Vi må se på sivilisasjonshistorikken de siste par hundre år, hevder rettshistorikeren James Q. Whitman[1], hvis vi skal forstå hvordan universelt kortere, færre, og mildere straffer skulle gro frem fra det Europeiske rettsmylderet, mens allmenn bæretillatelse, dødsstraff, og fengselseksplosjon ble realiteten i Amerika. Hvordan kunne de Europeiske landene, etter århundrer med undertrykkelse, tiår på randen av sosiale revolusjoner, og relativt nylige perioder med fascistiske styresett, iverksette den humanistisk penologi? Hvordan kunne “den gamle verden” passere “den nye” i sivilisasjonsprosessen? (Whitman, selv Amerikaner, skjuler ikke hvilken side av Atlanteren som holder hans politiske sympati). Var det ikke USA som brøt med aristokratiets åk og frigjorde borgerne fra det stratifiserte tyranni?

I korthet besvarer Whitman mysteriet med at det er presis fordi Europa har en Aristokratisk arv at det her, om enn etter lang tid, oppstod sivilisert justis. Til forskjell fra Amerika fantes det på kontinentet en veletablert mal for hvordan individer skulle behandles med verdighet. I USA, hvor ‘likhet for loven’ ble etablert allerede ved nasjonens fødsel, har det aldri fantes noen ide om uverdig rettspraksis. Enhver mann, lik sin nabo, har ingen iboende rettighet til å unnslippe galgen, slik en fransk hertug, eller en tysk baron hadde.

Men er det virkelig så egalitært Amerikanerne behandler sine neste i alle henseende? Hvis vi ser bort fra den hyppig bemerkede skjevheten i det amerikanske rettsvesen, og forbigår kritikken Whitman har blitt møtt med, kan vi likevel identifisere ett sosialt fenomen hvor man i USA blir behandlet langt mer verdig enn hva tilfellet er I Europa: betjent servering.

En gjest som setter seg ned ved et amerikansk serveringssted kan vente seg behandling etter følgende sammenheng: jo mer den forventede stykkprisen på måltid og drikke, jo bedre blir behandlingen. Hvis mat og drikke averteres til middels pris, vil servicen gjesten mottar også være gjennomsnittlig – noe som i USA, sett med Europeiske øyne, fortsatt betyr god og imøtekommende oppvartning. Ved regelrett billig meny, forsvinner mer av den amerikanske sjarmen, til fordel for spørsmål som, i sin munnrapphet, nærmest kan virke som kommandoer fra betjeningens side. I takt med prisfallet senkes også alderen på betjeningen og – man må anta – den ukentlige arbeidstiden til vedkommende. Hvis det ikke en gang er bordservering å få, inntreffer også følgende prinsipp: det forventes at gjesten skal snakke i like forhåndsprogrammerte strofer som personen på jobb.

Et annet viktig prinsipp er at størrelsen på tallene i menyen vokser i motsetning til deres verdi: lave priser gis store tall; hvis prisene er på markedsbunnen er menyen å finne på lysskjerm over betjeningen, med pris skrevet over bildet av retten. Motsatt; jo flere tall per rett, jo mindre står de skrevet. Denne praksisen står i kontrast til noen de billigste stedene i Sør-Europa – i det minste dem som ikke er amerikansk eksport – hvor nødvendigheten av å opplyse om pris avtar i takt med dens ubetydelighet. Jeg husker en familieeid restaurant i utkanten av Romas gamle arbeiderkvarter hvor prisen ikke ble opplyst før regningen ble skrevet med tusj på papirduken foran oss. Her, som i alle andre familieeide bedrifter ved Middelhavet, er det eneste som bryter med sentimentaliteten som truer når kjøkkenet betjenes av bestemor og bordene av barnebarn, den oppriktige geskjeftligheten betjeningen utviser. Du blir effektivt oppvartet, men føler deg ikke adelig. Det er heller ingen forsøk på å skjule at plaststolene like gjerne kunne ha vært, eller har vært, satt ved utebordene, eller at de er rabattkjøp fra sigøyneres pickup.

Ser vi bort fra familieeide kneiper i USA – og, santnok finnes det slike – er det franchisens komfort som erstatter den europeiske rustikke oppriktighet. Ved et kartlesningsopphold ‘in the middle of nowhere‘ i Mojaveørkenen på grensen til Arizona, stod valget mellom bensinstasjon og Drive Thru McDonald’s. Det er en særegen amerikansk alkymi som forvandler innsparinger og omsetningsvekst til et tilbud om bekvemmelighet til kunden: ditt privilegium er at du ikke engang behøver gå ut av bilen din. Betjeningen er også hyggeligere på burgerkjedene i ingenmannsland; det er nemlig stor sannsynlighet for at den her er heltidsansatt.

Det virkelige Euro-Amerikanske bruddet kommer dog først mot andre enden av skalaen – nok en gang, spesielt hvis vi holder oss til Sø-Europa.[2] Hvis det er opplagt at selv de minste bestillinger vil stikke dypt i en gjennomsnittlig lommebok, behandler amerikanerne deg herskapelig. Den besøkende tituleres heller ikke som “kunde”, men som “patron“. Flere kelnere håndterer ulike gjøremål, og ingen særbestilling høres for tåpelig ut. I Paris nektet derimot kelneren å kombinere pålegget fra to frokostbaguetter for meg, fordi han mente osten ville ødelegge for bondepølsen. Det påpekes selvsagt at amerikanske serviceansattes tipsavhenighet frarøver dem enhver mulighet til lignende profesjonell arroganse. Og det er utvilsomt en stor forskjell mellom amerikansk og europeisk lønningsform; kelnere i USA kan selv fortelle om frykten de opplever når utenlandske turister besøker restauranten deres. Men dette kan ikke forklare hvorfor behandlingen du får på Europeiske skjenkesteder – spesielt, men ikke utelukkende, ved Middelhavet – blir verre jo mer drikken koster, og jo større inngangsprisen er. På Metropolitiske barer i Hellas vil betjeningen såvidt ta hånd om deg hvis etablissementet ser moderne og fornemt ut.

Det ser ut til at analysen til James Q. Whitman må begrense seg til straffeverket. Amerika er utvilsomt nærmere sine naboer i øst i å ha utviklet en kaste uten verdighet som veksler oppholdt mellom slum og fengsel. Kanskje har han også rett i at dette er fordi amerikanerne mangler adelsmodellen. Men vi må ikke glemme at, ved siden av immunitet mot visse avstraffelser, hadde europeisk adel det til felles at den avskydde borgerlige økonomiske håndteringer. Budsjetter, hushold, og handel tilhørte dem uten tittel og stand.

En kunde i Amerika er en stolt person; en som ved sin pengebruk viser sin offentlige deltagelse – noe allerede de Tocqueville bemerket. Kanskje er kundens penger fortsatt uverdige i mange Europeeres øyne? De truer muligens fortsatt med å skitne til den fornemme fasaden til de bedre stedene? Kanskje forventes det egentlig at kunden skal være takknemmelig for muligheten til å bli tatt hånd om av en person som lar ham eller henne føle seg like økonomisk uviktig som den gamle adelsstand?

Alexander Z. Ibsen

---

[1] James Q. Whitman. 2003. Harsh Justice: Criminal Punishment and the Widening Divide Between America and Europe. Oxford University Press.

[2] Da undertegnede aldri har besøkt de dyreste steder på noe kontinent, begrenser omtalen seg til det som kan kalles “øvre middels sjikt” av servicenæringen.