Amerikansk litteraturdebatt, Virgil etter August

På websiden The Huffington Post presenterer skribent, poet, og kritiker Anis Shivani 7 August i år en liste over det han mener er de femten mest overvurderte nålevende amerikanske forfattere. Det er egentlig en bemerkelsesverdig publikasjon, med tanke på den liberale-progressive profilen til websiden. Shivani viser ingen nåde i sitt angrep mot den rådende tendensen i akseptert diktning og mot holdningen blant akademikere som han mener “betrakter sine egne verker som overlegne litteraturen de dekonstruerer”. Faren, mener Shiva, befinner seg i etableringen av “creative writing programs” som tvinger forfattere til å alliere seg med akademia for å danne seg livsgrunnlag for sitt virke. En bemerkelsesverdig idé, ikke minst med tanke på det – med Europeiske øyne – lite statsstyrte og –sponsede amerikanske åndslivet.

Det er ikke små og forsvarsløse skikkelser fra Amerikansk litteratur Shivani går løs på. John Ashbery får kritikk for å være den mest ansvarlige for å gjøre amerikansk poesi “hermetisk, lukket, og privat”. Sharon Olds erklæres som talskvinne for en stagnert feministisk poesitradisjon med banale anatomiske referanser og masochistisk politisk budskap.

Det er også påfallend hvor mange av Shivanis negative omtaler som berører strukturen, eller formen, i amerikansk overvurdert forfatterskap. Jorie Grahams lange linjer har “spunnet seg ut av konroll”, og nevnte Ashbery får kritikk for å gjøre stilistiske innovasjoner til selve det poetiske budskapet med det resultat at språket alene blir eneste ordnende dimensjon.

Mer enn noe annet vestlig land har amerikanske forfatterskap etterstrebet nasjonale dannelsesfabler. Til forskjell fra Europeisk selvkritisk lyrikk og prosa har den amerikanske fortsatt en særegen form for nasjonalromantikk; apolitisk nok til å bli allmenn, usentimentalsk nok til å vedvare. Jeg leser Shivanis angrep på utvalgte forfattere som en stilltiende anerkjennelse av den amerikanske dannelsesfabel, skjønt uten etterlysning av statsmesenat. Heri bor et særegent ønske om tematikk og form med anstøt i folklore og tradisjon, ikke i politikk og akademisk mote.

Alexander Z. Ibsen

Leave a Reply

Your email address will not be published.