BERTRAND BESIGYE. OG SOLEN TILBER INGEN ANDRE GUDER ENN SIN EGEN STYRKE. DIKT ASCHEHOUG 2010.
«Og solen tilber ingen andre Guder enn sin egen styrke», er tittelen på Bertrand Besigyes tredje diktsamling. De fleste av diktene foregår i Oslo, eller i «Tigerstaden», som er tittelen Besigye bruker på byen, det navnet som Bjørnstjerne Bjørnson en gang ga den. Forsiden på diktsamlingen viser dikteren selv i løve eller tigerpositur, hvor dikteren likesom står på sprang mot sitt bytte. Portrettet er malt av Odd Nerdrum.
Om den første diktsamlingen til Bertrand Besigye, «Og du dør så langsomt at du tror du lever», skrev Henning Hagerup blant annet; «Det kommer en tid for enhver kritiker da han begynner å føle seg gammel». Er man ikke med på ordkaskadene, neologismene, allitterasjonene og følelsestrømmene som denne denne diktsamlingen flommer over av, kan man saktens føle seg gammel. Nåvel, Bertrand Besigye har selv rukket å bli en moden mann på førti år, men ingenting tyder på at alderen tynger ham, og ingenting tyder på at den noensinne kommer til å tynge ham. Denne diktsamlingen er nemlig preget av en så intens livsvilje, at den sprenger absolutt alle grenser, både biologiske, estetiske og moralske. Alt ofres for den ekstatiske tilbedelsen av øyeblikket. Dikteren nekter seg ingenting, hverken språklig, eller i livet ellers, kan det virke som. Men når dette er sagt, skal det også sies at det finnes mye smerte i diktene, ja, en så intens livspatos, en så orgasmisk-dionysisk livsdyrkelse som denne diktsamlingen er preget av, må nødvendigvis oppleves som smertefull. For denne livsdyrkelsen går langt over grensene for hva som kan oppleves som harmonisk. Dette er en livsdyrking som gjør vondt. Dikteren fremstår som en sædsprutende geysir, men også som en som preges av depresjoner, av dødsbevissthet og forfølgelsesangst. At dikteren er svart, er også et viktig tema i diktsamlingen, og som en svart person representerer han ikke bare seg selv, men hele den svarte rasen. Denne kan oppleves som svært ubehagelig når han konfronteres med rasisme, men også som noe som bidrar til å gi ham en følelse av å representere noe mer enn seg selv: Han representerer ofte alle slags undertrykte eksistenser, og dette gir diktene en sosial dimensjon.
Diktsamlingen har flere interessante symbolske markører: Gjennom portrettet av Odd Nerdrum på bokens forside, ved å skrive dikt over bilder fra det figurative miljøet, gjennom henvisning til diktere som Håkan Sandell og danske Mikael Strunge, plasserer Beisgye seg innenfor det figurative kunstnermiljøet i Oslo, men han finner også identitetsbekreftelse gjennom møter med punkere og andre alternative eksistenser. Og han danner også et litterært broderskap med retrogardist-miljøet, uten at jeg skal påstå at Bertrand er retrogardist.
Diktsamlingen åpner med en beskrivelse av «Tigerstadsvinteren». Utover i diktsamlingen beskrives også Tigerstandsvåren, Tigerstadssommeren og Tigerstandshøsten. Slik åpner det første diktet: »/Det er vinter i Tigerstaden og Tigerstaden angripes av hvitt/Pisket snøpulver oppetter veggflatenes lerreter./`Det er som om kuldeånder knaker i vinterluftens krystaller./Som om kuldeånder skyter ned i isblokker så de løsner fra tak og berghyller/Og raser ned i gatedypet og skogsdypet i en snøhvirvelsverm av drapslyst.//»
Andre dikt er hyllester til kvinnelige og mannlige idrettutsutøvere. Den dionysiske livsdyrkelsen virker av og til å ha et nesten programaktig karakter: Her dreier seg seg om en omvurdering av alle poetiske verdier. Men dette gjelder bare hvis man ikke kjenner annen poesitradisjon enn de siste tyve årenes norske poesi. Leser man for eksempel den gamle romerske poeten Lukrets, vil man finne rikelig med puling, nitidig beskrevet på hexametervers. At dette i dag er vedtatt som dårlig smak, bryr trolig hverken Besigye eller Lukrets seg videre om, heldigvis. Det finnes mange, hva jeg vil kalle «poetiske» kvaliteter i denne boken, og da er poetisk» ikke ment i betydningen «antydende», «hviskende», eller «enigmatisk», men i betydningen rytmisk frigjørende, lattervekkende, syngende og manende. Det finnes også dikt her som er mer, hva man kan kalle tradisjonelt poetiske, og disse er blant de beste i samlingen. Når dikteren samler seg om et mindre tema, som for eksempel til et bilde av Lousie Kamal, blir resultatet virkelig fint: «/Det sitter en naken kvinne i en sommerhage,/det er som om hun lytter til noe i gresset,/det er som om hun lytter til noe i sollyset,/ Men nei,/ Hun hører ikke gresset sitre,/Og hun hører ikke gullvingeslag i sollyset,/For hun lytter til sin egen nakenhet,/Nakenheten forbinder henne/til sommerens hemmelige kjerne,/Nakenheten forbinder henne/Til det som gir gresset grønnfarge…»//
Det finnes nok dessverre også dikt i denne samlingen som ikke helt ser ut til å ha funnet sin form, som for eksempel diktet til Idi Amin. Dette diktet hadde hatt godt av en del innstramninger.
Til tross for en del innvendinger, som går på at neologismene ikke alltid virker like velvalgte og nødvendige, som det åpenbare i at man ikke nødvendigvis forsterker et ord ved å gjenta det tre ganger eller flere – (selv om jeg skjønner at dette skal markere en vilje til å fremmane noe som ligger bak ordet, selve ordets urkraft, kanskje), så vil jeg allikevel si at denne diktsamlingen er frigjørende lesning, av mange grunner. Det gjelder for eksempel måten han kobler sammen ulike virkelighetsnivåer på, og da mener jeg ikke bare den litt obligatoriske blandingen av høyt og lavt, men også sammenblandingen av mytologiske bilder, Wergelandske åndeflyvinger, vitenskapelig språkbruk, filosofiske spørsmål, og en tilstedeværende subjektivitet som eksperimenterer med seg selv og omgivelsen og setter dem på prøve. Bertrand Besigye fremstår i det hele tatt som en dikter som kaster sitt dikteriske talent inn i denne verdens smeltedigel, rede til å oppleve hva som helst, bare det er noe som kan gi ham en følelse av ekstatisk tilstedeværelse. Han kan være banal til det gruoppvekkende, men også dette glir inn i helheten som en del av det dikteriske livsprosjektet hans, hvor alt går ut på å ofre seg for øyeblikkets hengivelse.
Og ikke minst med tanke på hvor overstyrt av akademiske ordensregler store deler av den norske samtidspoesien er, kan jeg bare si at jeg opplever denne boken som frigjørende lesning.
Henning Næss