Den særegne konstellasjonen av sosiale grupper i Italia under renessansen, sammen med motsetningsfulle intellektuelle strømninger, ga grobunn for et unikt symbolrepertoar i den visuelle kunsten. Kirkens kamp mot verdslige akademiske studier og gjenoppdagelsen av antikk mytologi på den ene siden, voksende handels- og bankfamilier i opposisjon mot den gamle aristokratiske stand på den annen, omdannet markedsvilkårene for maleryrket radikalt. Fra geistlig oppdrag til verdslig bestilling. Maleryrket formedes løst etter laugsmønsteret i andre håndverksfag der elever gikk i lære hos mestere, og hvor klienter stipulerte detaljerte kontraktskrav – for kunstkjøp av og til med pedantisk nøyaktige provisjoner om at en et gitt antall timer malerarbeid skulle utføres av mesteren selv, eller eventuelt erstattes med en tilsvarende verdsatt mengde gull i fargene hvis disse skulle påføres av lærlinger. Med andre ord oppstod anerkjennelsen av kunsterens håndverk, privateie av malerier, og markedets verdsettelse samtidig i denne perioden. Motivene ble også mer ledig behandlet siden kunsterne stod friere til eklektisk å samle symbolikk fra et antikt og kristent substratum. (Denne symbolikken er ikke like tilgjengelig for moderne betraktere som helst må studere kunsthistorie for å forstå motivene og de kunstneriske intensjonene i verker fra den italienske quattrocento.) Mening ble investert i alle avbildingens detaljer; budskap kunne tolkes ut av botanikken i bakgrunnen, hovedskikkelsers positurer, og fargespråk – nærmest som en visuell mytologisk rebus.
De fleste kriminelle grupperinger i verden opererer med emblemer av esoterisk art. Fargen på bandanaskjerfet illustrerer tilhørighet til bestemte gjenger i Los Angeles, hårfrisyren identifiserer visse latinamerikanske gangstere, osv. Ingen har likevel et like intrikat og esoterisk symbolsystem som russiske kriminelle i deres tatoveringskunst. Det er strenge regler til tematikk så vel som til produksjon av materiale. Blekket som introduseres til underhuden på bæreren består oftest av forkullet og pulverisert gummi fra skosåler blandet urin; stukket med en spisset ende av en gitarstreng. Tatoveringene skal preges under fengselsopphold for å anses som genuine.
Det mest interessante er motivene selv. Innviede kjeltringer kan straks lese biografi, rang i underverdenen, og forbryterkarriere ved å kaste et blikk på hverandres perforerte huder – akkurat som en standsmessig kjøpmann kunne tyde religiøs symbolikk i et maleri under renessansen. Antallet kupler på en basilika over ryggtavlen representerer antall fengselsopphold; valg av helgen angir type forbrytelse; prosaiske motiver angir bærerens etniske opprinnelse, seksuelle orientering, eller andre personlighetstrekk. Å bære uberettigede motiver straffes med inntil døden av andre kriminelle, men – motsatt – kan tvangstatovering av nedverdigende mønstre fungere som straff for andre sosiale forseelser.
Russiske blekkmotiver er ikke vakre. De er grove, diffuse, prangende, og kroppsnedverdigende. De kan, likevel, antyde hva som kjennetegner symbolikk i dens primordiale form. Kanhende har all menneskelig trang til dekorasjon et voldelig, splittende, og dominerende opphav? Motiver er aldri helt selv-refleksive, de forteller alltid noe utover seg selv. Dette ‘noe‘ er, i en eller annen form, potensielt overveldende; å ikke oppfatte symbolikk i kunsten er også for lovlydige kunstelskere et nederlag, dog mindre skjebnesvangert enn for russiske innsatte. Selv om symboler er statiske erobringer av fortellinger har de en dynamisk beskrivende kraft.
Det hevdes at de russiske tatoveringsmotivene – akkurat som renessansens malerier – oppstod i et spesielt sosialt klima: i kampen mellom kommunisme og den russisk-ortodokse kirke, mellom Staten og den klansbaserte russiske mafia. Vurderingen av folks smak ved deres billedprydede vegger er en sivilisert – om ikke til og med sublimert – versjon av den russiske underverdenens hierarki.
Kilder:
Baxendall, Michael. 1972. Painting and Experience in Fifteenth-Century Italy: A Primer in the Social History of Pictoral Style. Oxford University Press.
Condee, Nancy. 1999. “Body Graphics: Tatooing the Fall of Communism”, i A. Barker, Consuming Russia, ss. 339-358.
Alexander Z. Ibsen