Det fortelles at det kreves lengre tid for kontinuerlig avspilling av alle westernfilmer som er laget enn hva den historiske epoken de skildrer varte. Visuelt sett er estetikken tilhørende “The Wilde West”, eller “The American West”, sterk og umiskjennelig, men de nødvendige sosiale og geografiske omstendighetene sørget for at den egentlige Ville Vesten begrenser seg til tredveårsperioden mellom den Amerikanske Borgerkrigen og 1890-årene. Lykkejeger, pionerer, og ekspansjonister fikk boltre seg i det utemmede vestre territoriet mens det ennå hersket delvis anarki vest for Mississippi, mens de innfødte fremdeles kjempet for delvis suverenitet, og da utnyttelsen av råvarer i form av bever, bison, og gull ennå virket lukrativ. Langsetter jernbanelinjene slo mer eller mindre levedyktige byer rot; skal vi tro John Steinbeck, etter følgende etableringsformular: pionerer først, prostituerte og bevertningsfolk siden, eiendomsadvokater tilsist. Mulighetene og den lave reguleringen skapte en folkevandring vestover verden ikke hadde sett maken til siden Romerrikets fall. Da omsider de siste indianerkrigene var utkjempet, byene hadde nådd urban størrelse og karakter, myndighetene overtok for den lokale indrejustisen, og kvegdriften var flyttet inn i innhegninger, var epoken materielt sett over – men symbolsk så vidt begynt.
Der andre nasjoners dannelsesfabler er kollektive og, i dag, fullendte prosjekter, er den amerikanske individualisert og slik for alltid uavsluttet. Europeere misforstår ofte essensen i den ‘amerikanske drømmen’ som et spørsmål om materiell suksess, gjerne av en bestemt karakter (villa i en forstad, bil av en viss størrelse og standard, osv). Dette er kun håndfaste tegn på en dypere idé, eller den amerikanske “dagdrømmen”, om man vil. Drømmen er nemlig selv egentlig en settlerfantasi om privat erobring og selvoppholdelsesdrift, forankret i et lovet land. Cowboy-æraen er slik stående som en arkadisk vannspeiling over amerikanernes utopiske idé.
Monument Valley har selv beskjeden utstrekning, dalens hovedåre snor seg omkring 15 kilometer gjennom de små, men monumentale siltstensformasjonene. Den har beliggenhet innenfor Navajo reservatet, på grensen mellom Utah og Arizona; en mellomposisjon som passer utmerket med dens estetiske inntrykk som front for settlernes ekspansjon. Det rødlige landskapsmotivet med de loddrette fjellkollene har, sin størrelse til tross, blitt selve ikonet for det ville vesten og ekspansjonen vestover. Årsaken er filmindustrien snarere enn settlernes faktiske trekkrute eller åstedene for trefninger mellom hvite og innfødte. I særdeleshet filmene til John Ford – regissøren som holder historiens fleste Oscars – som konsekvent benyttet seg av dalens visuelle potensial (selv historiske hendelser fra andre steder og stater ble lagt til dalen i hans regi). Hans Stagecoach, fra 1939, sørget ikke bare for å rekommersialisere westernsjangeren og anspore John Waynes karriere, men også til å forevige de tre karakteristiske fjellene i Monument Valley som den geologiske treenighet i amerikansk folklore – utsikten fra et bestemt klippeplatå (hvor en rytter beleilig lar seg plassere i forgrunnen) mot fjellenes tablå bærer i dag navnet “John Ford Point”.
Det øde og ukultiverte landskapet opptrer utmerket som bilde på en mytologi om pågående oppdagelse, erobring, og temming. Der San Francisco for lengst har forlatt gullgravermentaliteten og Texas’ økonomi har passert gjennom både ranchoppdrett, oljeutvinning, og masseimmigrasjon siden settlernes dager, er den lille fjellklyngen et varig, men unnvikende motiv på et dannelsesepos som nekter å ferdigstilles. Den som vil “go west” vil omsider stoppes av Stillehavet, tilslutt er alle innfødte drept eller pasifisert i reservater, pelsdyr utryddet eller fredet, og frodig mark dyrket. Monument Valley var likevel alltid kun en strekning for gjennomfart – på film er skuespillerne nesten alltid til hest i området, de er i bevegelse: videre på vei. De karrige sandstenene og de bratte fjellene fornekter seg enhver trang til jordbruk. De eneste bofaste i dag, indianerne, livnærer seg på nye svermere og ferdsmenn: turistene som vil oppleve en friluftskatedral fra det høye hjulopphenget til en Chevrolet Silverado. Drømmefangere, tepper, fløyter, og figurer selges til etnoturistene med de innfødtes kalkulerte og utroverdige tilslutning til fordums naturreligion.
I hjertet av dalen ligger det nylig åpnede The View hotell, hvor alle rom har østvendt balkong og vindu og man tilbys panorama til en hel filmsjangers scenografi. Står man opp tidsnok trer man også inn i en kinosal fra før fargefilmens dager. Ut av mørket og stillheten demrer silhuetten av klippene i soloppgangen, sakte nok til å gi utløp for landskapets fantasi.
(Monument Valley, November 2010)
Alexander Z. Ibsen