motas konkret og egnet for både mål og sammenligning. Det er med utgangspunkt i det kulturelle skjema vi slik må forstå hvordan amerikanere gladelig rapporterer sin årslønn til fremmede, mens nordeuropeere – spesielt tyskere – kun motvillig vil mumle hvor mye de tjener i måneden. Det flyktige amerikanske arbeidsmarkedet, hvor det er vanglig å skifte jobb flere ganger i løpet av et år, står i kontrast til det kontinentale med sine strenge ansienitetsavtaler, fagorganisering, og livsløpsyrker. Likevel er det altså årslønnen som utveksles muntlig mellom amerikanere. Summen for godtgjørelse er vemmelig for tyskerne som definerer seg selv gjennom sitt yrke. Årslønn er ekstra null bak månedslønnen; den gjør den amerikanske identitetserklæringen krassere. Selv om de sannsynligvis lever på et annet siffers nåde innen året er omme.

Alexander Z. Ibsen

En takk rettes til Simone Rambotti, Xochitl Mota, Sébastien Miraglia, og Bernd Wurpts for ordforklaringer.